Etikkstafetten

Er karrierevalg et velferdsgode for alle - eller bare for noen? Hvor bevisste er vi karriereveiledere på viktige aspekter i møtet med minoritetsspråklige veisøkere?

Hvordan veilede noen som ønsker å følge nye drømmer som kan innebære økonomisk usikkerhet? I hvor stor grad skal karriereveiledere legge inn arbeidsmarkedet som premiss i veiledningen?

Hvor personlig kan du være i veiledningen? Og er du klar for reaksjonene om du stiller personlige spørsmål? Synnøve Fredly diskuterer disse spørsmålene i etikkstafetten.

Det er ikke min oppgave å fortelle elevene hva de kan mestre på videregående skole. Men hva gjør jeg når den skolesvake eleven vil gå idrettsfag?

Elevens høyeste ønske er å gå på musikk, dans og drama. Men hvor langt skal andre strekke seg for en elev som strengt tatt ikke kan spille?

Veileder forventer å møte en person med svært gode karrierehåndteringsferdigheter. Veisøker håper på et jobbtilbud fra veileder.

Hvordan veilede en autoritær arbeidsgiver som ønsker å presse ut en sykemeldt medarbeider?

Jeg tenker om meg selv at ett av mine talenter er å være lydhør. Men hva innebærer det å være lydhør i veiledningen? En aha-opplevelse førte til store endringer for meg.

Hvordan håndtere egne fordommer i veiledning?

Som karriereveileder møter jeg ofte studenter som ønsker å vite hva som er «best» å velge - enten det gjelder jobb eller videre studier. De ønsker at en som kan noe om arbeidsmarkedet kan fortelle dem hva som er lurest å gjøre.

Veilederen kjenner veisøkerens fortid, men veisøkeren snakker ikke om den. Hvordan møte søkeren?

Hvordan finner veilederen balansen mellom å tilfredsstille veisøkerens forventninger til veiledningsmøtet, og samtidig stimulere til nye måter å tenke på?