Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Etikkstafetten: Kan det bli for mye åpenhet?

I individuell veiledning verdsetter vi fortrolighet som gir nødvendig åpenhet. I gruppeveiledning er åpenhet også nødvendig. Samtidig kan det, etisk sett, være svært utfordrende.
Portrettbilde av artikkelforfatter Steinar Holm-Nordhagen
Steinar Holm-Nordhagen
Rådgiver ved Røyken videregående skole
Opprettet 3. september 2018, oppdatert 13. september 2018

Elevene ser forventningsfullt opp på meg i det jeg skal til å stille neste spørsmål. Jeg kjenner selv at jeg er spent på hva slags respons jeg vil få, og må ta litt sats for å våge å stille det.

Det er ikke første gangen jeg er der, og jeg vet at jeg har opparbeidet en god relasjon til klassen. Likevel nøler jeg litt. Spørsmålet lyder; vil noen dele sin historie? Flere rekker opp hånden, og jeg velger først en av elevene som ofte deltar. Det går bra, hun deler en relevant historie om seg selv som underbygger godt hva vi har snakket om tidligere. Jeg trenger en historie til for å ha flere erfaringer å spille på.

I sidesynet ser jeg at «Petter» rekker opp hånden. Han pleier å være stille, og deltar bare verbalt når jeg oppfordrer ham direkte til å gjøre det. Nå rekker han opp hånden, og læreren i meg slipper ham til instinktivt. «Petter» kommer med sin historie. Historien tar pusten fra oss alle. Jeg stivner litt, og tenker at jeg må prøve stoppe ham før det går for langt. Elevene i klassen ser på hverandre og stemningen forandrer seg.

Gruppeveiledningens potensial

I tråd med en godt etablert tradisjon gjøres det mange karriereveiledninger i videregående skole inne på rådgivers kontor. I min praksis som karriereveileder bruker jeg ofte gruppeveiledning som verktøy. Ved vår skole har vi gode erfaringer med denne tilnærmingen, og elevene gir positive tilbakemeldinger.

For to år siden gjorde Anne Holm-Nordhagen et forskningsprosjekt ved min skole, og funnene oppmuntrer til bruk av gruppeveiledning i klasserommet. Selv om utvalget av informanter i dette forskningsarbeidet er for lite til at det kan sies å være representativt for gjennomsnittet, harmonerer funnene uansett med min egen erfaring; elevene liker at vi flytter veiledningen ut av kontoret og inn i klasserommet.

Dersom vi skal følge opp dette i praksis forutsettes et fokus på relasjonsbygging og et godt klassemiljø. Elever som er utrygge i klassemiljøet vil antagelig ikke ha et like stort utbytte av gruppeveiledning som trygge elever, og i verste fall kan situasjonen føles ukomfortabel og utrygg.

Derfor blir det viktig at karriereveilederen har god kompetanse i å skape trygghet og gode relasjoner i sitt veiledningsarbeid, ikke bare til enkeltindivider, men også til grupper.

Åpenhet er avgjørende i all veiledning

Vi karriereveiledere vil i veiledningssituasjoner jobbe profesjonelt for å skape relasjoner og et samtaleklima som oppfordrer til åpenhet. Vi tilstreber at veisøker skal ha tillit til oss, og opplever at vi lykkes når veisøker slipper oss inn i sin verden, og deler sine innerste tanker og følelser. Veisøker har også en forventning om at vi kan bære det vi tar imot.

Ofte er det denne åpenheten, tilliten og de trygge rammene, som skaper det gode utgangspunkt for veisøkers bevegelse mot nye tanker og ideer.

Gruppeveiledning er intet unntak. Veiledning i grupper gir en unik mulighet til at deltakerne i gruppen kan lære av hverandre, og dra veksler på hverandres erfaringer. Som veileder ønsker jeg å oppnå trygge rammer for veiledningen som gir rom for åpenhet, og jeg legger opp til aktiv deltakelse fra elevene.

Dette innebærer at veisøkerne kan dele tanker og erfaringer, og også gi uttrykk for følelser. For å få utbytte av gruppeveiledningen er dette i mine øyne en forutsetning. Her åpner det seg samtidig flere etiske utfordringer.

16-åringers taushetsplikt

Normalt starter gruppeveiledninger med at det inngås en slags «kontrakt» mellom deltakerne. Hovedbudskapet er gjerne at «det som blir sagt i dette rommet, blir i dette rommet».

Kan vi stole på at 16-17 åringer er tro mot en slik kontrakt? Er det jeg som veileder som har ansvar for elevenes/veisøkernes taushetsplikt? Kan jeg ta dette ansvaret? Er det egentlig riktig av meg å pålegge veisøkerne å «holde munn» om «sensasjonell» informasjon, som kommer opp i en veiledning de i utgangspunktet ikke har bedt om å få delta i?

Hva er jeg egentlig med på å utsette de andre elevene for, når de plutselig får høre historien om «Petter» sin oppvekst med en far som slo, eller om «Heidi» sin sosialangst, eller «Thea» sin spiseforstyrrelse?

Den informasjonen de plutselig har om hverandre i gruppen, forsvinner ikke når de går ut av klasserommet. De må forholde seg til den. Det er også slik at gruppeveiledning kan for enkelte fremstå som en gyllen anledning til å få ekstra oppmerksomhet rundt egen person, og personlige utfordringer.

Kunsten blir å begrense elever som er i ferd med å dele mer en de bør, uten å krenke deres rett til ytring.  Slik at de blir fortrolige nok, uten å bli så fortrolig at det blir vanskelig.

Krevende balansegang

Dette er en utrolig vanskelig balansegang. Hvilke aktiviteter eller tiltak kan vi gjøre i veiledningen for å redusere sjansene for overdeling, og fortsatt opprettholde «trykket» i veiledningen?

Mine forslag er å jobbe aktivt med å skape trygge rammer, tillit og relasjoner. Bruke aktiviteter og spørsmål som fokuserer på fellestrekk blant gruppemedlemmene, og som retter seg fremover i tid (ikke fortid). Ha tett samarbeid med de som kjenner gruppa best, for eksempel kontaktlærer. Slik kan det skaffes viktig informasjon om den etablerte gruppedynamikken.

Flere innfallsvinkler

Det er ikke sikkert at gruppeveiledning er det riktige i alle grupper. Som karriereveileder og gruppeleder, må man tørre å bruke flere typer innfallsvinkler for å oppnå den riktige relasjonen til gruppa og individene. På den måten kan veilederen «føle seg frem» for å finne denne vanskelige balansegangen mellom for mye, eller for lite deling. Sårbare situasjoner kommer til å oppstå i større eller mindre grad.

Når slike situasjoner oppstår, tror jeg nøkkelen ligger i tørre å snakke med elevene om hvordan det som kommer fram bør håndteres, der og da. 

Når vi veileder i gruppe, har vi mange hensyn å ta. Som veileder er man nødt til, til en viss grad, å la gruppen «leve» sitt eget liv. Det er spennende, og utfordrende. Vi skal ikke styre unna denne formen for veiledning, vi må bare være forberedt på hvordan utfordringene skal håndteres når de dukker opp.

 

Kilde

Holm-Nordhagen, A. (2016). Fra kontor til klasserom. Masteroppgave, Høgskolen i Sørøst-Norge, Drammen.

Del denne siden

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Illustrasjonsbilde til artikkel om åpenhet i gruppeveiledning
    ScanstockPhoto All rights reserved.

Etikkstafetten

Etikkstafetten kan du dele en etisk utfordrende situasjon; hvordan du opplevde den og hvilke vurderinger du gjorde der og da. Fortell også om refleksjoner du har gjort i ettertid, om noen spørsmål står igjen og hva du synes du lærte av erfaringen.