Etikkstafetten: Når veilederen vet for mye

Jeg ser i kalenderen min at Kari Hansen kommer til veiledning. Hun har fullført videregående skole, allmennfaglig linje, men hun mangler noen fag og har ikke fullstendig vitnemål. De siste årene har hun jobbet i blant annet barnehage og butikk. Nå ønsker hun informasjon om hvordan hun kan oppnå generell studiekompetanse.

Hun er presis, velkledd, høflig og imøtekommende. Hun sier at hun har en kontaktperson i Nav, og at de har snakket om at det er bra å ha studiekompetanse. Hun er motivert for skole nå, men er usikker på hvilke fag hun mangler. Hun sier videre at hun ikke er helt sikker på videre utdanning, men at hun har tenkt på sykepleierutdanning.

Plutselig demrer det for meg: Jeg husker navnet hennes. Denne kvinnen har jeg kjennskap til fra da jeg jobbet med oppfølging av brukere ved et av Navs lokalkontorer. Jeg snakket ikke med kvinnen selv, men en kollega diskuterte hennes sak med meg, og jeg leste store deler av saksdokumentene.

Slik jeg kjenner hennes fortid har jeg liten tro på at hun vil makte å gjennomføre en høgskoleutdanning. Hvordan skal hun klare å være sykepleier, med det ansvaret og selvstendige arbeidet det medfører? Hun har en forhistorie med sosial angst, behandling innen psykiatrien, dårlige karakterer fra tidligere skolegang, og hun har dårlig selvinnsikt og selvtillit. Men dette er ikke noe hun forteller meg nå, det er tanker som raser gjennom hodet mitt. Hun er optimistisk og motivert for å fullføre sin utdanning.

De etiske utfordringene:

A: Vurdere hvordan jeg skal håndtere den ekstra informasjonen jeg har om veisøkeren.

B: Håndtere egne reaksjoner, holdninger, meninger, fordommer, sympatier og antipatier.

C: Balansere mellom å motivere og å realitetsorientere.

Hvordan løse utfordringene?

Jeg tenkte at det var viktig med god struktur i samtalen. Jeg ønsket å få fram flere ting underveis, og at det var viktig at de kom fra henne. Det kunne ha skjedd mange endringer i hennes liv siden jeg sist hørte om henne. Hadde hun bearbeidet det som hadde skjedd tidligere? Var hun klar for å gå videre, eller var det noen hindringer?

I stedet for å gå rett til hennes konkrete spørsmål om hvilke fag hun manglet for å få studiekompetanse, valgte jeg å ta tak i hennes ønske om å gå videre på høgskoleutdanning. Hun ville i utgangspunktet bli sykepleier, men hun var ikke sikker. Jeg støttet henne i at det kanskje er sykepleier som blir hennes sluttvalg, men sa at det kunne være greit å se om det var andre muligheter hun ikke hadde tenkt på.

Jeg informerte henne om at vi i karriereveiledningssamtaler ofte tar utgangspunkt i det vi kaller CIP-modellen. CIP står for kognitiv informasjonsprosessering. Dette er en trekantformet modell som bidrar til at vi systematisk kan utforske og snakke om kunnskap om meg selv, kunnskap om mine valgmuligheter, ulike problemløsningsstrategier jeg benytter i en valgsituasjon og eventuelle begrensende tanker som påvirker mine valg.

Jeg viste henne modellen, og forklarte litt om de ulike delene. Jeg sa at valg av yrke og utdanning er valg av betydning. Hun var enig i at det var en god idé at vi sammen tok for oss de ulike delene i CIP-modellen og utforsket dem nærmere.

Vi hadde deretter to veiledningstimer der vi ved bruk av interessekartleggingsverktøyet Work Interest Explorer (WIE) fikk et felles begrepsapparat. Vi fikk et konkret utgangspunkt for å komme inn på de ulike temaene som jeg tenkte var viktige for at hun kunne få et bedre beslutningsgrunnlag.

Etter hvert fikk hun mer kunnskap om seg selv og sine muligheter. Dermed tok hun det første steget i henhold til CIP-modellen, og vi kunne nærme oss de vanskelige spørsmålene om tidligere valgstrategier og begrensende tanker.

Kari erkjente at det i stor grad var forventninger fra foreldrene som hadde påvirket hennes valg. Selv ønsket hun egentlig mest å fortsette å jobbe med barn i barnehage, noe hun hadde trivdes med og etter hvert følt at hun mestret. I dag er hun i gang med fagbrev til barne- og ungdomsarbeiderfaget, og er samtidig i praksisplass i barnehage.

Hva lærte jeg?

Det er viktig å holde hodet kaldt, skape struktur i samtalen og holde fast på det humanistiske menneskesynet. «Sentralt i humanismen er frihet, autonomi og det ansvarlige mennesket som alene kan og bør bestemme over sitt liv og sine handlinger. Videre betyr det at hvert menneske har en uendelig verdi og verdighet», som Sidsel Tveiten formulerer det.

Det er ikke nødvendigvis et gode å vite mye om veisøker i forkant. Det kan være enkelte som blir henvist fra Nav, de kommer til veiledningen med en klar «bestilling» av hva som skal komme ut av samtalen, men av og til kan det være greit å møte personen med blanke ark.

Uansett er det viktig at veisøker selv får fortelle sin historie, der det kommer fram viktige ting fra fortiden. Med våre verktøy og samtaler skal vi bidra til å skape rom for refleksjon. Det er ikke nødvendigvis et motsetningsforhold mellom realitetsorientering og motivasjon, det kan være motiverende å finne en karrierevei som man kan mestre.

Det er nødvendig å diskutere etiske utfordringer med kollegaer og på veilederforum.no. Det er i den forbindelse lurt å lese kapittelet «Karriereveiledning og etikk» i boka «Karriereveiledning», der Tonje Foosnæs Gravås peker på flere av de etiske utfordringene jeg sto overfor i denne samtalen.

Det er viktig å diskutere hvilket menneskesyn vi har. Hvordan møter vi kunder med en historie vi allerede kjenner til? Hvordan håndterer vi mennesker som etter vårt skjønn har urealistiske forventninger til hva de kan klare av utdanning og jobb?

Les mer:

Gravås, Tonje Foosnæs (2011): «Karriereveiledning og etikk», i: Tonje Foosnæs Gravås og Ingjerd Espolin Gaarder (red.): Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget.

Højdal, Lisbeth og Lene Poulsen (2007): Karrierevalg. Teorier om valg og valgprocesser. Studie & Erhverv DK.
(Les om CIP-modellen på s.169)