Etikkstafetten: Hvordan gi god karriereveiledning til minoritetsspråklige elever?

Finnes det en egen rådgiverdiskurs som skaper grenser i veiledningen av minoritetsspråklige elever?

Atefeh er ei jente på 16 år fra Iran som går i introduksjonsklassen ved min skole. Dette er en forberedelse til videre skolegang i Norge. Hun har sju til ni års skolegang fra hjemlandet, men hva skolegangen inneholder er uklart. Hun har ingen engelskkunnskaper.

Hun har hatt flere veiledningssamtaler hos meg, med både kartlegging av hennes kompetanse og litt om hvilke drømmer og forventninger hun har videre. I tillegg har hun fått informasjon om hvilke linjer hun kan velge mellom og om søkeprosedyrer.

Jeg har fått vite fra faglærerne at Atefeh har store utfordringer når det gjelder språk og begrepsforståelse. Hun ser selv disse utfordringene, men har likevel de samme drømmene og forventningene til videregående skole og videre utdanning som majoritetselevene ved skolen.

Min etiske utfordring

Mitt etiske dilemma i den videre veiledningen med Atefeh er følgende: Hvordan skal jeg klare å veilede henne åpent og reflekterende slik at hun ser sammenhengen mellom de små valg, som å velge fag og linje på videregående, til de større visjonære drømmene? Hvordan kan jeg bidra til at hun lander på et godt og realistisk karrierevalg?

Atefehs valg

Atefeh kommer til meg til nok en veiledningssamtale i forkant av søknadsfristen 1. mars. Hun sier hun vil søke studieforberedende hos oss, for hun drømmer om å bli advokat. Min første tanke er at her kan det bli en utfordring å finne balansen mellom å støtte og oppmuntre henne i det valget, og samtidig realitetsorientere henne om de utfordringene jeg vet hun vil få!

Jeg velger å presentere henne for et fireårig løp, med mulighet for ekstra engelskundervisning. Dette vil hun i utgangspunktet ikke; hun vil klare det på ordinær tid. Jeg vet av erfaring at det å konkurrere seg inn på jusstudiet med hennes utgangspunkt, vil bli tøft. Den største utfordringen hennes er i klasserommet, i møtet med tung teori, uforståelige begreper og en helt annen læringskultur enn det hun er vant med fra hjemlandet.

Men Atefeh har bestemt seg, hun søker studieforberedende linje hos oss. Når hun går, sitter jeg frustrert tilbake. Jeg har hatt mange samtaler med henne, og hver gang føler jeg meg maktesløs og litt feig. Det er ikke resultatet av veiledningen med Atefeh som er problemet. Hun har kanskje valgt riktig og blir kanskje en fornøyd advokat en dag. Det er prosessen og det flerkulturelle møtet som frustrerer meg.

Mine refleksjoner i etterkant: En egen rådgiverdiskurs?

Finnes det en egen rådgiverdiskurs som skaper grenser i veiledningen av minoritetsspråklige elever? Har vi rådgivere  formeninger om at elever med minoritetsspråklig bakgrunn ikke bør gå studiespesialisering dersom språk- og begrepsforståelser er et problem? De vil måtte slite svært mye for å klare det, og er det verdt det når de i stedet kan få en flott utdanning og jobb med et fagbrev?

Svaret vårt er kanskje nei, det blir for tøft, la oss sluse dem inn på yrkesfaglig linje så har de kanskje en reell sjanse til å få jobb. Vi mener samtidig at drømmen om tradisjonelle statusyrker er kulturbetingede for de med minoritetsspråklig bakgrunn. I vårt egale utdanningssamfunn, der likhetstanken står sterkt, skal ikke slike statusyrker være mer verdt enn andre yrker.

Jeg setter dette litt på spissen for å kunne resonnere over om en slik diskurs virkelig påvirker hvordan vi veileder minoritetsspråklige elever, og om den faktisk utestenger elevene fra reelle karrierer og mulige jobber.

Er vi rådgivere med på å opprettholde statistikken som sier at minoritetsspråklige oftere dropper ut av skolen og er underrepresentert i alle akademiske yrker? Hvordan gjennomfører vi den gode veiledningssamtalen i et flerkulturelt perspektiv? Hvordan forholder vi oss til ubehaget som kan oppstå i det flerkulturelle møtet? Og hvordan skaper og utnytter vi det profesjonelle nettverket som trengs for gi alle like muligheter til utdanning og yrkesliv?

Trenger vi en egen veiledningsmetodikk for minoritetselever?

God veiledningsmetodikk er viktig uavhengig av elevens etniske bakgrunn, men flerkulturell kompetanse er avgjørende for at veiledning av minoritetselever skal bli likeverdig med veiledning av etnisk norske elever.

Uten en flerkulturell kompetanse er det veldig lett å kategorisere de flerkulturelle elevene, og dermed også å stigmatisere dem ut fra sin kulturelle bakgrunn. Det som skjer i møtet mellom rådgiver og minoritetselev når vi klassifiserer og kategoriserer en elevgruppe, er at individet forsvinner, samspillet forsvinner og strukturene forsvinner.

Hvis jeg i møtet med Atefeh allerede har en formening om at hun ikke bør velge studieforberedende linje i videregående, har jeg allerede stigmatisert henne ved å se på henne som representant for en gruppe eller en kultur. Atefeh som enkeltindivid med sine ønsker og drømmer for en karriere forsvinner. Vi har fokus på språk- og begrepsproblemer, og ikke på hvordan systemet kan hjelpe disse elevene til å følge sine talenter og evner.

Til det trenger vi flerkulturell kompetanse og en kritisk reflekterende praksis, gjerne i samarbeid med andre i samme profesjon. Skal vi knekke den rådgiverdiskursen jeg tidligere har nevnt, er det helt nødvendig at vi i vårt rådgivernettverk jobber kritisk med dette. Kollegaveiledning kan være et nyttig verktøy.

Er karrierevalg et velferdsgode for majoriteten?

Vi har en forestilling om at i vårt velferdssamfunn kan alle nå målene sine bare de lærer seg språket, bidrar til fellesskapet og på de fleste områder integrerer seg i det norske samfunnet. Vi opererer med et likhetsparadoks; alle er vi like, bare alle er lik oss.

For unge mennesker med minoritetsbakgrunn og med kort botid i Norge, er ikke det så enkelt å forholde seg til. De blir sluset inn i et utdanningssystem der alder avgjør rettighetene og mulighetene, og ikke hvor kompetente de er i språk og begrepsforståelse. Jeg som veileder opplever dette som utfordrende. Det narrative aspektet i karriereveiledningen blir oversett.

Mange minoritetsspråklige elever havner på yrkesfaglige studieretninger rett og slett fordi vi oppfatter det som mest relevant og overkommelig i den situasjonen de er i. Først og fremst er dette systembetinget, men den enkelte karriereveileder kan ikke fraskrive seg sitt ansvar. Det er tross alt vi som har den direkte kontakten med elevene.

Det er vi, som gjennom vår profesjonsutøvelse, skal sørge for å gi eleven en karriereveiledning som ivaretar det hele mennesket. Vår oppgave er å veilede til et reelt karrierevalg tuftet på veisøkers kunnskaper, verdier og evner, og ikke på etnisk opprinnelse eller samfunnsrelaterte utfordringer.