Da den nye integreringsloven ble innført i 2021, fikk jeg og mine kolleger ved Karrieresenteret i Trøndelag en ny og omfattende oppgave. Nyankomne flyktninger mellom 18 og 55 år hadde fått rett og plikt til karriereveiledning innen tre måneder etter bosetting i en kommune. Denne veiledningen skal resultere i et notat fra en karriereveileder, med en anbefaling om et sluttmål for introduksjonsprogrammet om utdanning eller arbeid. Formålet med denne tidlige karriereveiledningen er at kommunen og den nyankomne skal kunne sette et informert mål for kvalifisering, og at veiledningen skal bidra til et individuelt tilpasset program. Karriereveilederen skal «ta utgangspunkt i den enkeltes bakgrunn, livssituasjon, alder, motivasjon, ønsker, og ta med i betraktningen muligheter og begrensninger i det regionale og lokale arbeidsmarkedet». Veiledningen, som i Trøndelag har en varighet på 1,5 time, skal bidra til at introduksjonsdeltakere blir bedre i stand til å ta reflekterte valg om kvalifisering, utdanning og arbeid. Intet mindre.
Et utfordrende oppdrag
Oppdraget utfordrer oss som karriereveiledere på mange måter. Ikke minst utfordrer det verdiene og de etiske rammene som ligger til grunn i karriereveiledningsfaget. Innføringen av rett og plikt til veiledning utfordrer prinsippet om frivillighet og idealet om en likeverdig relasjon mellom veisøker og veileder. Det er også et paradoks at karriereveiledning som kjennetegnes ved å være en læringsprosess i denne sammenhengen, blir redusert til én, kanskje to, samtaler. På hvilket grunnlag er det vi anbefaler et mål for veiene videre?
Spørsmålene var, og er fremdeles, mange. Det er opp til oss i praksisfeltet å finne ut hvordan karriereveilederens mandat skal utføres, og hvilket handlingsrom vi veilederne egentlig har. Det er en kontinuerlig øvelse i å stå i spennet mellom begrensninger og muligheter.
Oppdraget kan på samme tid oppleves altfor stort og altfor lite. På den ene siden krever det at vi setter oss inn i målgruppas rammevilkår, ulike måter å komme som flyktning på, informasjon om hvorfor de ulike gruppene kommer og hvor de kommer fra. Det er nyttig å forstå mer om hvilke tanker og problemstillinger de kommer med, og hvordan andre instanser knyttet til bosetting, introduksjonsprogram, voksenopplæring og integreringsstrategier påvirker deres forventninger og forståelse av arbeidet som skal gjøres hos oss. Etter å ha snakket med oss skal deltakeren være bedre rustet til å ta informerte, reflekterte valg.
På den andre siden har vårt oppdrag et svært begrenset omfang. Deltakeren skal ikke bli utlært om det norske utdanningssystemet hos oss, men kun serveres et nyttig drypp kunnskap hen kan ta med seg og reflektere over videre. Deltakeren og introduksjonsprogrammet tar stafettpinnen og de neste etappene. Vi skriver ikke utførlige planer for de neste tre–fire årene. Vårt arbeid og oppdrag er til syvende og sist kun å skrive en anbefaling som deltakeren og kommunen skal vurdere i videre planlegging. Utfordringen med oppdraget er å finne balansen mellom å verken legge for mye eller for lite i mandatet vi har fått. For å opprettholde en nysgjerrig oppmerksomhet i møtet med deltakeren og unngå en instrumentell, samlebåndsaktig tankegang må vi lete etter det store i det lille.
Karriereveiledningssamtalen
Den første tiden som flyktning i et nytt land er en kaotisk tid. Mye skal ordnes, mange offentlige kontorer skal oppsøkes, og en skal registreres, kartlegges og utredes. Mange kommer sammen med sine barn, og har også resten av familiens avtaler å holde styr på. Det er derfor ikke overraskende at mange svarer nei når karriereveilederen åpner samtalen med å spørre: «Vet du hva du er invitert hit til å snakke om?»
Karriereveiledningssamtalen blir det den blir. Om deltakeren opplever å bli møtt med respekt, får spørsmål hen mestrer å svare på, sitter igjen med nyttig informasjon og får tenkt noen nye tanker og/eller blir satt på sporet av noe hen vil følge opp videre – er oppdraget vel utført.
Noen har klare ønsker. De vil ha mye informasjon, og er overmodne til å reflektere over denne informasjonen og komme videre med sin plan. Andre har ikke så mye å si den dagen vi tilfeldigvis møtes. De har av naturlige årsaker tankene på et annet sted. Mange har en utdanning fra før og ulike arbeidserfaringer som en kan få dem til å fortelle om. Andre igjen, som har lite eller ingen skolebakgrunn, viser til mangel på skolegang eller arbeidserfaring utenfor hjemmet, og virker avventende til hvilke muligheter dette nye landet vil gi. Denne målgruppa er ny for mange karriereveiledere, og det kan oppleves som en utfordring å finne de gode spørsmålene som gir respons.
For en karriereveileder kan det være utfordrende å holde den faglige nysgjerrigheten oppe dersom en i perioder opplever å få lite respons i veiledningene. Dersom deltakeren ikke har så mye å si om videre muligheter, forsøker jeg å finne ut mer om hva som er viktig for hen fremover. Det kan gjøres så enkelt som å spørre: «Hva er viktig for deg fremover nå som du er i Norge?» I alle samtaler handler det om å finne ut: «Hvilke muligheter så du for deg selv og familien før du kom til Norge? Hva drømte du om? Hvilke muligheter ser du for deg og familien nå? Hva kan det være viktig for deg å lære mer om fremover?» Kanskje kommer det frem noe om deltakerens motivasjon det er viktig å få med i notatet? Kanskje tenker deltakeren annerledes om egen fremtid etter hvert som disse spørsmålene blir stilt, først av karriereveilederen, og senere av flere?
Karriereveilederens notat
I samtalen er jeg opptatt av å finne balansen mellom hva slags informasjon som er nyttig og hensiktsmessig for deltakeren, og hva som kun vil overvelde – sammen med deltakeren. I notatet kan en derimot pøse på med informasjon og forslag en måtte ha om videre muligheter.
Notatets lesere er først og fremst programrådgiverne i flyktningetjenesten, men det kan også leses og benyttes av ansatte i voksenopplæringa og Nav. Gjennom notatet og det øvrige samarbeidet mellom karriereveilederne og programrådgiverne utveksler fylkene og kommunene nå regelmessig informasjon og erfaringer rundt veiledning og kvalifisering av denne målgruppa på en måte vi ikke gjorde før. Vi i fylkesleddet får høre om utfordringer og gode grep fra kommunene, og har selv mulighet til å formidle informasjon om gode nettressurser, verktøy, forslag til videre løp og utforskning.
Dersom karriereveiledningen skal fungere som en prosess som starter med karriereveiledningssamtalen, og deretter videreføres av programrådgiveren, er det viktig at notatet så godt som mulig beskriver veiledningen slik den faktisk utspilte seg. I notatet forsøker jeg derfor alltid å formidle hvilken informasjon deltakerne har fått, og hvilke ressurser vi så på sammen. Dersom vi brukte nettressurser, legger jeg ved lenke, og om jeg tegner utdanningssystemet eller en trapp, skriver jeg det. Vi husker gjerne bilder og ikoner bedre enn samtaler. Dersom programrådgiveren tegner det samme, eller ser på den samme nettsiden med deltakeren senere, vil det bli lettere for deltakeren å plukke opp tråden fra sist. Slike små grep kan bidra til å skape en følelse av sammenheng for deltakeren.
I samtaler preget av at deltakeren ikke hadde så mye å si, formidler jeg det: «Det var vanskelig for NN å si noe om veien videre denne dagen», eller: «NN gav uttrykk for at det var for tidlig å si hvorvidt hen ønsker å ta videre utdanning eller arbeid». Notatet skal gi et ærlig bilde av veiledningssamtalen. Om samtalen var kort eller deltakeren var sparsom med ord, blir notatet likeså.
Ifølge Integreringsloven § 11 «bør det gis en anbefaling om arbeid eller utdanning for den enkelte deltaker». I tilfeller der deltakeren ikke ønsker eller er i stand til å si noe om hva hen ønsker videre, gir jeg ingen anbefaling på deltakerens vegne. For noen kommer samtalen for tidlig, og dette bør også fremgå av karriereveileders notat.
En god opplevelse
Intensjonen med loven er at karriereveiledningen skal gjøre deltakeren bedre rustet til å planlegge fremtiden, ta informerte valg og bidra til et mer individuelt tilpasset program. Håpet er at dette i sin tur vil føre til at nyankomne flyktninger får brukt sin kompetanse i Norge bedre og raskere.
Implementeringen av loven er fremdeles inne i en tidlig fase, og erfaringene vi gjør oss lokalt, vil forhåpentligvis etter hvert bidra til en presisering eller utvidelse av oppdraget vi har fått.
Av og til er responsen fra deltakeren lavmælt og avventende, og det er ikke så underlig. Andre ganger oppleves det som om tiden ikke strekker til; det var så mye mer en gjerne skulle ha bidratt med.
I utførelsen av et oppdrag som kan virke både for snevert og for stort, hjelper det å fokusere på å gi deltakeren en god opplevelse og relevant og passe mengde informasjon, og å lære noe om hva som er viktig for deltakeren videre. I notatet forsøker jeg å formidle deltakerens stemme og annen relevant informasjon jeg ikke vurderte det som hensiktsmessig å tilby deltakeren. Hvem vet hvordan det kan komme til nytte en dag?
Skriv ut
