Etikkstafetten: Ønskejobb eller å ønske seg inntekt?

Hvor stor risiko er en person villig til å ta for å oppfylle personlige ønsker og opplevde behov?

Min bruker kvittet seg med et problem; tidligere jobb - for å pådra seg et annet; økonomisk usikkerhet.

For noen år siden hadde jeg en karriereveiledningssamtale som jeg ikke har fått ut av tankene. Brukeren var det vi kaller profesjonsutdannet, hun hadde vært i fast arbeid i bortimot ti år og hadde en inntekt som plasserte henne i en høyinntektsgruppe. «Teknisk sett» mestret hun jobben, og hun hadde det veldig greit blant kollegene sine. Familien og omgangskretsen syntes hun var flink, og de mente at hun hadde utnyttet sine gode evner på en måte det sto respekt av.

Hva skulle hun på et karrieresenter? Hva kunne vi hjelpe henne med? Det kunne hun fortelle: – Hun burde kommet for lenge siden. Dette yrket var ikke henne. Hun hadde «fikset» studiet, men ante det hele tiden at dette var ikke henne.

Etter ti år i arbeid var hun ikke i tvil. Dette gikk ikke lenger. Hun var på feil hylle i livet! Dette var situasjonen slik hun framstilte den. Jeg kunne ikke si at dette støtter jeg deg i, du må slutte og finne deg noe annet å gjøre. Det jeg kunne si, og som jeg også sa, var: Jeg hører hva du sier og jeg tar deg på alvor. Du har forsøkt, men får det ikke til. Du har kommet dit at du vurderer å gjøre alvor av å forlate yrket. Ja, du går enda lenger og sier «dette går ikke lenger».

Drømmen om en kreativ jobb

Vi gikk noen runder på hva hun hadde tenkt på og ikke tenkt på angående tap av inntekt, tap av daglig kontakt med kollegavenner og – ettersom hun selv tok det opp – spørsmålet om hva foreldre og andre i omgangskretsen ville si. Deretter diskuterte vi alternativer. Vi hadde flere møter over noen uker. Først brukte vi tid på å finne ut hva det var for mye og for lite av i hennes nåværende arbeid.

Etter hvert nærmet vi oss spørsmålet om hva hennes behov og ønske for nytt arbeid egentlig var; hvor konkret kunne vi definere det? Det viste seg at det i hovedsak handlet om følgende: Hun ønsket å arbeide kreativt. For henne betydde ikke dette nødvendigvis kunstnerisk, men på en eller annen måte visuelt formende; hun ville arbeide med estetikk. Hvor i arbeidslivet kunne dette behovet og ønsket tas ut?

Jo da, det kunne for eksempel være i museum, i interiørbutikk, hos interiørarkitekter, kanskje i skolen? Sistnevnte var riktignok ikke høyt oppe på ønskelisten hennes. Det samme gjaldt arbeid i fargehandel.  Men for all del, her var da et marked som beskjeftiget seg med estetikk! Det som bekymret meg mest, var imidlertid hensynet til hennes økonomi. Sagt på annen måte: Hvordan så arbeidsmarkedet i det hele tatt ut i «estetisk» sektor?

De neste ukene brukte hun til å utforske mulighetene. Hun kom fram til at om nødvendig ville hun ta kurs og annen utdanning innenfor design, form og farge, kanskje også økonomi - for å styrke utsiktene til arbeid i butikk. Men ikke var arbeidsmarkedet særlig stort på området, og ikke sto de med åpne armer for nye medarbeidere. Hun møtte snarere en litt avvisende holdning: «Har vi lyst ut en stilling, liksom…?» Selv for de vel utdannede var arbeidsmarkedet uforutsigbart. Interiørarkitektene hadde på den tiden ikke akkurat en kø av kunder.

Min bruker lærte gjennom disse ukene at veien til nytt og denne gangen ønsket arbeid, kunne være lang og usikker. Etter samtaler med bedrifter i bransjen valgte hun å begynne på en økonomiutdanning. Hun hadde kommet fram til at i kombinasjon med hennes genuine interesse for form og farge, kunne det være et like godt grunnlag for arbeid i bransjen som et kurs i form og farge. Lenger skal vi ikke forfølge denne saken nå.

Min etiske utfordring

For meg ble denne saken et tankekors. Min bruker kvittet seg med et problem; tidligere jobb - for å pådra seg et annet; økonomisk usikkerhet. Vi analyserte situasjonen og utsiktene, og jeg var nok preget av at jeg ville hennes beste: Å få både ønsket arbeid og akseptabel inntekt, samtidig som jeg opplevde at hun trengte oppmuntring på veien.

Men hadde jeg hatt nok fokus på den usikkerheten hun utsatte seg for? Jeg trekker overhodet ikke i tvil min brukers reelle behov for nytt arbeid. Men på ett aller annet stadium blir inntekt viktigst. Til slutt velger vi nok den jobben vi har eller får, ikke fordi den er så veldig interessant eller i seg selv helsefremmende, men fordi den tross alt gir inntekt.

Min lærdom: Mer fokus på økonomisk risiko

Etter denne saken har jeg nok tatt en ekstra runde med noen av mine brukere om den økonomiske siden av valget. Hvor stor risiko er en person villig til å ta for å oppfylle personlige ønsker og opplevde behov?

Så kan vi si at min historie nettopp viser hvor viktig interesse og personlighet er. Men mange i Europa, med en ledighet på 10-15%, ser det nok på en annen måte. Jeg har også snakket med mange i Norge som har fulgt drømmen sin og brukt tid og krefter på en utdanning - som ingen viste seg å etterspørre. Det kan følge personlige tragedier av dette også.

Jeg sier ikke med dette at min bruker burde ha «blitt ved sin lest». Det var nok riktig for henne å slutte.  Men jeg vet ikke om min bruker hadde tatt steget ut av tidligere arbeid om hun var bosatt i Spania. For meg er det et etisk tankekors at jeg kanskje ikke har hatt nok fokus på arbeidsmarkedet som premiss for karriereveiledningen. I beste mening kan jeg ha gjort det beste til det godes fiende.