Etikkstafetten
I etikkstafetten kan du dele en etisk utfordrende situasjon; hvordan du opplevde den og hvilke vurderinger du gjorde der og da. Fortell også om refleksjoner du har gjort i ettertid, om noen spørsmål står igjen og hva du synes du lærte av erfaringen. Ta kontakt på veilederforum@utdanning.no hvis du har lyst til å overta stafettpinnen!
Som jobbkonsulent og karriereveileder i Fretex Øst- Norge AS jobber jeg blant annet med oppfølging av mennesker som har vansker, som for eksempel hyppige sykemeldinger i sitt arbeidsforhold. Dette innebærer at vi gjennomfører karriereveiledning for mennesker som kan ha den økonomiske tryggheten en fast stilling gir, men at det er utfordringer med negativt fortegn ellers i arbeidsdagen.
Jeg veiledet en mann over seks veiledningstimer, la oss kalle ham «Einar». Han hadde en fysisk krevende, ufaglært jobb som han hadde hatt i nesten 20 år. Han gjennomførte karriereveiledning fordi han hadde helseutfordringer som gjorde jobben vanskelig, men disse utfordringene var tilsynelatende tidsbegrensede og situasjonsbetingede.
Einar fortalte også at han ikke opplevde arbeidsmiljøet som særlig bra, mye fordi kollegene han likte best hadde sluttet. Einar var ambivalent til et eventuelt jobbskifte, og han ønsket råd fra meg om han burde gjøre dette.
- Hvor har vi fokuset?
Den etiske utfordringen jeg sto overfor, var følgende:
Bør vi som veiledere legge til rette for et jobbskifte når arbeidstakeren har en jobb som ikke oppleves som stimulerende og hvor trivselsnivået er lavt? Eller bør vi i noen tilfeller fokusere på at det viktigste er å ha en stabil jobb som generer inntekt?
I karriereveiledning i Fretex starter vi med å snakke om arbeidstakerens personlige egenskaper, arbeidserfaringer og interesser. Videre tar vi utgangspunkt i hva som gir mestringsfølelse hos vedkommende og hvilke fremtidsønsker han/hun har.
I denne fasen fokuserer vi i liten grad på utfordringene som den enkelte måtte ha. Einars fremtidsønsker inkluderte ikke hans nåværende jobb, men en av ønskene inkluderte stabil økonomi. For å bruke hans egne ord: «En jobb som helsa mi tåler, god lønn og arbeidstid som gjør at jeg får dyrket mine fritidsinteresser»
Etter at erfaringer, interesser, ressurser og fremtidsønsker er kartlagt i karriereveiledningen, går vi over til å sammenligne arbeidstakerens nåværende jobb med andre mulige jobber. Dette blir gjort med bakgrunn i vedkommendes erfaringer og formelle og praktiske kompetanse.
Einar, som er i midten av 40-årene, har ingen formell utdanning utover videregående skole og et ikke fullført lærlingeløp. Gjennom veiledningen ble det tydelig at det er praktiske yrker som ikke krever fagbrev som var mest ønskelig og realistisk for han. Han verken ønsket eller hadde mulighet til å ta mer utdanning, og et fortsatt lærlingeløp var uaktuelt, da det var altfor dårlig betalt.
- Følge drømmene eller velge det trygge?
Etter kartleggingen stilte han meg spørsmålet «Bør jeg være fornøyd med jobben jeg har? Den betaler tross alt godt». Jeg prøvde umiddelbart å speile ham på dette spørsmålet, for det er Einar selv som må komme med svaret. Jeg som veileder skal legge til rette for at han kan ta et valg selv ved å kartlegge og synliggjøre alternativene han har.
Einars dilemma var vanskelig. Han hadde ikke forholdt seg til eventuelle jobbskifter på mange år. Videre er det en kjensgjerning at med hans bakgrunn, alder og lønnskrav ville han ikke være blant de mest attraktive kandidatene på arbeidsmarkedet, selv til ufaglærte jobber. På den annen side var det leit om han skulle fortsette i en jobb med relativt lavt trivselsnivå og med arbeidsoppgaver som tidvis ga ham helseproblemer.
I Fretex er vi svært opptatte av at jobbsøkere skal kunne følge sine drømmer og ønsker. Trivsel på jobb er en suksessfaktor for en stabil arbeidshverdag og høy livskvalitet. Men i noen tilfeller blir risikoen ved å gjøre dette stor. Slik var det i Einars situasjon, og jeg vet oppriktig talt ikke hva jeg selv ville gjort i hans situasjon.
- Mange spørsmål dukket opp etter Einars beslutning
Som karriereveiledere bør vi kjenne arbeidsmarkedet godt, selv om det er tilnærmet umulig å ha full oversikt. Den som blir veiledet forventer ofte å få råd om hvilke muligheter han/hun har, og for den som veileder er det derfor viktig å kjenne til eventuelle alternativer. Jeg fortalte Einar at det kunne være mange muligheter for ham i ufaglærte yrker, men at det sjelden er enkelt å få en annen jobb. Han var innforstått med dette.
Etter å ha veid for og mot lenge, avsluttet Einar arbeidskontrakten sin. Han hadde størst behov for endring. Jeg følte meg ikke vel da han fortalte dette. Hadde jeg påvirket ham til å si opp? Hva om han ikke fant en ny jobb raskt nok? Hva om han fikk økonomiske problemer? Hva med familien hans?
Etter en relativt kort periode fikk Einar ny jobb, med bistand fra Fretex Jobb & oppfølging. I den nye jobben kjører han hovedsakelig truck og veileder kunder, og lønna er ifølge ham «innafor». Han forteller at det ikke er «drømmejobben», men den sliter i mindre grad på hans helse, og miljøforandringen opplever han som positiv.
- Hvordan forholde seg til makten vi har til å påvirke mennesker?
Det gikk bra for Einar. Men jeg sitter fortsatt med dilemmaet mitt. Arbeidsmarkedet har endret seg mye de siste årene, omstillinger foregår kontinuerlig og svært få står i samme jobb gjennom hele sitt yrkesliv.
Dette gjelder i stigende grad også for dem med lav formell kompetanse. Stadig flere må ta stilling til hva som må prioriteres: en stabil inntekt og trygge rammer, eller en jobb som oppleves som givende, interessant og med høyt trivselsnivå. Dette er viktige spørsmål som må drøftes i karriereveiledningen, slik at jobbsøkeren/arbeidstakeren kan ta informerte valg om sin jobbfremtid.
Dette fører meg videre til mitt hovedspørsmål til den videre etikkstafetten: Hvordan forholder vi som karriereveiledere oss til makten vi har til å påvirke mennesker som har motstridende følelser om et jobbskifte?
Det vi sier, direkte eller indirekte, kan veie svært tungt når et menneske skal ta et valg om sin jobbfremtid.
Skriv ut
