«Jeg vil at du skal» er livsfarlige ord om vi bruker vår vilje slumsete og uvettig. Men jeg tror på vår vilje – min vilje som veileder.
Vi sitter på en makt som det ikke er etisk forsvarlig at vi har, hvis ikke vi tar valgene om veiledningsform på alvor.
«Jeg vil at du skal». Det er en ganske interessant tanke i veiledningssammenheng. Jeg tror at det er vanlig – jeg tror at vi veiledere ofte tenker den tanken. Jeg vil at du skal ha det bra. Jeg vil at du skal si ifra. Jeg vil at du skal ta ansvar for deg selv, og ta grep om eget liv. Jeg vil at du skal fullføre skolen og kunne forsørge deg selv. Jeg vil at du skal bli hørt. Jeg vil at du skal bli sett. Jeg vil at du skal få den hjelpen du trenger. Jeg vil at du skal ...
Motor i veiledningsarbeid
Jeg lurer på om denne viljen er essensen i det vi holder på med som veiledere, at den er selve motoren i et endrings- og veiledningsarbeid. Det er kanskje uetisk å si at min vilje er en del av veisøkers prosess, men jeg opplever at det er sånn det er. Fordi vi er to, fordi når den ene søker den andre, vil det å delta med sitt eget være helt avgjørende og nødvendig for å få til et samspill.
En veileder kan ikke sette seg på bakbeina og si; jeg er ikke med. Velkommen inn på mitt kontor, men jeg er ikke med, du må fikse dette på egen hånd! Det er ikke sånn det funker. Jeg vil at du skal dra nytte av at vi møtes. Ergo vil jeg at du skal avklare hva du trenger, og formidle dette til meg slik at vi sammen kan finne en løsning på det du ønsker skal bli annerledes.
Veiledningsmøte med «Ida»
En ny deltaker/veisøker starter på kurs hos oss. La oss kalle henne Ida. Hun er ei jente med Asperger syndrom. Med iver og lyst går jeg i gang med å veilede henne, med all min styrke og min svakhet; jeg vil at du skal – oppleve denne veiledningen som nyttig!
Jeg merker fort at jeg kommer til kort. Ida blir urolig, hun blir lei seg, hun blir irritert, hun blir utålmodig, og hvorfor det? Fordi hun har en annen forventning til veiledningsprosessen enn meg. Hun har sett for seg at vårt samarbeid skulle føre til fast jobb eller fagbrev/ læreplass. Helt konkrete mål.
Jeg som veileder er av den oppfatning at helt konkrete mål ikke kan nås om man ikke klarer å dekode hvorfor man ikke har fått det til før. Ida har ved flere anledninger vært i kontakt med arbeidsgivere, både i yrkestrening og i forbindelse med fagbrev og en eventuell læreplass, men det har ikke ført til det resultatet hun har ønsket.
Valg av veiledningsmetode – en etisk sak
Gjennom studiet har jeg blitt kjent med Savickas lifedesign-metodikk, og forsøker å ta Ida med meg inn i denne tilnærmingen, men hun blir redd. Jeg oppdager at å reflektere over abstrakte ting ikke er like naturlig og bekvemt for henne som hos annen ungdom.
Jeg tenker at valg av metode må gjøres nøye, i frykt for at metoden plutselig kan bli en etisk sak, og det ble det denne gangen. Det oppleves som etisk uforsvarlig å utsette Ida for en form for veiledning som forutsetter evner og egenskaper som kanskje ikke ligger latent hos henne.
Som et mer håndfast utgangspunkt forsøker jeg derfor Profråd. Min tanke er at Ida gjennom Profråd kan utfordres til å endre sin egen fortelling, slik Oskar Solberg har beskrevet intensjonen med veiledningsverktøyet. Men det fungerer heller ikke som jeg hadde håpet. Refleksjon over tenkte scenario og over egen atferd, er vanskelig å få til.
Refleksjonens bakside
Det går opp for meg at jeg som veileder er opptatt av refleksjon som verktøy. Opptatt av å utvikle evnen til å se ting og opplevelser fra flere sider, av å se de gode tingene – og de dårlige. Opptatt av å utvikle evnen til ta valg ved å oppdage endringsmuligheter gjennom refleksjon og nysgjerrighet.
Ida på sin side, i sin evaluering av veiledningsprosessen, har skrevet at hun er skuffet over at vi har hatt fokus på henne, og ikke i stor nok grad på arbeid, slik hun ser det. Hun er blant annet skuffet over at vi har fokusert på at hun lever sammen med en voldelig kjæreste.
Jeg som veileder opplever at dette står i veien for hennes mulighet til å ta valg på egen hånd. Jeg vil at hun skal være trygg i sitt eget hjem. Medmennesket fikk plass i min veilederrolle.
Nå i ettertid ser jeg at jeg kan ha avdekket en rekke forhold og utfordringer, uten at Ida har lyst, mulighet og evne til å reflektere over eventuelle endringsmuligheter og løsninger.
Kanskje har jeg bidratt til at Ida er mer klar over sin egen tristhet enn hun var, og gitt henne en sterkere fornemmelse av ikke å evne å gjøre noe med sin egen situasjon? Eller kan jeg ha motivert til endring over tid? Bare tiden vil vise.
Hvem er det som vil?
«Jeg vil at du skal» – det er nydelig når det brukes med omhu. Samtidig er det livsfarlige ord, om vi bruker vår vilje slumsete og uvettig. Men jeg tror på vår vilje – min vilje som veileder.
Jeg tror vår delaktighet er nyttig i veisøkers prosess, nyttig og farlig på samme tid. Som salt for kroppen, sol for huden eller vind i seilet. Alt med måte. Alt med omhu. En klem kan fort bli for hard.
Konklusjonen min etter veiledningsprosessen med Ida, er at jeg kanskje ikke i stor nok grad har vært bevisst min rolle som veileder. Jeg opplever at jeg, i iveren etter å gjøre et godt stykke arbeid, glemte at Ida selv eier prosessen.
Jeg klarte ikke å møte henne «der den andre er». Jeg har i denne prosessen fått oppleve at ansvaret ikke bare dreier seg om hvilken metode jeg skal velge, og hvorfor, men hvordan jeg velger å møte veisøker og hvorfor? At mitt ansvar handler om å ha min fagkunnskap om metoder tilgjengelig, uten å låse meg fast i et gitt mønster.
Vi sitter på en makt som det ikke er etisk forsvarlig at vi har, hvis ikke vi tar valgene om veiledningsform på alvor. Jeg ville at Ida skulle få læreplass og fagbrev, akkurat som henne. Men enda mer ville jeg at Ida skulle få veiledning som gjorde at hun kunne vokse, utvikle seg, lære seg selv å kjenne.
Jeg glemte å finne ut om hun ville det samme. Hun ville ikke det. Ida ville ha jobb og fagbrev. Bare det.
Alt det andre var det jeg som ville – denne gangen litt for mye.
Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for etikkstafetten: høyskolelektor Torild Schulstok.
Referanser:
Solberg, O. (2014). Veisøk og Veivalg. Et internasjonalt fag i vekst. Spikkestad/ Dragvoll: I samarbeid med Discover Test Service AS
Savickas, M. L. (2012). Life design: A paradigm for career intervention in the 21st century. Journal of Counseling & Development, 90(1), 13–19.
Skriv ut
