Etikkstafetten: «Samtalen blir så skjematisk»

Kartleggingsskjemaer finnes i mange ulike varianter, og bør være et kjent verktøy for de fleste aktører på veiledningsfeltet. Min arbeidsplass Podium er intet unntak. Formålet med kartleggingssamtalen hos oss er for det første å innhente informasjon om blant annet personens erfaringer, kompetanse, mål, forutsetninger og behov.

For det andre å skape tillit og en relasjon mellom veisøker og veileder. Samtidig som veileder har en agenda om å få kartlagt områder som er predefinert, skal samtalen altså bidra til at man blir bedre kjent og etablere et godt utgangspunkt for den videre prosessen mot veisøkers mål.

Jeg har lenge vært nysgjerrig på hvordan veisøker selv oppfatter kartleggingsskjemaet som ramme for den første samtalen. Evner den skjematiske tilnærmingen å ivareta formålet med samtalen, sett fra veisøkers ståsted? For kort tid siden gjennomførte jeg derfor en skjemabasert kartleggingssamtale. I etterkant inviterte jeg veisøker til å fortelle åpent om hvordan han opplevde samtalen. Tilbakemeldingene var nedslående. Veisøker omtales heretter som Frode.

Tillit

Etter møtet spør jeg Frode om hva han syntes om samtalen vi nettopp har hatt, og han svarer umiddelbart:

Det som øyeblikkelig slår meg, er at jeg blir kasta fra det ene til det andre. Først skal du snakke om interesser og plutselig skal du snakke om helsa – noe som er veldig privat. Det kommer veldig brått på i forhold til at det ikke er etablert noen tillit enda.

Frode legger så til:

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er nødt til å utlevere meg sånn. Jeg føler at det blir sånn gransking av meg. Litt sånt avhør-aktig. Får liksom den følelsen når det er et sånt skjema. Jeg blir ikke overbevist om at du stiller spørsmålene for å hjelpe meg.

Ukomfortabel

Det Frode gjør er å peke på at det så tidlig i vår relasjon ikke har blitt etablert tillit enda. Det gjør at han er ukomfortabel med å svare på spørsmålene skjemaet legger opp til. Mangelen på tillit virker også å forsterkes ved at skjemaet i seg selv ikke overbeviser Frode om at jeg forsøker å hjelpe ham. Det er uheldig, i og med at det etiske grunnlaget for en veiledningsaktivitet er å hjelpe og ivareta veisøker.

Tillit er sentralt i all veiledning, og anses som grunnlaget både for at samtalen skal fungere, og for å lykkes med veiledningsprosessen. Men virkningen av den skjematiske tilnærmingen og spørsmålsformuleringenes karakter kan i lys av Frodes tilbakemeldinger i stedet se ut til å være et hinder for etableringen av en tillitsskapende relasjon.

Ble ført gjennom et skjema

Videre forteller Frode at når jeg noterte underveis, fremsto det som om jeg ville bli fort ferdig. Han forklarer at han svarte kort, for å ikke gi meg merarbeid. Frode opplever at han gjorde seg selv mindre viktig, for å bli raskere ferdig med skjemaet. Om selve samtaleformen sier han:

Jeg følte jeg ble ført gjennom et skjema, at det er noen andres sitt system. Skjemaet i seg selv sender et signal om at jeg ikke nødvendigvis blir lytta til. Samtalen blir så byråkratisk, formell, så skjematisk... mekanisk liksom.

Paradokset her er at samtidig som jeg var frustrert over at han var ordknapp og lite involvert i samtalen, var han kort i sine svar for ikke å belaste meg. Jo flere spørsmål jeg stilte, desto kortere svar ga Frode. Jo kortere svar jeg fikk, jo mindre involvert ble jeg.

Oppstår i samspillet

Samspillet som her avdekkes kan forstås ut fra Gregory Batesons forståelse av samspill som noe sirkulært der mennesket må forstås i relasjon til andre. Bateson ville sagt at ordknappheten og manglende involvering oppstår i samspillet mellom Frode og meg. Verken han eller jeg er ordknappe eller lite involvert, men det kommer til uttrykk og oppstår i vår relasjon der og da.

Frode tolker det fysiske skjemaet på bordet og notatskrivingen som en byråkratisk og formell situasjon. Også her kan vi trekke på Bateson. Han legger vekt på at mennesker ikke forholder seg til fenomener og gjenstander direkte, men til sine ideer om tingene. Vi tolker med andre ord fenomener, situasjoner, samspill og enkeltgjenstander.

For Frode blir det fysiske skjemaet og min notatskriving utslagsgivende. Selv om jeg gjør grep som å stille oppfølgingsspørsmål, legge fra meg pennen, lytte aktivt og være bevisst eget kroppsspråk – har Frode allerede etablert en idé og tolket skjemaet og notatskrivingen ut i fra sin forståelse av situasjonen. Mine påfølgende justeringer har ingen tilbakevirkende kraft, da meningen han tillegger disse to elementene overstyrer det andre jeg forsøker å kommunisere.

Relasjon og ressurser

Frode setter deretter ord på at han i samtalen ikke opplever å få frem hvem han egentlig er. Noen av spørsmålene oppfatter han som negativt ladet, og utdyper:

Det gjør at jeg føler at jeg blir sett på som et problem, og det ender med at jeg også ser på meg selv som et problem egentlig, i løpet av samtalen.

Frode forteller at det viktigste for ham hadde vært å fortelle mer om seg selv på sine premisser. I vår samtale var det isteden Frode som møtte meg på mine og skjemaets premisser. Men som Frode selv påpeker, handler relasjonsarbeid om å uforbeholdent møte den andre så han blir forstått ut i fra sine egne premisser.

Frode opplever ikke at rammen for samtalen utløser eller forsterker ressursene hans. Kanskje heller tvert imot. Han opplever heller ikke at spørsmålene fanger det som er viktig for hans situasjon. De standardiserte temaene i kartleggingsskjemaet og forutsetningene som legges til grunn for disse, kan dermed se ut til å utfordre relasjonsarbeidet ytterligere.

Hemmet eller fremmet skjemaet formålet?

I denne spesifikke samtalen evnet ikke den skjematiske rammen for samtalen verken å kartlegge veisøker på en tilfredsstillende måte, eller etablere tillit og relasjon. Skjemaet i seg selv og kommunikasjonen rammene for samtalen genererte, hemmet faktisk formålet med samtalen. Ved å bruke skjemaet sendte jeg signaler om at dette var en formell og byråkratisk samtale, noe som påvirket mitt og Frodes samspill i overraskende stor grad.

Hvordan vi starter en karriereveiledningsprosess er et etisk og faglig spørsmål vi som profesjonelle veiledere både må håndtere og vurdere. Selv fikk jeg en viktig påminnelse om dette takket være veisøkers ærlige tilbakemeldinger. Selv et lite skjema kommuniserer og kan utfordre grunnleggende veiledningsprinsipper.

Bevisstgjøring og etisk refleksjon rundt når, og hvordan, vi benytter skjematiske tilnærminger som utgangspunkt for en karriereveiledningsprosess bør derfor være et tema kollegafelleskapet setter på dagsorden. I lys av denne erfaringen vil jeg argumentere for at brukermedvirkning bør stå sentralt når vi reflekterer over og videreutvikler egen praksis.

Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for Etikkstafetten: høyskolelektor Torild Schulstok.

Referanser

Aubert, A.M. og Bakke, I. M. (2008). Utvikling av relasjonskompetanse. Nøkler til forståelse og rom for læring. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Ulleberg, I. (2014). Kommunikasjon og veiledning. Oslo: Universitetsforlaget.