For kort tid siden gjennomførte jeg en gruppeveiledning med syv deltagere på kurs i regi av Podium. Veiledningen tok utgangspunkt i Linda Gottfredsons teori om avgrensning og kompromiss, som argumenterer for at vi velger yrke ut fra sterke begrensnings- og kompromissmekanismer.
Jeg var nysgjerrig på om våre deltakere i dag opplever seg like påvirket og begrenset av sine kjønnsroller og sosioøkonomiske status som Gottfredson hevder. Videre ønsket jeg å bevisstgjøre dem på disse perspektivene, for på den måten åpne opp mulighetsrommet.
I denne veiledningen måtte jeg ha god kunnskap om det jeg skulle formidle. Samtidig skulle jeg drive prosesser slik at deltakerne selv kunne få en bevissthet rundt hva som hadde påvirket deres yrkesvalg, og ut i fra det lage sine egne kognitive yrkeskart. Jeg opplevde derfor at jeg hadde ulike roller.
I følge Inger Ulleberg er det ikke uvanlig å være både ekspertveileder og prosessveileder i en og samme gruppeveiledning. En ekspertveileder vil ha «oppmerksomheten rettet mer mot de faglige spørsmålene …, mens en prosessveileder vil legge til rette for prosesser der deltakerne selv finner fram til analyse, forståelse og handlingsmuligheter». Det å inneha begge veilederrollene, og finne en god vekting mellom disse, opplevde jeg som etisk utfordrende.
Ulike veilederroller
Min kommunikasjon med gruppen var preget av at jeg hadde i overkant mye å tenke på. For det første skulle jeg gjennomføre en presentasjon om Gottfredsons teori. Denne delen av veiledningen hadde et tydelig element av opplæring. I tillegg skulle jeg være prosessveileder rundt ti ulike refleksjonsoppgaver og diskusjonstemaer. Jeg ønsket også å få til en god gruppedynamikk, samtidig som jeg skulle se hver enkelt av deltakerne.
Non-verbal kommunikasjon
Målet mitt var å få til en bevissthet hos deltakerne, slik at de kunne utvide sine jobbmuligheter. Men i min iver etter å kommunisere det faglige innholdet, glemte jeg hvor mye jeg samtidig kommuniserte gjennom kroppsspråk, gester, stemmeleie og hvor fort jeg snakket. Selv når jeg som veileder ikke sa noen ting, kommuniserte jeg.
Som Gregory Bateson sier: «Poenget er at det finnes ikke bare ord. Det er ord enten med gester eller med tonefall eller slike ting». Også klærne jeg hadde på meg kommuniserte noe den dagen. Jeg hadde tatt på meg en dressjakke. Helt ubevisst, eller var det det?
I min tidligere jobb kalte vi det «power dressing» når vi skulle holde foredrag. Jo mer usikre vi var på det faglige innholdet, desto strammere og penere kledde vi oss, som om klærne kompenserte for vår indre utrygghet. Min dressjakke kommuniserte også noe den dagen. For noen av deltakerne skapte kanskje jakken en tillit, for andre en avstand.
Ifølge Bateson er «all erfaring subjektiv, all persepsjon er en tolkning». Jeg har sans for Batesons tilnærming og jeg mener at vi mennesker skaper våre egne virkelighetsopplevelser. Det finnes ingen objektiv sannhet, men kun vår subjektive forståelse og/eller opplevelse av virkeligheten. Denne kan endre seg fra øyeblikk til øyeblikk. Vi er bare en tanke unna.
Når jeg har denne forståelsen med meg inn i veiledningen, er det lettere for meg å forstå at uansett hva jeg formidler, verbalt eller non-verbalt, vil jeg aldri kunne være sikker på hvordan budskapet blir mottatt.
Gruppa som ressurs
På et tidspunkt i veiledningen spurte en av deltakerne meg om et råd. Skulle han følge drømmen sin og ta en to-årig utdannelse, eller søke jobber innen det han tidligere hadde jobbet med, men aldri helt har likt? Jeg synes alltid slike spørsmål er vanskelige. Jeg vegrer meg for å gi råd. Jeg er ingen ekspert, verken i mitt eget liv eller i andres.
Som Ulleberg skriver, har jeg mer sans for å innta en «ikke-vitende posisjon», der jeg stiller meg åpen og lyttende til det som måtte komme uten å blande inn mitt eget. Men igjen blir jeg påminnet om utfordringen med de to roller. Skulle jeg innta rollen som ekspertveileder, og med det svare og gi råd? Eller være en prosessveileder som legger til rette for at deltakeren selv finner frem svaret?
Så hva gjorde jeg? Jeg spurte om noen av de andre deltakerne hadde noen tanker. Det kom opp mange gode refleksjoner og forslag. Deltakerne i denne veiledningsgruppen, som var godt blandet når det gjelder kjønn, nasjonalitet og utdannelsesbakgrunn, ble fort en ressurs for hverandre. Jeg opplevde at de brydde seg om hverandre, lyttet og var tilstede, og syntes det var lærerikt å høre på deres meninger og erfaringer.
Etter runden med innspill fra de andre deltakerne, spurte jeg deltakeren hva han tenkte nå? Han var ikke lenger så opptatt av hva jeg mente, han hadde fått mange gode innspill fra gruppen som han ville ta med seg videre.
Hendelsen ble en vekker
Blant deltakerne var det en kvinne som så mye bort, virket uinteressert og innimellom tok hun opp mobilen sin. Hun sa lite og det var vanskelig for meg å vite om det var sjenanse, språkutfordringer eller andre grunner til hennes stillhet.
Min indre dialog vekslet mellom irritasjon over deltakeren og en selvkritisk stemme som sa at jeg ikke var noen god veileder. Jeg ble usikker og det ble viktig for meg å prøve å forstå hva som lå bak ordene. Som ekspertveileder er det jeg som innehar kunnskapen om det som skal formidles, samtidig som jeg har ansvar for å ivareta alle deltakerne.
Mens de andre jobbet med en oppgave, gikk jeg derfor bort til henne. Det viste seg at hun ikke helt hadde forstått teorien. Da jeg gjentok hovedpunktene, ble hun straks mer åpen og fortalte at hun hadde kompromisset selv i valg av utdanning. For meg ble denne hendelsen en påminning om hvor viktig det er å se hele deltakeren, se bak ordene og forbi adferd. Viktigheten av å lytte til deltakerne med hele meg.
Rik kilde til læring
Gruppeveiledning krever noe ekstra av meg som veileder. Det må jeg være meg bevisst. Samtidig representerer gruppeveiledning en rik kilde til læring, både for meg som veileder og for deltakere i gruppa.
Å kunne sjonglere ekspertrollen med prosessrollen på en naturlig og profesjonell måte krever mye trening. Og da må jeg først og fremst ha mot til å kaste meg ut i det, og gjøre jobben med å reflektere grundig over mine erfaringer i etterkant.
Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for Etikkstafetten: høyskolelektor Torild Schulstok.
Referanser
Gottfredson, L.S. (2013). Applying Gottfredson´s theory of circumscription and compromise in career guidance and councelling. I Brown & Lent (red): Career Development and Counseling. New Jersey: John Wiley & Sons.
Ulleberg, I. (2014). Kommunikasjon og veiledning. Oslo: Universitetsforlaget.
Skriv ut
