Etikkstafetten: Å grafse i veisøkers privatliv?

Jeg har flere ganger erfart at spørsmålene mine kan skape reaksjoner hos elevene

Er det riktig å stille personlige spørsmål i karriereveiledning – eller snarere; hvor personlige er det greit at personlige spørsmål blir i karriereveiledning? Dette er den etiske utfordringen jeg ønsker å belyse.

Eleven som hadde avtalt studieveiledning med meg, var en elev på Vg3 studiespesialisering. Jeg forventet en jente som var noe usikker på hvilken utdanning hun skulle velge videre.

Men underveis i samtalen viste det seg at hun hadde ganske klare tanker om hva hun ønsket å studere – og at hun først og fremst ønsket å få en slags bekreftelse på at valget var riktig for henne. Hvor «låst» jenta var i sin plan, ble tydelig først et godt stykke ut i samtalen. Faktisk først da samtalen tok en vending innom noen svært personlige livserfaringer.

Et verktøy som jeg ofte bruker i karriereveiledningssamtaler med elevene er karrierehjulet, (se illustrasjon nedenfor) utarbeidet av den kanadiske karriereveilederen Norman E. Amundson. Han er sentral innenfor den såkalte sosiodynamiske veiledningstradisjonen sammen med blant andre Vance Peavy. Jeg spurte eleven om det var greit at vi brukte karrierehjulet som et utgangspunkt for samtalen vår, noe hun sa ja til.

Bilde

Privat

Karrierehjulet

Karrierehjulet er et enkelt verktøy som jeg bruker i papirversjon. Jeg har god nytte av å bruke det i en-til-en-samtaler med elever som er forholdsvis usikre på veien videre. Dersom elevene er ganske trygge på hva de ønsker å gjøre videre, er det mer sjeldent at jeg bruker akkurat dette verktøyet. Bakgrunnen for at jeg valgte å bruke karrierehjulet i denne samtalen, var at jeg nettopp opplevde henne som noe usikker.

Når jeg tar fram karrierehjulet, forklarer jeg alltid elevene litt om hvorfor jeg bruker dette verktøyet. Jeg sier noe om at vi mennesker er sammensatte. Det er ikke slik at dersom vi har evner innen ett spesielt felt, så er det gitt at vi skal bruke livet vårt på akkurat dette feltet.

Vi kan ha interesser og anlegg som peker i ulike retninger, og vi kan ha verdier og erfaringer som ikke passer med tilsynelatende opplagte valg. I en ideell verden får vi de ulike «komponentene» som til sammen utgjør den vi er, til å gå sammen når vi skal ta viktige veivalg. «Kakestykkene» i karrierehjulet utgjør noen slike komponenter.

Jeg startet som jeg pleier med «interessekakestykket», for så å gå videre mot klokka. Vi hadde fine og utforskende samtaler om elevens interesser, verdier, personlighet (personlig stil), viktige personer og erfaringer fra skolegang og arbeid. «Kakestykket» som handler om arbeid, handler også om livserfaringer.

Det har ofte ledet meg til å stille spørsmål som: Har du opplevd noe i livet som preger deg på en slik måte at det har blitt viktig for ditt valg av utdanning/yrke? Jeg er usikker på om Norman E. Amundson stiller slike spørsmål, men jeg har gjort det fordi jeg føler at svaret jeg får gir viktig informasjon om elevens verden (ofte omtalt som «leverom» i sosiodynamisk veiledning). I et helhetlig perspektiv er på sett og vis alt relevant når veivalg skal tas.

Elevens reaksjon

Da jeg stilte dette spørsmålet til denne eleven, hadde jeg nesten ikke fått uttalt setningen før hun begynte å gråte. På dette punktet i samtalen hadde vi begynt å nærme oss noen karrierealternativer, og hun virket ganske bestemt på ett alternativ. Gjennom hennes reaksjon og det hun fortalte videre, ble det veldig klart at valget hennes var sterkt motivert av en bestemt hendelse i fortida.

Denne hendelsen plaget henne, og hun mente hun ville få hjelp til å forstå den dersom hun begynte på dette bestemte studiet. Hun bekreftet selv at motivet for å begynne på studiet var nært knyttet til denne vonde livserfaringen. Sett fra min side, vil jeg si at denne livserfaringen rett og slett kunne blokkere for et videre mulighetsrom.

Hvilken retning tok veiledningen etter dette? Vi måtte selvsagt avklare en del forhold rundt denne opplevelsen fra fortida, og eleven var enig at hun trengte profesjonell hjelp til å bearbeide den. Hun godtok at jeg henviste henne videre til skolepsykologen. Vi er heldige som har en skolepsykolog!

Veiledningssamtalen endret fokus fra å være en nokså rendyrket karriereveiledningssamtale til å bli noe mer enn det. Fordi jeg hadde oppfattet henne som mindre bestemt enn det hun i utgangspunktet var, ble det faktisk skapt et rom for å avdekke hva som motiverte henne for dette ene valget og samtidig stengte for andre muligheter. Samtalen resulterte i at eleven fikk utforsket noen flere valgmuligheter.

Mine refleksjoner i etterkant

Den etiske utfordringen som oppstod i denne samtalen kom fordi mitt «personlige spørsmål» til eleven ledet samtalen inn på et område som var svært personlig utfordrende for henne. Jeg hadde ikke planlagt eller forutsett en slik reaksjon, men samtidig har jeg flere ganger erfart at spørsmålene mine kan skape reaksjoner hos elevene.

Grunnene til at det kan være etisk utfordrende at slike ting dukker opp i en karriereveiledningssamtale, er flere. I første rekke utfordrer det rammene for samtalen. Det handler om tid: Vil vi nå kunne gjøre ferdig samtalen på de tilmålte 45 minuttene?

For etter han eller henne kommer det en ny elev. Og det handler om fokus for samtalen: Hva skal nå være fokus for samtalen – karriereveiledning eller personlige forhold eleven har å stri med? Og hva om «det personlig problematiske» er veldig førende for det utdanningsvalget eleven er i ferd med å ta?

I ettertid spør jeg meg selv hvorvidt det er riktig å stille slike spørsmål, som kan oppfattes som svært personlige i en karriereveiledningssamtale. Er det å grafse i elevenes privatliv eller er det relevant når det gjelder fremtidige veivalg?

Jeg er litt delt i hva jeg tenker om dette. Jeg har flere ganger kjent på et ubehag ved å stille slike spørsmål. Samtidig har jeg også flere ganger opplevd at elevene har følt lettelse over endelig å bli spurt om ting som de har båret på og som de har holdt for seg selv. De har kanskje heller ikke vært klar over i hvor stor grad slike erfaringer preger veivalgene deres.

Det jeg imidlertid er sikker på, er at dersom vi stiller elevene personlige spørsmål i karriereveiledningen, er det viktig at vi er forberedte på å ta imot de svarene og reaksjonene vi får, på en etisk forsvarlig måte. Dette kan handle om å sørge for å ta slike spørsmål på et tidlig nok tidspunkt i samtalen, slik at vi har tid til å «lande» reaksjonene i best mulig grad.

Kanskje bør vi vite at vi har anledning til å sette opp en ny samtale for å følge opp. I tillegg ser jeg det som viktig å ha et godt samarbeid med andre relevante fagpersoner som det kan være nyttig å henvise videre til, som skolepsykolog eller helsesøster. Hvis vi åpner opp for større personlige temaer i karriereveiledningen, må vi på ulike måter bidra til at eleven får den hjelpen han eller hun trenger for å bearbeide temaene sine – min erfaring er at dette kan være viktig for elevens videre veivalg.