Anne er en høyreist og flott dame i femtiårene. Jeg tenker på henne som litt diva-aktig. Hun er søkt inn fra NAV til et arbeidsmarkedstiltak fordi hun trenger bistand for å komme i arbeid. Da jeg møtte henne første gang, hadde hun nettopp blitt ferdig med sin doktoravhandling.
Anne var svært opptatt av å snakke om sin forskning, engasjementet for sitt fag og for utdannings- og samfunnspolitikk generelt. Hun ville vite hva jeg tenkte om komplekse tema knyttet til hva som utgjør siviliserte samfunn og akademias prioriteringer rundt dette.
Opptatt av meg
Hun var nemlig veldig opptatt av meg, hva jeg mente og hva min bakgrunn var. Hvilken akademisk grad hadde jeg? Hva var formidlingsprosenten min? Og hva kunne jeg gjøre for å hjelpe henne i jobb? Prestasjonsangsten økte.
Jeg merket fort at jeg følte meg utilpass i møtene med Anne. Hun brukte et komplisert og akademisk språk, jeg syntes det var vanskelig å henge med når hun snakket og jeg kjente på utilstrekkelighet. Jeg måtte ofte stoppe henne og be henne om å forklare. Anne uttrykte skepsis og oppgitthet og jeg følte meg dum.
Sammen med Anne merket jeg at det var veldig mye snakk og lite handling da vi var ferdige med kompetansekartleggingen og over i en mer aktiv markedsfase som blant annet innebærer å ta kontakt med potensielle arbeidsgivere. Jeg er opptatt av å finne en god balanse mellom å støtte og utfordre, men nå vegret jeg meg for å utfordre henne på handling.
Jeg lot henne styre samtalene og ble hennes «beundrer» når hun fortalte om sin karriere. Dette plaget meg. Jeg opplevde at jeg ikke gjorde jobben min. Denne usikkerheten og mangel på å utfordre fra min side, førte til at jeg etter flere møter kunne sitte igjen med en følelse av at jeg var en dårlig karriereveileder. Jeg holdt tilbake mine impulser som ville utfordre Anne på handling og jeg bebreidet meg selv fordi jeg holdt tilbake. Jeg gruet meg til møtene med Anne.
Å dele det som er åpenbart
Som gestaltterapeut har jeg med meg at når jeg holder egne impulser og uttrykk tilbake, kan det være vanskelig å oppnå full kontakt med den andre. Ifølge Pearls, Hefferline og Goodman er det motsatte av retrofleksjon å dele, komme ut med og la impulser komme til uttrykk. Slik kan det bli lettere for den andre også å dele og kontakt kan oppstå. Etter hvert bestemte jeg meg for å slippe katta ut av sekken. Jeg ville fortelle Anne at jeg var usikker på om hun fikk noe ut av veiledningen.
Etter noen møter tar jeg sats og spør hvordan hun opplever å få veiledning av meg. Jeg forteller at jeg føler meg usikker på om jeg er riktig veileder for henne og sier at jeg har kolleger som kjenner hennes fagfelt bedre, og kanskje NAV har andre tilbud som kan dekke hennes behov på en bedre måte?
Anne ser først intenst på meg gjennom tykke briller og blir stille en liten stund. Så legger hun etter hvert ut på et langt svar med mange digresjoner, så jeg faller av igjen, før hun lander på at jo, et møte på NAV, for å sjekke andre tilbud, det ville hun gjerne.
Endring skjer
Det NAV-veileder kunne tilby Anne var et kurs som inneholdt mye av det vi allerede hadde gjennomgått: Nettverksarbeid, kartlegging av aktuelle arbeidsgivere, ta «kalde» telefoner, trene på egenpresentasjon og formidle sin kompetanse på en tydelig og «selgende» måte.
Og så, da innholdet i dette kurset ble klart for henne, valgte hun faktisk å fortsette samarbeidet med meg! Hun hadde hatt muligheten til å velge meg bort, men valgte å bli. For en anerkjennelse!
Jeg hadde delt min usikkerhet, og nå delte Anne sin: Hun fortalte hvordan hun lenge hadde sittet alene, begravet i rapporter, analyser og forskning og jobbet med avhandlingen sin. Det å nå skulle tråkke til de grader ut av komfortsonen, presentere seg for aktuelle arbeidsgivere og «selge seg inn» var noe hun hadde svært liten selvtillit på og ingen erfaring med. Jeg så at hun var oppriktig bekymret. Det var godt på et vis; nå lå utfordringene på bordet slik at vi kunne jobbe med dem.
Men hvorfor hadde jeg vegret meg slik når det kom til å utfordre Anne? Hvorfor lot jeg henne lede an og styre møtene, mens jeg «diltet etter»? Aubert og Bakke skriver at: «Tap av eller mangel på anerkjennelse, medfører krenkelse». Kanskje hadde jeg ubevisst fornemmet at dersom jeg utfordret for tidlig, før jeg hadde anerkjent henne nok, ville Anne ha følt seg krenket?
I ettertid kan jeg se dette som en slags anerkjennelse av Anne: Jeg lot henne få ta plass, jeg støttet og anerkjente hennes behov for å dele, bli sett og hørt. Det jeg erfarte som stillstand var kanskje nødvendig tid til å bli bedre kjent? Spurkeland skriver at: «De relasjonelt skeptiske personene vil bruke lang tid på å etablere tillitsforhold…». Jeg er usikker på om det er riktig å si at noen er relasjonelt skeptiske, men det gir mening at hva vi har med oss av relasjonelle erfaringer påvirker nye menneskemøter.
Tørre å blottlegge
Ved å dele det som er åpenbart, skjer endring. Jeg ønsket å skape endring, fra det jeg opplevde som ikke-tillit i relasjonen til å etablere tillit mellom oss. Arnold Beissers endringsteori i The Paradoxical Theory of Change innebærer at: «change occurs when one becomes what he is, not when he tries to become what he is not». Da jeg etter hvert sluttet å late som, men erkjente og blottla min usikkerhet, delte også Anne sin usikkerhet. Slik kom vi litt nærmere hverandre og tilliten mellom oss vokste.
Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for Etikkstafetten: høgskolelektor Torild Schulstok.
Veisøkerens navn er anonymisert.
Referanser
Aubert, A.-M. og Bakke, I. M. (2015). Utvikling av relasjonskompetanse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Beisser, A. (1970). The Paradoxical Theory of Change. Hentet fra http://www.gestalt.org/arnie.htm
Pearls, F., Hefferline, R. F. and Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. London: Souvernir Press Ltd.
Spurkeland, J. (2014). Relasjonskompetanse. Oslo: Universitetsforlaget.
Skriv ut
