Etikkstafetten: Hvordan realitetsorientere uten å knuse drømmer

På spørsmål om hva Mattis visste om det faglige innholdet i idrettsfag, viste det seg at han i grunnen ikke visste noe annet enn at han kunne spille fotball i skoletiden

Jeg erfarte at det er viktig å være forberedt til samtalene med noe så enkelt som å ha informasjonsmateriell tilgjengelig

"Jeg vil begynne på idrettsfag!" Mattis er ikke i tvil. Han er elev på 10. trinn, og sitter i rådgivningssamtale med meg. Gjennom jobben som rådgiver kjenner jeg elevene godt, og forstår ønsket til Mattis. Han er en meget god fotballspiller, og jeg vet at mange på fotballaget hans har tenkt å søke idrettsfag.

Treneren har kontakt med den aktuelle videregående skolen, og samarbeider med skolen rundt toppidrettstilbudet deres i fotball. Treneren har oppfordret Mattis til å søke på idrettsfag fordi han mener at det vil være bra både for Mattis sin utvikling som fotballspiller og for fotballaget som helhet.

Mitt etiske dilemma

Som en voksen med god kjennskap til utdanningssystemet, visste jeg at drømmen om idrettsfag ville være vanskelig for Mattis å gjennomføre. Idrettsfag er et studieforberedende utdanningsprogram hvor en stor andel av timene er teori, og det er krav om å bestå i alle teoretiske fag. Jeg var usikker om Mattis hadde kjennskap til disse kravene.

Mitt etiske dilemma ble nå i hvor stor grad jeg skulle realitetsorientere Mattis om de faglige kravene på idrettsfag uten samtidig å knuse drømmen hans om en fotballkarriere..

Jeg kalte Mattis inn til rådgivningssamtale tidlig på året. Dette var den første rådgivningssamtalen, og jeg ønsket å bruke den til å finne ut hvilken kunnskap han hadde om videregående skole.

Jeg vet at han sliter med de teoretiske fagene på skolen, og han har spesialundervisning i matematikk, norsk og engelsk. Han har vansker med å uttrykke seg skriftlig, og er fritatt fra vurdering med karakter i norsk og engelsk skriftlig. Lærerne hans har fortalt at vanskene hans er såpass omfattende at dersom han skulle fått vurdering med karakter, ville han oppnå karakteren 1.

Mattis er umotivert for å jobbe i de teoretiske fagene, noe som ikke er så underlig siden han opplever så liten mestring. Han har tidligere gitt uttrykk for at han gleder seg til å bli ferdig med ungdomsskolen.

Hvordan skulle jeg få formidlet at idrettsfag ville bli en utfordrende vei, uten at han opplevde at jeg som voksen og med autoritet innenfor utdanningsfeltet, tok fra han muligheten ved å formidle at han ikke var faglig god nok til klare å gjennomføre løpet? Her måtte jeg trå varsomt!

Samtalen med Mattis

På spørsmål om hva Mattis visste om det faglige innholdet i idrettsfag, viste det seg at han i grunnen ikke visste noe annet enn at han kunne få mulighet til å spille fotball i skoletiden. På den ene kontorveggen min henger det en plakat som viser oppbygningen av videregående skole. Jeg viste han plakaten og spurte han om jeg kunne gi han en innføring i systemet. Det synes han var greit.

Mattis ble synlig overrasket når han hørte hvordan fagsammensettingen på idrettsfag er. Han hadde ikke reflektert over at det kunne være et annet innhold enn fotball i denne utdanningen. At idrettsfag førte frem til studiekompetanse, gjorde at han måtte tenke seg om mer. Han hadde overhodet ikke tenkt å studere etter videregående skole.

Uoppfordret sa han at selv om han var god i fotball, så tvilte han på at han var god nok til å bli profesjonell fotballspiller. Etter å ha sett litt mer på plakaten, sa han at han nok trodde at alle de utdanningsprogrammene som førte til studiekompetanse var uaktuelle for han. Nå hadde jeg plutselig fått et veldig godt utgangspunkt for å snakke om alternativ til idrettsfag for Mattis!

Mattis overrasket meg ved å si at han hadde tenkt litt på å bli rørlegger. Onkelen hans var rørleggermester og hadde startet opp en egen rørleggerbedrift med flere ansatte. I sommer hadde Mattis fått en ukes sommerjobb der som håndlanger, og han synes at jobben som rørlegger virket bra. I tillegg nevnte han som en fordel at onkelen også tjente ganske godt.

Nå hadde samtalen tatt en vending som jeg ikke forutså. Det viste seg at Mattis faktisk hadde gjort seg noen tanker om videre karriere. På direkte spørsmål klarte han også å sette ord på tankene sine. Med ett løste dilemmaet mitt seg overraskende av seg selv.

Vi så videre sammen på plakaten, og Mattis fant selv frem til det utdanningsprogrammet som førte frem til rørleggeryrket. Han hadde mange spørsmål knyttet til lærlingordningen, for dette syntes han var en fin ordning! Vi ble enige om at han skulle snakke med onkelen igjen og jeg ga ham tips om hva han burde undersøke.

Mine refleksjoner i etterkant

Etterpå reflekterte jeg rundt samtalen med Mattis. Det var ikke gått mange minuttene fra Mattis kom inn på kontoret mitt og ga uttrykk for at han var helt sikker på valget om idrettsfag, til han gikk ut og virket klar på at han nå hadde bestemt seg for å velge bygg og anlegg. Hva var det som hadde ført til at mitt etiske dilemma nesten løste seg av seg selv?

Før samtalen vår hadde Mattis tydeligvis liten kunnskap om innholdet i de ulike utdanningsprogrammene. Når kamerater og fotballtreneren hadde snakket om idrettsfag, hadde han syntes det hørtes gøy ut - uten å undersøke og reflektere rundt hva dette utdanningsprogrammet egentlig innebar. 

Jeg erfarte at det er viktig å være forberedt til samtalene med noe så enkelt som å ha informasjonsmateriell tilgjengelig. Ved å ha en plakat på veggen som visuelt forklarte oppbygningen av skolesystemet, kunne Mattis og jeg ha en samtale rundt videregående opplæring og hvilke faglige krav det var i de forskjellige programmene.

Dette kunne vi gjøre uten at vi måtte snakke om hvordan Mattis presterte på skolen. Han visste jo selv at han hadde utfordringer knyttet til flere teoretiske fag. Han hadde heldigvis god selvinnsikt, og visste at han ikke ønsket en lang utdanning. Det var viktigere for han enn å kunne utøve idretten sin i skoletiden. Når han fikk hjelp til å se hva det egentlig lå av fag og muligheter i de ulike utdanningsprogrammene, var egentlig valget ganske enkelt for han.

Denne samtalen viste meg tydelig det jeg egentlig vet godt, men som det kan være vanskelig å etterleve. Selv om jeg har mange erfaringer og kan mye om utdanningssystemet, er det ikke min oppgave å fortelle elevene hva de kan mestre på videregående skole. Det vet de egentlig godt selv. Jeg må tørre å ha tro på at elevene klarer å ta valg som er gode for dem.

Ad notam:

Mattis sto ved valget han kom frem til i den første rådgivningstimen. Han er nå i gang med første året på bygg- og anlegg og sier at han trives godt!