Etikkstafetten: Smale veier til kvalifisering

Når jeg oppdaterer min arbeidsmarkedskunnskap, føler jeg som programrådgiver meg ofte forpliktet til å anbefale videre skolegang til deltakerne i introduksjonsprogrammet. Like ofte sitter jeg igjen med en vond følelse av at lange utdanningsløp kan bli i overkant krevende.

Norge er et kunnskap- og informasjonssamfunn, og mange av de jobbene vi i dag tar som en selvfølge vil etterhvert forsvinne. Både NHO og Virke melder at dette i hovedsak vil gå ut over personer med lav utdanning eller manglende kompetanse, blant annet innenfor bransjene handel, lager, transport og renhold.

Mange av deltakerne i introduksjonsprogrammet mangler skole fra hjemlandet, eller har behov for å fylle på eller utvide sin kompetanse når de kommer til Norge. Min erfaring er at vi som jobber i dette feltet kjenner på mange etiske utfordringer når vi skal veilede disse personene i møte med det norske arbeidsmarkedet og utdanningssystemet. Spesielt når utveiene blir få, og det verken er plass på arbeidsmarkedet eller på skolebenken.

Krevende utdanningsløp

Vi kommer ikke unna at deltakere i introduksjonsprogrammet stort sett er nyankomne flyktninger som har lite kunnskap om det norske skolesystemet og arbeidsmarkedet. I tillegg har de ofte få personer de kan spørre eller se mot når de skal velge retning.

I praksis vil en programrådgiver derfor veksle mellom å være «ekspert», rådgiver og veileder i kommunikasjon med deltakeren. Selv om jeg som programrådgiver ikke skal ta valget for deltakeren, så vil det jeg legger vekt på i samtale med deltakeren ha stor betydning.

Flyktningene jeg møter har allerede vært gjennom en krevende ventetid i flyktningmottak. Anne Holm-Nordhagen har nylig skrevet om dette på Veilederforum. De fleste er dermed svært utålmodige etter å komme skikkelig i gang med livet sitt i Norge. Et lengre utdanningsløp, med mange potensielle hindringer og fallgruver, kan oppleves som en tung vei.

Å komme inn på videregående opplæring for en voksen person er vanskelig, det stilles høye språkkrav og det er kamp om plassene. Å fullføre er enda vanskeligere, mange stryker, sliter med økonomien og barnepass.

De som fullfører studiekompetanse kommer seg ofte ikke videre på grunn av lave karakterer. Enkelte studier, blant annet sykepleieutdanning, har nylig skjerpet kravene for å komme inn. Nå må man ha minst karakter 3 i norsk og matematikk. For elevene på yrkesfag kan manglende norskferdigheter føre til at man ikke får lærlingplass. Er det da etisk forsvarlig å veilede mot slike løp?

Drømmer om å bli frisør eller sykepleier

Sara er en deltaker jeg følger opp i introduksjonsprogrammet. Hun er rundt 30 år, alenemor til tre og har ingen formell skolegang. Etter fem år i Norge og oppnådd A2-nivå i norsk har hun nå mistet rettighetene sine til mer norskopplæring. Hun har store drømmer for fremtiden - hun vil gjerne bli sykepleier eller frisør.

Grunnet begrensede muligheter i hjemlandet har hun et ønske om å gå på skole i Norge. Første steg er å komme inn på grunnskole. Hun står nå på venteliste, og ingen kan si når hun kommer inn. Etter noen år vil hun kanskje søke videregående opplæring og kanskje få plass på et ønsket studium. Uten en deltidsjobb ved siden av studiene vil det bli svært trangt for familien økonomisk, og hvem skal passe barna når Sara er på jobb etter skolen?

Tross hindringene, og den litt vonde følelsen i magen, snakker jeg med Sara om å satse på skolegang. For hva vil alternativet være? Mange av butikk-, renhold - og kontorjobbene forsvinner, og dette er jobbene Sara ville kjempet om. Faren for at hun ender opp i et usikkert ansettelsesforhold i et vikarbyrå er stor. Det samme er faren for å bli utkonkurrert av en skandinavisk talende person eller en med fagbrev. Uansett ville dette vært et stort nederlag for Sara, som har helt andre drømmer.

Systembetingelser

Jeg er redd deltakerne jeg følger opp vil komme tilbake til NAV når robotene kommer og de praktiske arbeidsoppgavene forsvinner. Jeg opplever at det er et manglende tilbud til de som bruker lang tid på å lære seg norsk og som trenger formell kompetanse for å lykkes i arbeidslivet. Det er ikke balanse mellom kravene samfunnet og arbeidslivet stiller, og de mulighetene flyktningene har til å møte dem.

Med min kunnskap om fremtidens arbeidsmarked kan jeg ikke annet enn å vise til mulighetene for utdanning hvis han eller hun ønsker det. Selv om jeg vet at jeg sender deltakeren inn gjennom et trangt nåløye, og et langt og krevende løp med usikre utsikter.

Jeg ser at min etiske utfordring handler like mye om politikk og systembetingelser som min veiledning. Det Sara trenger er et fleksibelt og forutsigbart opplæringsløp. Alle personer over 16 år har rett på grunnskole- og videregående utdanning i Norge, hvis dette ikke er fullført i hjemlandet. Sara bør få utdanning som er tilpasset hennes nivå og hennes behov.

Har samfunnet tid til å vente til Sara er på B1-nivå i norsk før hun begynner på videregående opplæring, hvis det tar flere år? Kanskje hun lærer norsk raskere, hvis hun gjør noe praktisk og som leder til et yrke? Sara må kunne kombinere skolegang med omsorgen for små barn, noe som kan gjøre det vanskelig å spe på inntekten med ekstrajobb. Hun trenger derfor økonomiske støtteordninger, som kan dekke livsopphold gjennom et utdanningsløp. Kostbart, ja, men hva er alternativet? 

Mitt ansvar som programrådgiver

Er det min jobb som programrådgiver å stille spørsmål ved det norske skole- og utdanningssystemet? Gjennom videreutdanningen i karriereveiledning jeg nå tar, har jeg blitt bevisst at det blant karriereveiledere i hele Europa snakkes mye om sosial rettferdighet.

Her har også jeg som programrådgiver et etisk ansvar. Som nasjon ønsker vi å gi Sara og hennes likesinnede reelle muligheter til å få varig innpass på arbeidsmarkedet. I mitt veiledningsarbeid må jeg da også ta mitt ansvar å melde om det som ikke fungerer. For hvis ikke vi som følger opp deltakerne til daglig sier fra, hvem skal da gjøre det?

Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for Etikkstafetten: høyskolelektor Torild Schulstok.