Etikkstafetten: Når veilederen tar for mye plass

Tiden gikk, og jeg følte at vi ikke kom av flekken. Mitt ubehag økte parallelt med at tiden gikk.

Jeg ble rystet av denne opplevelsen på en god måte.

Hvilken betydning får mine personlige egenskaper i rollen som coach? Dette er et tema som aldri blir uaktuelt, og som jeg er svært opptatt av. Jeg er selvstendig næringsdrivende innenfor områdene karriereutvikling, lederutvikling, kurs og prosessveiledning. Veiledning og coaching er fundamentet for det jeg jobber med, og jeg bruker LØFT/positiv psykologi som tilnærming i mitt arbeid.

Verdigrunnlaget

En god tone i coachingen kan fort føre til begeistring hos meg. Motsatt kan en mindre begeistret kunde føre til at jeg får et behov for bekreftelse. Det er krevende å tåle stillhet. Det er vanskelig å vente til den andre selv finner sine ord. Jeg opplever ofte å selv bli utfordret på dette, og jeg opplever også å se at andre veiledere ikke er bevisste på disse utfordringene. Meg som person får betydning for hvordan coachingen blir. Mine egenskaper kan være både hemmende og fremmede for rollen som coach. 

En coach skal stille spørsmål uten å antyde svar. Hun skal bidra til å kaste lys over situasjonen slik at den andre selv kan treffe et godt valg. Både karriereveiledning og coaching bygger på samme verdigrunnlag:

• det humanistiske menneskesynet - ethvert menneske har muligheten i seg til selv å finne sine svar
• eksistensialismen - ethvert menneske har ansvar for sin egen skjebne
• «empowerment» – myndiggjøring av mennesker slik at de kan mestre begge deler

Å ha dette verdigrunnlaget i sekken, innebærer blant annet å lytte og å la den andre få komme fram i samtalen. Veilederen må avstå fra å ta for mye plass selv. Det gjelder uansett hvordan morgenen har vært, hva slags private utfordringer jeg har eller hvor stresset jeg er for å oppnå et resultat. Jeg må avstå fra å kaste fram ideer og forslag jeg kjenner bygge seg opp i meg.

En aha-opplevelse

Min vekker skjedde for noen år siden, og det er mulig noen har hørt eller lest om den før. Likevel er dette en samtale jeg jevnlig vender tilbake til selv, for å minne meg selv om hva det betyr å lytte til den andre og gi den andre rom og tid. Min opplevelse lar meg ikke glemme hvordan min egen personlighet spiller inn på resultatet av veiledning.

Samtalen er en coaching i forbindelse med lederutvikling. Det spiller ingen rolle for etikken og bevisstgjøringen at dette ikke er en ren karriereveiledning, tenker jeg. Jeg skulle ut fra en såkalt 360-graders lederevaluering forsøke å få lederen til å finne områder vi kunne bruke til trening og vekst.

En 360-graders evaluering er en analyse basert på tilbakemeldinger fra personer i en relasjonssirkel rundt denne lederen. Intervjuobjektene har svart på ulike spørsmål knyttet til den aktuelle lederens adferd. Analysen gir score innenfor ulike lederferdighetsområder.

Jeg opplevde at fokuspersonen snakket veldig generelt og at han ikke hadde noen spesiell interesse for noen av områdene. Han klarte heller ikke å finne gode tiltak vi kunne bruke til å trene på det evalueringen viste at han gjerne kunne trene på. Han virket uengasjert.

Min framferd

Jeg forsøkte å stille åpne spørsmål. Jeg forsøkte å dele en nysgjerrighet på hans rolle som leder, og å finne et fundament for hans faktiske og ønskede lederadferd. Jeg forsøkte stadig å komme med nye spørsmål og legge ut scenarioer. Følelsen min var at responsen var totalt fraværende.

Tiden gikk, og jeg følte at vi ikke kom av flekken. Mitt ubehag økte parallelt med at tiden gikk. Han svarte helt greit på mine spørsmål om hva hans lederfilosofi var. Han sa litt om hvordan han opplevde å komme som ny leder inn i denne barske kulturen. Men han kom aldri selv med konkrete eksempler, og jeg opplevde at han bare svarte høflig og moderat engasjert.

Hva gjorde jeg?

Etter det jeg hadde opplevd som lang tids tung samtale, stilte jeg endelig spørsmålet. Mer eller mindre som en konklusjon sa jeg: «Jeg opplever at vi kanskje er ved veis ende i denne samtalen? Det kan være at du trenger litt mer tid til å reflektere alene over disse spørsmålene? Har du opplevd i samtalen at vi har snakket om noe som er nyttig for deg?»

Da svarer mannen: «For min del kunne vi sittet her og diskutert ledelse resten av dagen, og neste dag også! Dette var spennende!»

Et forklarelsens lys ble kastet over samtalen. «Du verden!», sa jeg i mitt indre. Jeg ble faktisk ganske satt ut av hans kommentar. Han hadde åpenbart hatt stor glede av vår sesjon, en sesjon som for meg bare var blitt kjedelig og lite konkret.

Den etiske utfordringen

Den etiske utfordringen i denne situasjonen knytter seg til bevisstgjøringen av at coachens personlighet spiller en rolle. Den spiller en rolle både for relasjonen til fokuspersonen og for resultatet av coachingen.

I dette tilfellet ble min ekstroverte personlighet og mitt energinivå kraftig utfordret av at fokuspersonen framsto utydelig. Han ga lite tilbakemeldinger og virket uengasjert. Min person hadde naturlig et kraftigere uttrykk enn hans, og jeg var ikke oppmerksom nok på det. Dermed tok jeg for mye plass og stengte for fokuspersonens stemme.

Jeg må også erkjenne at jeg som person har behov for å få tilbakemeldinger og respons. Det har selvsagt alle mennesker. Likevel må jeg som coach være oppmerksom på dette behovet og holde det tilbake. Her gikk jeg altså i praksis på tvers av verdigrunnlaget for coaching.

Hva kunne jeg gjort annerledes?

Vel - til slutt kom det for en dag. Fokuspersonen hadde faktisk glede og nytte av denne samtalen. Det kom overraskende på meg. Paradokset er at jeg gjerne tenker om meg selv at ett av mine talenter nettopp er å være lydhør! Kanskje er dette talentet avhengig av at det faktisk kommer lyd – litt humoristisk sagt.  

At lederen vurderte hele coachingen så annerledes enn meg kom fram fordi jeg til slutt spurte direkte. Det blir derfor minst to ting jeg skulle gjort annerledes. Jeg burde reflektert mer over meg selv som person i rollen som coach. Jeg burde også jobbet med metakommunikasjon. Jeg kunne sjekket ut mye tidligere hvordan han opplevde samtalen, og jeg kunne vært modigere i å stille gode spørsmål som fikk ham til å måtte dele sin opplevelse. Dessuten kunne jeg tålt pauser og stillhet bedre.

Hva har jeg lært?

Jeg ble rystet av denne opplevelsen på en god måte. Den tvang meg til å reflektere og bli bevisst på hva det i praksis innebærer for akkurat meg å forvalte min rolle som coach etisk riktig. Å la fokuspersonen slippe til, på sin måte, for dermed å kunne eie sin egen løsning. Opplevelsen fikk meg til å begynne å legge mer merke til min måte å være coach på. Jeg har bevisst begynt å trene på å tåle pauser og la den andre få ta mest plass.

Opplevelsen fikk meg også til å reflektere over at det krever mot å være en god coach. Situasjonen var ubehagelig for meg, og jeg var ikke modig nok – eller erfaren nok – til å ta tak i den. Heldigvis hadde min fokusperson en god opplevelse, og neste coaching ble helt annerledes.

Opplevelsen fikk meg til å legge merke til ønsket om å være i sentrum også i andre roller. Som kursleder eller prosessveileder føler jeg at jeg har blitt bedre på å spille ballen over til dem som er hovedpersonene. Jeg legger også oftere merke til andre kursledere eller veiledere som tar altfor mye plass. Det er et ømtålig tema, samtidig som det er et spennende tema!

Som veiledere, coacher eller kursledere bør vi jevnlig reflektere over hvordan vi utøver rollen. Vi bør dessuten be om tilbakemelding. Det er nyttig å være nysgjerrig på hvordan vi selv opptrer profesjonelt. Slik kan vi få gleden av å kjenne på egen vekst og utvikling - til beste for dem vi arbeider for.
 

Ta kontakt på veilederforum@utdanning.no hvis du har lyst til å overta stafettpinnen!