Etikkstafetten: Å tegne følelsene sine - når selvutvikling blir viktigere enn kompetanseheving

Article tema
Etikkstafetten: Å tegne følelsene sine - når selvutvikling blir viktigere enn kompetanseheving

I denne etikkstafetten deler Siri Haugen sine erfaringer med fokus på veilederens selvutvikling i kompetansehevingstilbud for veiledere. Hun spør om vi risikerer å bevege oss for langt inn i terapiens verden.

Etikkstafetten
I Etikkstafetten kan du dele en etisk utfordrende situasjon; hvordan du opplevde den og hvilke vurderinger du gjorde der og da. Fortell også om refleksjoner du har gjort i ettertid, om noen spørsmål står igjen og hva du synes du lærte av erfaringen. Ta kontakt på veilederforum@utdanning.no hvis du har lyst å overta stafettpinnen!

Jeg er utdannet sosionom og jobber som studie- og karriereveileder. Jeg har jobbet med veiledning i mange år i ulike fagfelt og med ulike målgrupper. Jeg liker jobben min. Jeg har møtt mennesker med forskjellig bakgrunn, erfaring og alder. De har hatt ulike holdninger, verdier, tanker, ideer, planer, spørsmål, undringer og ytringer. Jeg har fått delta i en liten flik av livet deres som ofte har handlet om store og små veivalg.

En skjellsettende kursopplevelse

Gjennom årenes løp har jeg deltatt på mange kurs og seminarer med faglig utvikling og kompetanseheving for veiledere på agendaen. I hvert fall tilsynelatende. Jeg har hatt en forventning om å få lære nye metoder og få innblikk i nyttige verktøy som er relevante for min arbeidshverdag. Etterpå har jeg noen ganger tenkt: «dette likte jeg ikke.» Eller jeg har tenkt: «Det må være meg det er noe feil med. Jeg skjønner ingenting.»

En gang ble jeg bedt om å tegne følelsene mine.

Vi jobbet sammen i grupper og vi hadde blant annet utført en del rollespill som i mitt hode var meningsløse, og satt i en ramme og kontekst som ikke var egnet for læring. Gjennom en hel dag ble vi bedt om å snu oss til sidemannen eller de bak og utføre små rollespill, med svært korte instruksjoner, forklaringer og tidsintervaller. Teoretisk forankring var nesten fraværende og kontrasten til min arbeidshverdag var stor.

«Hva skal jeg lære av dette?», tenkte jeg. Det var da vi ble bedt om å tegne følelsene våre. Sammen med de andre i gruppa skulle jeg uttrykke hva jeg tenkte og følte om det vi hadde gjort og lært ved hjelp av blanke ark og fargestifter. For det er jo en kjensgjerning at alle mennesker finner mening i å uttrykke seg på den måten. Eller?

Den eneste ledige fargen var gul, så jeg tegnet en liten gul sirkel i den ene hjørnet og tenkte på sol. Etterpå skulle vi presentere resultatet i plenum, forklare hva vi hadde tegnet og begrunne fargevalget. Jeg sa: «Det gir ikke mening for meg å uttrykke meg på denne måten, jeg valgte fargen gul fordi det var den eneste som var ledig, og jeg har tegnet en gul sirkel som fikk meg til å tenke på en sol»

Kurslederne satt på første benk, og begge nikket voldsomt og anerkjennende, og sa «Bra! Veldig bra!»

Seriøst?

Kompetanseheving på avveier

Denne kurssituasjonen ligger en del år tilbake i tid, og jeg kan le av den nå. Den har blitt en god historie, litt til skrekk og advarsel og et eksempel på et kurs på avveier. I alle fall for min del.

Kurslederne var anerkjente fagfolk. Opplegget var del av en videreutdanning i tverrfaglig veiledning, komprimert og tilpasset til to dagers aktivitet. Det som på papiret så spennende, aktuelt og relevant ut viste seg å være noe helt annet enn det jeg forventet.

Denne historien, om enn satt litt på spissen, er et eksempel på et fenomen jeg mener det er viktig å være oppmerksom på: At fokus i kompetansehevingssammenheng i for stor grad kan bli på veilederes selvutvikling og (kanskje?) behov for anerkjennelse – på bekostning av reell og konkret kunnskaps- og kompetanseheving og faktisk nytteverdi. Ord som stress, stressmestring og mindfulness er ofte å finne på agendaen.

La meg understreke det med en gang; Jeg mener det er viktig og riktig å være bevisst på veiledernes egne holdninger og verdier, og den makt og påvirkningskraft som kan ligge i vår rolle som veiledere. Denne bevisstheten må vedlikeholdes og være en grunnholdning hos alle som jobber med veiledning.

Det jeg er skeptisk til, er den dreiningen jeg ser, der veilederne og veiledernes selvutvikling får mer oppmerksomhet enn hvordan vi best kan sette veisøker i fokus. Hva har jeg behov for av input og påfyll for å bli en bedre veileder? Er arbeidet så krevende at vi trenger mest påfyll med tanke på egne prosesser som veileder?

- Er veiledere på vei inn i et terapeutisk landskap?

En veileder er ikke en terapeut. En terapeut har helt andre behov for veiledning på egen rolle og prosess fordi de ofte befinner seg i langvarige behandlingsopplegg med sine pasienter/klienter.

Tar vi med oss noe av dette tankesettet inn i veilederrollen? Når agendaen fylles opp av «selvutviklingstema» - hva går dette på bekostning av? Sendes det noen signaler til deltakerne om hva som er viktig med tanke på å være en god veileder? Står vi i fare for å definere oss inn i det terapeutiske fagfeltet?

Jeg mener det er viktig å stille seg spørsmålet: Hvem er vi som veiledere? Hvilken rolle skal vi spille i veisøkeres liv? Hva er utgangspunktet vårt, vår teoretiske forankring, vår definisjon av det arbeidet vi driver med? Har vi en felles forståelse? Bør vi ha det?

Petter Mathisen og Rune Høigaard har i boken «Veiledningsmetodikk – en håndbok i praktisk veiledningsarbeid» denne definisjonen på veiledning:

«Veiledning er en utviklingsorientert samtale der formålet er å bidra til refleksjon og ettertanke og gi hjelp til å gjøre kvalifiserte valg som vil kunne føre til endring og forbedring».

Jeg synes dette er en god definisjon. Vi skal legge til rette for kvalifiserte valg. Vi skal være en katalysator, en lyskaster.

- En etisk utfordring

Uavhengig av fagbakgrunn, skal vi altså ikke bevege oss over i det terapeutiske fagfeltet i vår jobb som karriereveiledere. Dette går klart fram av etiske retningslinjer for fylkesvise karrieresentre, punkt 7: «Karriereveilederen skal, når samtalen går utenfor eget kompetansefelt, legge til rette for at den som veiledes kan reflektere over om det kan være nyttig å oppsøke andre personer eller profesjoner»

Jeg mener vi står overfor en etisk utfordring: Er vi som profesjonelle veiledere på vei til å forville oss inn i en terapeutisk verden vi ikke skal være i? I etiske retningslinjer for karriereveiledning i høyere utdanning punkt 7, står det «…veileder skal ikke gå inn i en terapeutisk eller behandlende rolle».

Det er viktig at vi holder fast på at vi skal veilede. Så hvorfor er det nødvendig med så mye mindfulness, stressmestring, og selvutvikling på programmet? Jeg bare spør.

Bilde
Kvinne i lotusstilling foran en solnedgang