Etikkstafetten: Å gi råd om valg av karrierevei

Å kjenne at man selv sitter med mange råd, men la være å si dem, er kanskje den største utfordringen i slike situasjoner.

«Er det lurt å bli jurist?»

I en veiledningssamtale jeg hadde nylig, kom dette særlig tydelig frem. Studenten var en ung ambisiøs kvinne, som var i gang med andre semester av sin mastergrad innenfor en naturvitenskapelig disiplin. Hun hadde vært aktiv i politikken lenge, og jeg kunne se av CV-en hennes at hun hadde mye relevant erfaring ved siden av studiene.

Hun hadde fått inntrykk av at det ville være lurt å ta jus i tillegg, for å få den jobben hun ønsket seg på sikt, nemlig en av de øverste lederstillingene i det partiet hun lenge hadde vært aktiv i. Siden hun hadde over ett år igjen av mastergraden sin, vurderte hun å slutte på den og heller begynne på det femårige jusstudiet. Hun var ganske sikker på at det var det hun ønsket, men hun ville vite om jeg syntes at det var et lurt valg eller ikke.

Etiske spørsmål

De etiske utfordringene jeg stod overfor ble tydelige: Hvordan skulle jeg forholde meg til hennes ønske om å få konkrete råd fra meg? Hvor mye burde jeg si om det å fullføre den pågående graden versus å begynne på et nytt femårig studium? Hvordan skulle jeg manøvrere slik at studenten tok et selvstendig valg uten at jeg stilte ledende spørsmål? Å kjenne at man selv sitter med mange råd, men la være å si dem, er kanskje den største utfordringen i slike situasjoner.

Kompetansekartlegging

Studenten hadde en overbevisning om at jus ville gi henne høyere status, mer «å slå i bordet med» og en konkret utdannelse som andre respekterte. På motsatt side opplevde hun sin nåværende utdanning som vag, lite profesjonsrettet og vanskelig å forklare til utenforstående. For å løse dette, begynte vi først å snakke litt om den utdanningen hun nå holdt på med.

Av erfaring vet jeg at det å kartlegge hva denne utdanningen faktisk har gitt av kunnskap og ferdigheter, kan være med å klargjøre mye og å gjøre forståelsen av egen kompetanse mindre diffus. Vi jobbet derfor med å kartlegge både bachelorgraden og mastergraden, hennes motivasjon og resultater, samt flere av hennes erfaringer ved siden av studiene.

Videre snakket vi om selve jusen. Hva var det hun ønsket å bruke den til? Syntes hun jus var spennende? Hvilke arbeidsoppgaver så hun for seg å ha som leder i det gitte partiet – ville de være av juridisk karakter?

Grunnlag for å ta valg

Til slutt tok vi tak i selve valget. Hvilke faktorer spilte inn på hennes valg? Hva måtte hun vite før hun bestemte seg? Vi var inne på tiden det ville ta (med totalt nesten 10 års studier), eventuell manglende støtte fra lånekassa for alle årene, ønsket om å begynne å jobbe snart, hvor motivert hun var for å studere i fem nye år, osv. Dette var faktorer hun selv trakk frem. I tillegg snakket vi om hva andre ledere i politikken hadde av bakgrunn og hvordan hun kunne finne ut mer om dette.

Det å ta et slikt valg krever en del forarbeid, og er ofte ikke gjort i én vending. Men før vi var ferdig med timen, hadde hun bestemt seg: Hun skulle droppe jusstudiet. Hun så det ikke som et alternativ å søke på et senere tidspunkt, og hun anså derfor dette valget som endelig.

Min rolle som veileder

I løpet av én time hadde hun snudd helt. Hadde jeg stilt ledende spørsmål? Hadde jeg sagt noe som gjorde at hun opplevde at jeg mente at det ene valget var bedre enn det andre? Opplevde hun at jeg indirekte rådet henne til å velge det ene eller det andre? Når en student tar et så stort valg før hun har forlatt samtalerommet, er det klart at slike tanker dukker opp.

Jeg stilte henne oppfølgingsspørsmål og lurte på om hun ikke skulle tenke på dette noen dager (slik vi hadde snakket om tidligere i timen), men hun hadde bestemt seg. For å prøve å få svar på mine etiske refleksjoner, spurte jeg om hun kunne fortelle meg hva som gjorde at hun nå var så sikker. Gjennom timen hadde hun fått troen på at hun faktisk hadde noe å bidra med selv om hun ikke var jurist, og at det heller ikke var en selvskreven vei til topps hvis hun ble jurist.

Hennes engasjement, erfaring og naturvitenskapelig mastergrad holdt kanskje? Hun visste også om toppolitikere som ikke var jurister. I tillegg var hun egentlig ikke så interessert i jus, og hun så heller ikke for seg at det var slike temaer hun ville være mest opptatt av hvis hun fikk en topplederjobb i politikken. Fem år med slike studier fristet derfor lite.

Refleksjon

Å veilede noen i hva de skal gjøre de neste årene, kan ha store konsekvenser for den enkelte. Det er en handling som krever respekt, ydmykhet og trygghet på egen veilederkompetanse. Grunnen til at det er så viktig at studenten tar valget helt selv, handler om eierskapet til valget. Dersom du selv mener at du går for det beste valgalternativet, er det større sjanse for at du er mer motivert og har en egeninteresse for å gjennomføre det.

Hvis du på motsatt side blir fortalt hva du burde gjøre, er det ikke alltid man finner motivasjonen til å ta valget – eller gjennomføre det. Det skal ikke mye til for å kjenne seg igjen i dette selv, enten det gjelder råd om å trene mer, spise sunnere eller annet. I tillegg ligger ansvaret hos studenten selv, og ikke hos veilederen. Studenten kan ikke skylde på noen andre hvis utfallet ikke blir slik man håpet.

De etiske refleksjonene jeg stod overfor i denne samtalen er ikke unike. Støtt og stadig møter jeg studenter som lurer på hva jeg mener er «best». Å være aktsom i slike spørsmål er viktig. Ikke minst fordi det finnes like mange svar på hva som er «best» som det finnes mennesker.