En 40 år gammel mann kom til meg for karriereveiledning. Per hadde to fagbrev, hadde vært i fullt arbeid tidligere, men hadde nå vært sykmeldt i ett år med både fysiske og psykiske plager. Han hadde med seg en kontaktperson som han ønsket skulle være til stede under samtalen.
Per tok kontakt for å få hjelp til å finne nye muligheter, men det viste seg etter hvert at han egentlig ville ha hjelp av meg til å finne ut hvordan han kunne bli ingeniør. Han var fremdeles svært interessert i fagområdene sine, men på ingeniørnivå mente han at han kunne klare å være i fullt arbeid. Han ville også vite om det fantes økonomiske støtteordninger, og håpet på støtte fra Nav for omskolering.
Jeg merket at mine tanker umiddelbart begynte å surre:
A: Hva gjorde at Per hadde behov for å ta med seg en støtteperson? Hadde han behov for virkemidler som jeg ikke hadde tilgang til?
B: På hvilken måte opplevde han Nav som avgjørende for gode valg videre? Hvordan så han på mulighetene om Nav ikke støttet en omskolering?
C: En enslig 40 år gammel mann med to fagbrev, god inntjening i mange år, ingen barn å forsørge – er det riktig og sannsynlig at Nav vil stå for utdanningen?
De etiske utfordringene:
- Vite hvor grensen for egen kompetanse går – hva kan eller skal veilederen bidra med? (A)
- Håndtere egne reaksjoner, holdninger, meninger, fordommer og sympatier (C)
- Håndtere spenningen mellom samfunnets og institusjonens interesser og individets behov (B, C)
- Se og ta den andres perspektiver på alvor (B)
- Balansere mellom det å respektere og utfordre. (A, B, C)
- Balansere mellom det å vekke motivasjon og det å realitetsorientere. (A, B, C)
(De etiske utfordringene er beskrevet av Tonje Foosnæs Gravås i boka «Karriereveiledning»)
Hvordan løse utfordringene?
Vite hvor grensen for egen kompetanse går – hva kan eller skal veilederen bidra med?
Jeg begynte med å forklare rammene for vår samtale, avklare våre tre ulike roller og hva jeg kunne og ikke kunne bidra med. Jeg spurte deretter hva som gjorde at han ønsket å ha med seg en person til samtalen fremfor å komme alene. Per var tydelig på at han kunne ha kommet alene, men kontaktpersonen Lars var en venn og viktig samtalepartner når det gjaldt Pers karrierevalg. Lars fikk være med som en taus observatør i samtalen.
Håndtere egne reaksjoner, holdninger, meninger, fordommer og sympatier.
Her valgte jeg først å levere det Per hadde bestilt time for å diskutere, og å utsette spørsmålene (A, B, C) som surret. Jeg startet med å spørre hva han visste om veien til å bli ingeniør. Her ble samtalen preget av avklaringer, informasjon og henvisning til høgskole og nettsider. Jeg spurte så om han hadde fått den informasjon han behøvde. Det hadde han, men lurte på om jeg visste noe om Nav og rettigheter til omskolering. Jeg rådet han til å kontakte Nav, ettersom dette ikke er mitt fagområde.
Håndtere spenningen mellom samfunnets og institusjonens interesser og individets behov. Balansere mellom det å respektere og utfordre.
Jeg forsøkte å være tydelig på at jeg ønsket det beste for han og derfor også ville be om tillatelse til å utfordre han litt. Hva ville han gjøre om Nav ikke godkjente hans søknad om økonomisk støtte? Hva gjorde at han ikke kunne betale dette selv? Svaret hans var at det var økonomisk vanskelig og at han kjente seg for gammel til å leve på studielån.
Se og ta den andres perspektiver på alvor.
Her valgte jeg å utfordre hans overbevisning ved å spørre om han kunne fortelle litt mer om disse tankene. Hva gjorde det umulig å klare studiene uten økonomisk støtte fra Nav?
Balansere mellom det å vekke motivasjon og det å realitetsorientere.
Jeg spurte hva det innebar for han å sette i gang på egenhånd. Hvilke andre løsninger kunne han se for seg? Kjente han andre voksne som videreutdannet seg? Hvordan løste de det? Hva ville skje om han ikke ble ingeniør? Jeg ønsket med spørsmålene å åpne for refleksjon, se andre perspektiver og muligheter – uansett utfall i Nav.
Etter hvert som Per svarte på mine spørsmål, ble han klar over at han måtte realitetsorientere seg bedre når det gjaldt studiemuligheter, og ikke bare satse på Nav. Han oppsummerte til slutt at han faktisk kjente seg mer håpefull med tanke på fremtiden. Observatøren Lars smilte og sa til meg: «Du har vært en tydelig og utfordrende veileder, det hadde vi godt av».
Hva lærte jeg?
Jeg har lært at ved først å konsentrere meg om bestillingen, kan jeg tilfredsstille kunden. Deretter kan jeg undersøke og utfordre det som kanskje har utspring i mine egne tanker, men som kan gi avgjørende refleksjoner og perspektiver for kunden. Jeg har også lært at dette bare kan kombineres dersom jeg ivaretar kunden på en respektfull måte.
Jeg innser at det å stå utenfor Nav gir meg frihet til å synliggjøre elefanten i rommet. Jeg kunne utfordre troen på at veien til utdanning bare går via Nav, med mindre risiko for mistanke om ikke å ville min kunde vel.
Les mer:
Gravås, Tonje Foosnæs (2011): «Karriereveiledning og etikk», i: Tonje Foosnæs Gravås og Ingjerd Espolin Gaarder (red.): Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget.
Skriv ut
