Etikkstafetten: Har du en jobb til meg?

Article tema
Etikkstafetten: Har du en jobb til meg?

Veileder forventer å møte en person med svært gode karrierehåndteringsferdigheter. Veisøker håper på et jobbtilbud fra veileder.

Til slutt pustet han dypt: «Jeg ønsker at du skal ta kontakt med arbeidsgivere du kjenner og fortelle dem om meg. Si at jeg er flink og hardtarbeidende med mye kompetanse. Si at de burde ansette meg.»

 

Kanskje ville jeg fanget opp Ivans forventninger på et tidligere tidspunkt, om jeg ikke hadde vært så «blendet» av det andre hadde fortalt meg om ham?

 

Ivan var en østeuropeisk mann med høyere utdanning og ledererfaring fra hjemlandet. Der hadde han også vært medlem av en akademikerforening, og han meldte seg derfor raskt inn i Samfunnsviterne da han kom til Norge. Han hadde vært i kontakt med vår juridiske avdeling i forbindelse med en arbeidskontrakt. Juridisk avdeling mente at han kunne ha nytte av en karriereveiledningssamtale da han, på tross av høy kompetanse og flere år i Norge, kun hadde hatt håndverksjobber.  

Mine juristkollegaer snakket varmt om Ivan. I forkant av møtet med dem hadde han på eget initiativ selv søkt opp og funnet frem til relevante juridiske kilder, samt innhentet all nødvendig dokumentasjon før de i det hele tatt rakk å etterspørre dette.

Mine kollegaers entusiasme smittet over på meg, og jeg gikk inn i veiledningen med positive forventninger til hvem jeg skulle møte. Jeg antok at den graden av selvstendighet, handlingsvilje og struktur han hadde vist i møte med min advokatkollega, var egenskaper han også ville ta med seg inn i vår veiledningssamtale.

Veiledningssamtalen

Jeg begynte med å si noe om bakgrunnen for at min advokatkollega hadde tipset Ivan om meg. I forlengelsen av dette fortalte jeg også litt om hva jeg kunne bistå med, og spurte hvilke forventninger han hadde til samtalen vår. Ivan snakket mye og lenge og jeg fikk inntrykk av at han «solgte seg inn» hos meg. Han snakket om sin kompetanse, hvordan han var som person og hvorfor han burde ansettes.

Det var fremdeles litt uklart for meg hva Ivan ønsket å få ut av samtalen, så jeg forsøkte å avklare hvilke behov han hadde. Jeg kom med et par innspill til hvordan vi kunne legge opp tiden vi hadde til rådighet.

Alle forslagene ble avfeid og han fortsatte å snakke om seg selv, sin kompetanse og hva han kunne bidra med i en jobb. Dette pågikk en stund. På et tidspunkt, hvor et av mine mange forsøk på å strukturere samtalen nok en gang ble avfeid, kjente jeg et snev av irritasjon.

Jeg tenkte at det beste var å ta luften ut av ballongen. Kommunikasjonen mellom oss hadde gått helt i stå og jeg bestemte meg for å konfrontere situasjonen som hadde oppstått, slik at jeg ikke tok med meg irritasjonen videre inn i samtalen.

Jeg viste til at vi nå hadde holdt på i en halvtime og sa rett ut at jeg opplevde at vi stod litt fast. Jeg gjentok hva en karriereveiledningssamtale er, hva han kan forvente, og hva jeg kan bistå med. Videre konfronterte jeg ham med at jeg hadde kommet med flere innspill, men at alle disse hadde blitt avfeiet. Så spurte jeg ham direkte: «Hva gjør du her? Hva ønsker du fra meg?»

Han lyttet og jeg så at han tok til seg alt jeg sa. Til slutt pustet han dypt: «Jeg ønsker at du skal ta kontakt med arbeidsgivere du kjenner og fortelle dem om meg. Si at jeg er flink og hardtarbeidende med mye kompetanse. Si at de burde ansette meg.»

- Tenker du at jeg kjenner arbeidsgivere som ansetter og at jeg kan påvirke ansettelsesprosessen deres?, spurte jeg.

- Jeg vet ikke, svarte han.

- Tror du at jeg sitter her og vet om konkrete jobber som jeg ikke forteller deg om?

- Nei … Men du har jo kanskje venner som ansetter. Du kan fortelle dem om meg. Gi dem CV-en min. Anbefale dem å ringe meg.

Plutselig forstod jeg hvorfor han hadde snakket om seg selv ustoppelig. Han prøvde virkelig å «selge seg inn». Hvordan skulle jeg klare å fortelle han at jeg ikke tilbød det han ønsket, uten at han trodde jeg ikke ville tilby han det?

Etiske utfordringer:

Hvordan håndtere mine egne fordommer? I forkant av samtalen hadde jeg hatt et inntrykk av personen jeg kom til å møte. Hvordan omstille meg når disse forventningene viser seg å ikke stemme? Eller enda bedre; hvordan gå mest mulig «nullstilt» inn i veiledningssamtalen?

Hva er riktig vekting mellom utfordring og støtte? Å legge ansvaret for egen jobbsøkerprosess så å si i hendene på veileder, strider selvsagt imot alle idealer for god veilederpraksis. For at Ivan skal få en god karriere, både på kort og lang sikt, er det nødvendig å styrke de ferdighetene han trenger for å ta grep om sin egen situasjon. Dette er ferdigheter han allerede hadde vist i møte med min advokatkollega, men som han ikke benyttet i egen karriereutvikling.

Samtidig var Ivan i en tøff situasjon. Han hadde kjørt seg litt fast i ett spor og hadde problemer i sitt nåværende arbeidsforhold. Opplevelsen av å gå «tomhendt» fra vår veiledningssamtale ville nok ikke gi han den motivasjonen han trengte for å komme seg videre.

Hvordan balansere ulike hensyn i løpet av samtalen? Hvordan holde på min rolle som veileder, samtidig som jeg tar den andres perspektiv? Ivan ønsket at jeg skulle bruke både mine profesjonelle og personlige kontakter for å skaffe ham en jobb. Hvordan forklare det som for meg er en «ryggmargsrefleks» på en slik måte at han ikke oppfatter det som «vond vilje» fra min side?

I møte med Ivans forventninger var jeg usikker på flere ting: Hvilken informasjon hadde han fått fra min kollega i forkant? Drev fagforeningene i hans hjemland med jobbformidling? Hvor avgjørende var min bistand for hans videre medlemskap i foreningen?

Hva gjorde jeg?

Jeg forklarte Ivan at jeg ikke drev med jobbformidling, men at jeg kunne gi tips om hvordan han kunne finne aktuelle arbeidsgivere og gode måter å henvende seg til disse på. Hvis jeg tilfeldigvis kom over en ledig stilling som passet for ham, kunne jeg selvfølgelig sende ham denne, men min funksjon var å bidra med de verktøyene han trengte for å ta prosessen videre på egen hånd.

Etter dette fortsatte vi med å se på nettopp disse tingene. Vi brukte litt lengre tid på samtalen siden vi hadde kommet litt skjevt ut innledningsvis. I etterkant av veiledningen sendte jeg Ivan en mail med tips om bransjesider og andre nettsteder som kunne være nyttig for han videre i prosessen.

Etter samtalen var jeg skuffet over at jeg ikke hadde opplevd ham på samme måte som kollegaene mine. Hadde jeg gjort noe annerledes? I så fall hva?

Hva vil jeg ta med meg videre?

Som veileder er det viktig å være bevisst hvilke fordommer man tar med seg inn i en veiledningssamtale. Jeg har ofte noen tanker om den jeg skal møte, basert på informasjonen jeg har fått i forkant. I de tilfellene hvor denne informasjonen kan gi negative forventninger, har jeg vært veldig bevisst på dette.

Positive fordommer derimot, har jeg nok ikke viet like mye oppmerksomhet. Refleksjonene jeg gjorde meg i etterkant av samtalen med Ivan, tydeliggjorde at positive fordommer kan være like begrensende som negative. Kanskje ville jeg fanget opp Ivans forventninger på et tidligere tidspunkt, om jeg ikke hadde vært så «blendet» av det andre hadde fortalt meg om ham?

Konfrontasjon er alltid ubehagelig. Jeg opplevde det likevel som mer ubehagelig å sitte og kjenne på at samtalen bar galt av sted, uten helt å forstå hvorfor dette skjedde. Den opplevelsen hadde nok Ivan også.

Som profesjonell veileder har man et ansvar for å sette ord på det som skjer i rommet. Jeg er glad for at jeg valgte en konfrontasjon. Og jeg tror at min tydelige og direkte tone bidro til at jeg fikk et like tydelig og direkte svar tilbake. Derfra var det mye lettere å samstemme våre forventninger og legge veien videre for resten av samtalen.

Bilde
Alvorlig mann i dress som prater til kvinne med ryggen til.
Bildetekst
Wavebreakmedia Ltd

Etikkstafetten

I etikkstafetten kan du dele en etisk utfordrende situasjon; hvordan du opplevde den og hvilke vurderinger du gjorde der og da.

Fortell også om refleksjoner du har gjort i ettertid, om noen spørsmål står igjen og hva du synes du lærte av erfaringen. Ta kontakt på veilederforum@utdanning.no hvis du har lyst til å overta stafettpinnen!