Etikkstafetten: Å balansere mellom realitetsorientering og motivasjon

Ei voksen dame på 52 år fra Russland kommer til karriereveiledning. Hun har mistet jobben sin etter to år på grunn av nedbemanning. Hun har nå flyttet til ny by i et annet fylke etter nedleggelsen. I Norge har hun i 2009 tatt bachelor i ingeniørfag i prosess- og gassteknologi. Hun har etter dette jobbet i firmaet som ble lagt ned. Fra hjemlandet har hun en 4-årig lærerutdanning.

Hun bosatte seg i Norge i 2004, og har tatt de pliktige norskkurs og snakker etter min mening godt og forståelig norsk. Hun er ei flott, velkledd og engasjert dame som snakker lett. Hun har søkt utallige jobber siden hun måtte slutte i 2010, både som lærer og andre relevante jobber som er i forhold til ingeniørutdanningen. Hun ønsker så veldig å få jobbe.

Overordnet formål for samtalen:

• Det var viktig for meg i denne samtalen å bygge selvtillit og få henne til fortsatt å ha troen på at hun ville få seg jobb, og ikke måtte gi seg. Drivkraften var å få henne til å se på dette som endringsarbeid, og forstå at den enkelte har ulikt potensial for endringsvilje.         

De etiske utfordringene jeg følte jeg stod over i denne veiledningen var:

• Hvordan skal jeg håndtere egne reaksjoner, holdninger, meninger, fordommer og sympatier spesielt i forhold til alderen og språket hennes? 
• Balansere mellom det å vekke motivasjon og det å realitetsorientere når jeg kjenner til hvordan det er å få seg jobb her i nord med hennes bakgrunn, erfaring, alder og språkkrav akkurat nå.

Jeg startet med å spørre veisøker om hun hadde forventninger til denne veiledningen eller noe spesielt behov for hva vi skulle jobbe med. I tillegg avklarte jeg min rolle som veileder her hos Karriere Troms. Vi er en uavhengig part, vi er ikke del av NAV, og vi tar ingen notater og lagrer ingen dokumenter om henne i etterkant. Jeg understreket også taushetsplikten jeg har i forhold til det som fremkommer i veiledningen.

Forventningene hennes var at hun ville få hjelp til å få seg en jobb. Hun hadde laget CV og søknad som hun hadde benyttet i flere jobbsøknader uten å få napp på intervju engang.

Hun fortalte kort hva som var situasjonen hennes akkurat nå. Jeg fikk dannet meg et innblikk i hva som kunne være hensiktsmessig å jobbe med, og hvilken metodikk jeg ønsket å bruke. I tillegg fikk jeg avdekket norskferdighetene hennes.

Jeg ville sikre meg i så stor grad som mulig at det vi skulle jobbe med var noe som ville treffe det udekte behovet hennes.

Jeg valgte å gå i gang med å illustrere CIP-modellen som tar utgangspunkt i å bevisstgjøre, sortere og synliggjøre den enkeltes ressurser, ferdigheter, realkompetanse, fagkompetanse, verdigrunnlag og interesser. Det er med dette fokus og disse områder vi gjør dypdykk sammen med den enkelte.

Ved bruk av denne tilnærmingen er intensjonen at dette skal gi veisøker økt beslutningskompetanse for å ta sine valg. CIP sier noe om at dette er en individuell måte å jobbe med sin egen prosess som erfaringsmessig er nyttig for den enkelte i sitt endrings- og utviklingsarbeid.

Tanken var å holde motivasjonen og trua hennes oppe og gi henne mulighet til å oppdage om det kunne være andre jobber innenfor andre områder og retninger å søke på. Jeg kjente behov for å få henne til å se seg selv i noe annet og bli klar på hva som eventuelt stoppet henne og var hindringene hennes for å få jobbene. Jeg opplevde at hun hadde mistet troen på at det ville bli noe jobb for henne i Tromsø hvor hun nå er bosatt. Hun var også begynt å snakke om å flytte til et annet sted i Norge.

Etisk dilemma 1:

• Ved å bruke CIP i tilnærmingen kom hun selv inn på dette med språk og alderen sin.

Hun opplevde selv at det var de som var helt nyutdannede ingeniører som fikk jobbene, og at hun på grunn av sin alder nok måtte se seg om etter annet å gjøre.

Jeg delte ikke med henne at jeg tenkte på alder og språkferdighetene hennes, fordi jeg var ute etter at hun skulle bringe inn hva hun selv så som hindringer. Jeg delte ikke hva jeg var forutinntatt på. Det trenger jo slett ikke å være det som er grunnen til at hun ikke kommer i posisjon til jobber. Det var mine tolkninger.

Jeg opplevde at jeg støttet henne på sin opplevelse av dette med alder uten at jeg ga uttrykk for at det var eneste grunnen til at hun ikke fikk jobb. Jeg sa til henne at det ikke er kommet skikkelig i gang med etableringene innenfor olje og gass i nord enda, og at det ikke er i selve Tromsø behovet for ingeniører innenfor olje og gass er størst i Nord-Norge.

Dette hadde jeg behov for å informere om i håp om at hun skulle se at det var flere faktorer enn alderen som innvirket til den håpløse følelsen hun hadde på å få seg jobb, og slik fortsatte å holde motet oppe.

Etisk dilemma 2:

• Hun hadde også prøvd å søke jobb som lærer. Hun hadde her en oppfatning av at hun måtte være bedre i norsk spesielt for å få seg en slik jobb. Her var det enda mer viktig å være god på språk, og det var få fag som var mulig for henne å undervise i utover russisk. Derfor begrenset dette yrket seg også for henne. Dette gjorde henne usikker, og følelsen av ikke å være god nok til disse jobbene, var en frykt for henne.

Hindringene for å komme videre her ble språket. Jeg sa jeg ikke kunne uttale meg om hvordan hun opplever norskkunnskapen sin, men kun gi uttrykk for det jeg hørte når hun snakket. Når vi jobbet med søknaden og CV-en, fikk jeg innblikk i de skriftlige ferdighetene hennes. Jeg forsterket det som var bra og spurte om hun ville ha tips til endringer. Hun var veldig åpen for det. Hun ble veldig fornøyd og oppløftet av resultatet og veldig takknemlig. 

Med dette som utgangspunkt begynte vi å undersøke andre veier for å få seg jobb enn via annonser, der hun ville bli sammenlignet med alle de andre nyutdannede som var mange år yngre enn henne. Jeg tok frem det å bruke sin erfaring og kompetanse som et fortrinn de unge ikke har, og gjøre en oppsøkende jobb med åpne søknader til de bedriftene hun kunne tenke seg å jobbe i.  Dette gikk hun i gang med.

Hva ble jeg klar over i denne veiledningen?

Jeg ble klar over at ved å bruke ulike metoder og verktøy inn i veiledningen for å bevisstgjøre veisøker på sine ressurser og ferdigheter. For eksempel ved å bruke CIP blir det ofte tydelig for den enkelte hva som kan jobbes med.

Ved å sette det opp slik at de ser dette opplever jeg stadig at de får en god følelse og den enkelte blir litt mer oppløftet når vi fremstiller det de har av både kompetanse og ferdigheter. Optimisme blir ofte en opplevelse. Jeg hører ofte de sier; «jeg har jo faktisk gjort litt når jeg får sett det på denne måten».

Fokus rettes mot det som er bra og gir muligheter. På den måten endrer fokus seg også på det som først ble sett på som hindringer for å komme videre. I dette tilfelle språk og alder.

Det er helt avgjørende å sjekke den enkeltes behov og forventninger og legge opp timen deretter. Jeg ble også klar over som veileder at det er viktig ikke å legge mine oppfatninger og tolkninger til grunn for veiledningen. Det er den som veiledes som selv skal få en opplevelse av å se seg selv tydeligere og slik kunne ta egne valg.

Det er endringsarbeid som er førende for dette arbeidet. Endringer er ikke ferdig etter tre timer veiledning. Det er viktig å formidle at dette kan ta tid og at vi sammen kun starter prosessen på egenutvikling, og at prosessen like mye er i kraft når veisøker ikke er i veiledning hos oss. Det handler om å ta innover seg at dette ofte tar mer tid enn du selv tror og håper.

Endringsarbeidet i dette tilfellet var å flytte fokus fra det som var destruktive tanker hos veisøker til optimistiske og positive tanker. Ved å synliggjøre hele personen endret fokus seg. Arbeidet startet derfor med å gjøre tydelig hvilken faglig og personlig kompetanse, ferdigheter og kvaliteter hun har. Dette skal være noe som den enkelte selv blir enda mer bevisst på gjennom prosessen.

Når dette blir klart skal den enkelte selv blir klar over eller kjenne på et behov for å gjøre noe med det. Det skal være et eget valg og ikke noe veileder sier du må gjøre endringer på. Endringsarbeid starter med at du først må bli klar over hva du har for å velge om dette er noe du ønsker å gjøre endringer på. Det ble tilfelle for henne.

Ta kontakt på veilederforum@utdanning.no hvis du har lyst til å overta stafettpinnen!

Les mer:

Til den andres beste – en bok om veiledningsetikk, Solveig Botnen Eide, Hans Herlof Grelland, Aslaug Kristiansen, Hans Inge Sævareid og Dag G. Aasland.

Karriereveiledning, Tonje Foosnæs Gravås og Ingjerd Espolin Gaarder.