Etikkstafetten: Å karriereveilede de usynlige

Det har alltid vært en gruppe elever som har bekymret meg. En liten gruppe elever jeg konstant har dårlig samvittighet for. «De usynlige elevene». De er ikke spesielt faglig flinke. De gjør lite ut av seg, har få, kanskje ingen venner.

De lager aldri bråk eller uro, og gjemmer seg bak ei bok eller bak en rygg i klassen. De er ikke muntlig aktive. Den type elev man er i tvil om faktisk var til stede i timene, når man skal registrere fraværet etter endt dag. Rett og slett fordi eleven har klart å gjøre seg usynlig, og jeg som lærer og veileder, har latt det skje.

Disse elevene utløser ikke noen ekstra ressurser på bakgrunn av en diagnose eller mangel på faglig kompetanse. Ei heller på grunn av sosiale omstendigheter. Det er ingen møter rundt dem der de blir sett og hørt. Det er lite faglitteratur og forskning knyttet opp mot dem som vi kan dra lærdom av. De blir sjelden diskutert i faglige fora. I hvert fall ikke ved de skolene jeg har jobbet.

Hva er god karriereveiledning for de usynlige?

Også disse elevene skal etter hvert ut av den etablerte hverdagen i ungdomsskolen og over i videregående skole og resten av sitt liv. Hva er god karriereveiledning for dem på veien? I ungdomsskolen har de ofte en viss tilhørighet. De er en del av ei kjent gruppe, en klasse.

I overgangen mellom grunnskole og videregående skole går de fra noe kjent til noe ukjent. I denne prosessen kan usynlige elever bli enda mer usynlige, og til slutt, helt borte.

Min etiske utfordring blir dermed: hvordan gi god karriereveiledning til ungdomsskoleelever som prøver å gjøre seg usynlige?

Usynlige, A4 Jon

Jeg har hatt mange av disse usynlige elevene. De jeg ikke møter i gågata en lørdag formiddag og som høyt og tydelig forteller at de valgte feil, og nå går tømrer istedenfor studiespesialisering. Ei heller en av dem som med lopper i blodet droppet ut av videregående for å starte tre restauranter i Oslo. Nei, det er de jeg aldri ser. De elevene jeg plutselig begynner å tenke på nå, etter altfor mange år. De jeg tar meg i å tenke på uten å komme på navnet til.

«Jon» gikk ut fra ungdomsskolen for noen få år siden. Det er like mange år siden jeg sist tenkte på Jon. Jon var en gutt som for meg var usynlig. Jon ble usynlig i form av at han aldri skulle skille seg ut. Han skulle være en i mengden. Han sa sjelden noe i timene. Han gjorde det han ble bedt om. Han hadde få venner, og var spesielt avhengig av én venn. Denne avhengigheten var ikke gjensidig. Han smilte når de andre smilte og lo når de andre lo.

Det ligger beinhardt arbeid i å være mainstream

Jon brukte fryktelig mye tid på å passe inn, å tilpasse seg, både i væremåte, interesser og utseende. Han skulle være upåfallen, men ikke utdatert og brukte mye energi på å være helt som de andre. Livredd for å ha utdatert musikksmak, gammeldags hårsveis eller å uttale en frase som bare var så typisk tre uker siden.

Han søkte å være så normal som mulig. A4 er ferskvare. Det varierer fra dag til dag og uke til uke, bestemt ut fra ledende enkeltpersoner i klassen og lokalmiljøet forøvrig. Som professor Willy Aage formulerer det; «Det ligger beinhardt arbeid i å være mainstream. Å være alternativ er mye lettere».

Vi hadde en samtale om valg av videregående skole høsten i 10. klasse. En altfor kort samtale, innser jeg nå. Kort samtale fordi Jon hadde bestemt seg. Klart han skulle på studiespesialisering. Det var ikke noe å snakke om. Han var klar og tydelig. Motivasjonen bak valget derimot, akkurat det fikk jeg ikke tak i. Og jeg gikk videre og brukte heller mer tid på de som var i tvil. De som hadde flere alternativer. De som ikke fulgte strømmen.

Kunne bedre veiledning forhindret Jons skjebne?

Jon sluttet videregående etter fire måneder. Han går hjemme. Han er sosialt ekskludert. Da Jon gikk på ungdomsskolen hadde han en plattform, en viss form for trygghet og rammer. Så skulle han ut i det usikre, som så mange andre, men med en annen ballast. Et annet utgangspunkt. Eller, dessverre, med samme utgangspunkt som så altfor mange andre.

Kunne Jon sitt frafall vært unngått? I det minste, kunne sjansen for frafall vært minimert?

Flere voksne og fokus på hele elevgruppa

Et fokus på Jon spesielt i overgangen ungdomsskole-videregående skole, tror jeg ikke hadde funket. Jon var altfor opptatt med å være som de andre. Enefokus på Jon sin psyke, det faglige og det psykososiale miljøet spesifikt rundt han, ville antakelig fått han til å steile. Et slikt fokus ville vært utenfor A4-formatet. En tilpasning og tilrettelegging med fokus på flere elever, det allmenne, det vanlige, ville derimot vært greit for Jon. Da ville han blitt en av mange, upåfallen. En i mengden.

Befring og Moen (2011) peker på at fra barneårene og til ungdomsårene så vil gradvis behovet for voksenkontakt avta. Men i dette ligger det ikke at vi voksne skal trekke oss bort. Vi skal opptre som veiledere, i spenningsfeltet mellom støtte og utfordring. For å klare dette må vi ha kunnskap om spennvidden i mangfoldet blant elevene (Brenna 2014).

Ved å legge til rette for mer voksenkontakt, elevkontakt og et samspill mellom disse, kan vi forhåpentligvis redusere trøblete overgangsfaser for elever som Jon. Uten fokus på den enkelte, men på helheten.

Hva sier etiske retningslinjer?

I etiske retningslinjer for veiledningsarbeidet i skolen, utarbeidet av Rådgiverforum, heter det at «Rådgivningen skal ta utgangspunkt i elevens integritet og rett til å ta egne valg» (rådgiverforum.no). Med hvilken rett kan jeg da stille spørsmål ved at Jon oppgir studiespesialiserende som sitt valg?

Videre i etiske retningslinjer står det i midlertid: «Rådgiver må stimulere eleven til selv å reflektere over sin situasjon. Den etisk forsvarlige rådgivning vil ofte inneholde elementer av konfrontasjon og utfordringer for eleven.»

Med dette som utgangspunkt konkluderer jeg med at vi som skole og jeg som veileder må prioritere å bruke mer tid på de usynlige, for å finne motivasjonen bak valgene som skal tas. Dette på tross av at de usynlige elevene tilsynelatende har bestemt seg. Bestemt seg for å følge strømmen eller de såkalte vennene. Bestemt seg for å fortsette å være usynlige. 

Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for etikkstafetten: høgskolelektor Torild Schulstok.

Referanser

Befring, Edvard og Moen, Bjørg-Elin (2011). Ungdom, læring og forebygging. Oslo. Cappelen Damm.

Brenna, L. (2014). Flerkulturell kompetanse. I: Høihilder, E.K. & Lingås, L.G. Pedagogikk 8.-13. trinn Profesjonsutdanning av lærere. Oslo: Gyldendal akademisk.

Aage, Willy, Forelesning, HVB, 9 september 2015.