Etikkstafett: Når manglende ferdigheter rammer andre

Det som gjør dette til et krevende dilemma er at enkelte elever faktisk har glede av å utfolde seg på scenen selv om de scorer dårlig i vurderingssituasjoner

Dette er mitt dilemma: Det er stadig elever som søker seg til utdanningsprogrammet musikk, dans og drama som ikke har de nødvendige forutsetningene. Hvorvidt skal disse elevene rådes eller presses til å velge annerledes selv om det er dette de ønsker?

Det er ikke tvil om at mange kan ha utbytte av et slikt utdanningsprogram. Enkelteleven blomstrer. Foresatte melder om en bedre skolehverdag enn den de hadde på ungdomsskolen. Samtidig er eleven svært svak i programfagene og framfører ting på scenen som ikke holder faglig mål. Skolen ser at de andre elevene i klassen får store utfordringer når de skal spille sammen med vedkommende, enten det er i et orkester, et teaterstykke eller en dans.

Mye makt når det gjelder elevens skolehverdag

For å komme inn på musikk, dans og drama, må man gjennom en opptaksprøve. Med utgangspunkt i opptaksprøven kan skolen enten anbefale eller fraråde en søknad. I tillegg søker elever på poeng. Dersom det ikke er nok søkere blant elever med gode evner, så kommer resten inn også. Hvert år tar vi inn elever som strengt tatt verken kan danse, spille et instrument eller en rolle i et teaterstykke.

Vi har altså elever som vi tar inn under tvil og som av ulike årsaker mangler den selvinnsikten som av og til kan være nødvendig dersom man skal fungere i en gruppe. Vi ser at resten av elevgruppa etter tre år ofte er lei etter å ha dekket over svakheter, sure toner, manglende skuespillerprestasjoner og lignende.

Det som gjør dette til et krevende dilemma er at enkelte elever faktisk har glede av å utfolde seg på scenen selv om de scorer dårlig i vurderingssituasjoner, og selv om de sikkert også kan merke at ikke alle er like begeistret for det de framfører.

Det som gjør alle beslutninger i skolen vanskelige, fanges fint opp i dette sitatet fra K.E. Løgstrups bok Den etiske fordring (1991, s. 12): Derfor har vi aldri med et annet menneske å gjøre uten at vi på ett eller annet vis har noe av dets liv i vår hånd. Vi holder unge menneskers skjebne i våre hender og det er et tyngende ansvar.

Sitatet kan jo gjelde i alle livets sammenhenger og i vår omgang med familie og venner også selvfølgelig, men det blir særlig tydelig i møtet med elever fordi det henger så tydelig sammen med makt. I min profesjonsrolle besitter jeg mye makt når det gjelder elevens skolehverdag. Skolens beslutninger kan få store konsekvenser for den enkelte. Det kjenner jeg på.

Tenke på fellesskapets eller individets beste?

Lars Gunnar Lingås presenterer «verdihierarkiet» som en måte å synliggjøre verdienes betydning og hvilke som er viktigere enn de andre (Lingås, 2014, s. 149). I denne saken er det nettopp rangeringen som er dilemmaet; skal individets muligheter for læring telle mer enn fellesskapets?

Når en elev skiller seg så til de grader ut at denne elevens utvikling kommer i konflikt med medelevenes, står to viktige prinsipper mot hverandre: felleskapets eller individets beste? Dette er jo et viktig filosofisk spørsmål som mange har tatt opp. Jeg klarer ikke å lande et entydig svar. Lingås avslutter avsnittet med å påpeke at dersom man blir nødt til å velge mellom to viktige verdier, så bør man finne måter å dempe de uheldige virkningene på. Det er dette skolehverdagen handler om (2014, s. 149).

Jeg opplever dilemmaet som svært vanskelig og i den forstand at skolen nettopp ikke klarer å velge, og ender med å dempe. Det har noen omkostninger som jeg synes er såpass brutale at det av og til er vondt å være vitne til.

Det vil si at vi later som det er lett og greit å gå på skolen selv om du overhodet ikke får til det du skal. Det legges opp til gruppearbeid og prosjekter der medelever dekker over og hjelper til, men opplevelsen av å tape setter seg likevel i kroppen. Dette tror jeg ikke er bra på lang sikt, og jeg er redd vi rett og slett er litt feige når vi veileder elevene våre.

Våge å gjøre seg upopulær?

Videregående skole skal ta i mot alle, men jeg er altså usikker på om alle skal få gå der de ønsker når det viser seg at de ikke er gode nok. Særlig kanskje når det handler om et utdanningsprogram som musikk, dans og drama.

Samtidig er det mange elever som føler sterkt når det kommer til det å drive med musikk og teater, og for mange er det nettopp det som holder dem oppe i hverdagen. Vi har mange elever med fysiske og psykiske lidelser som nærmest bruker kunsten sin som behandling. Det er i den de finner gleden ved å være til.

Det er likevel ikke sikkert at de bør ha dette som fag i skolen. Mitt anliggende er at de må være relativt gode i det de driver med når fremføringen deres skal eksponeres for andre. Vi ser hver dag at det motsatte er svært krevende for de fleste elever.

Dette handler ikke om å være litt svak i engelsk og likevel framføre foran klassen. Det handler om et miljø med elever som gir ut cd-er, spiller inn filmer eller er med på oppsetninger mens de går på skolen. Klassene har ofte oppsetninger der folk utenfor skolen er invitert, og det gjør opptredener her enda mer nådeløse.

Så er det alltid noen få som sier at de trives likevel. Det er fint, og det betyr at man har klart å lage et inkluderende klassemiljø. Men enkelte ganger er eleven så svak at det er vanskelig å være vitne til uten å bli ille berørt, da er jeg usikker på om det er riktig å fortsette. Det kan oppleves som greit når eleven er åtte, men veldig mye vanskeligere når hun er atten.

Jeg har ingen fasit i et slikt dilemma. Samtidig er jeg, som sagt, redd for at vi har en tendens til å være feige i veiledningen. På den måten ofrer vi fellesskapets beste av hensyn til individet. Hvem har egentlig ansvar for å prioritere fellesskapet? Er det rådgiveren? Læreren? Foreldrene? Rektor? Det mest behagelige er å overlate et slikt ansvar til noen andre. Samtidig er det kanskje nettopp i en slik situasjon at rådgiveren, med sin profesjonsrolle, skal tørre å gjøre seg upopulær.

Siterte verk

Lingås, L. G. (2014). Etikk for pedagoger. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Løgstrup, K. E. (1991). De etiske fordring. Oslo: Cappelen forlag.