I 2016 kom det i overkant av 15.000 flyktninger til Norge. De fleste av dem fra Syria og Eritrea. På Ila mottak i Oslo har Helene Fredriksen fra Oslo VO og hennes kolleger gitt karriereveiledning til nyankomne flyktninger. Ila mottak har vært i drift siden midten av 2016, og har hatt inntil 150 beboere om gangen.
I oktober 2017 fikk jeg lov til å lytte til en samtale mellom karriereveileder Helene Fredriksen og to av beboerne, Leila og Kenan. Leila kom fra Eritrea til Norge sommeren 2016, og har bodd på Ila mottak helt siden mottaket ble etablert i november 2016. Kenan er fra Syria, og flyttet inn på Ila mottak sommeren 2017, et par måneder etter at han kom til Norge.
Med ryggsekken full av kompetanse
Både Leila og Kenan er godt utdannede unge mennesker, med masse kompetanse, både formell og uformell. Leila er utdannet farmasøyt, og Kenan er sveiser. Leila snakker godt engelsk, Kenan kan gjøre seg forstått, og de er begge godt i gang med norskopplæringen.
Før de flyktet til Norge var de aktive samfunnsborgere som likte å jobbe og som stadig hadde hendene fulle. Nå sitter de på Ila mottak og lengter etter å jobbe.
Kenan har reparert vaskemaskiner og gjort andre forefallende oppgaver på mottaket. Leila bruker mye av sin tid på å besøke Oslos mange språkkafeer for minoritetsspråklige. Det er ikke nok. Det er ikke arbeid. Og før oppholdstillatelsen er innvilget, vil det ikke endre seg.
Har fortsatt drømmer, ønsker og mål
Både Leila og Kenan har klare drømmer og mål for fremtiden, som de begge ser for seg i Norge. Kenan drømmer om å starte sin egen bedrift på sikt, og Leila vil gjerne være med på å sette sitt fotavtrykk i samfunnsdebatten.
Når jeg lytter til samtalen er jeg ikke i det minste i tvil om at drømmene deres er innenfor rekkevidde, de er ressurssterke mennesker. Men når skal de få mulighet til å realisere sine mål?
Å komme til Norge med utenlandsk utdanning er en øvelse i tålmodighet og byråkrati. Godkjenning av utdanning er en grundig prosess, og resultatet av prosessen veldig avgjørende for den det gjelder.
For Leila og Kenan betyr godkjent utdanning at de kan «fortsette der de slapp», rent yrkesmessig. I motsatt fall betyr et avslag at de må starte på nytt – igjen.
For to arbeidslivsmotiverte mennesker med masse utdanning er dette et hardt slag. Motivasjonen for jobb er enklere å holde varm hvis den kompetansen man allerede har oppleves anerkjent.
- I feel I want to die
Kenan sier at passiviteten i hverdagen er det han opplever som mest utfordrende. Han virker ikke veldig begeistret over å dele rom med to andre voksne menn heller, men høres ut til å ha forsonet seg med at det er sånn det er. Dagene uten mening som kommer og går derimot, er vanskeligere å falle til ro i.
På sitt litt stotrende engelsk er det vanskelig for Kenan å være utdypende i sin beskrivelse av hverdagen på mottaket. Han får litt hjelp av Leila til å finne riktige ord når han skal svare.
Et av utsagnene hans er allikevel tydelig nok: «I feel I want to die.» Han smiler når han sier det, men formidler samtidig et alvor, og det er lett å få tak i hans aller største behov, som er noe å gjøre! Det er vanskelig å finne mening i en tilværelse han føler seg ubrukelig i. Spesielt når han er vant til noe annet.
Ser at de andre kommer og drar videre
Leila har bodd ved Ila mottak helt siden det ble opprettet. Søknaden hennes har vært til behandling i en evighet, opplever Leila. Hun sier at det kan være vanskelig å se andre flyktninger komme til mottaket, for så å bli sendt videre igjen innen rimelig tid, med oppholdstillatelsen i orden.
Et av kriteriene for å få plass ved et integreringsmottak, er at det skal være overveiende sannsynlig at søknaden om asyl blir innvilget. Derfor er det en ekstra påkjenning at det er så mange andre rundt Leila som kommer, og så drar videre igjen.
I løpet av tiden hun har bodd i mottak har hun allikevel blitt en stor ressurs for sine medflyktninger. Hun kjenner systemet, snakker godt engelsk og har et ønske om å hjelpe. Dette gjør at hun ofte havner i situasjoner der hun veileder og motiverer dem rundt seg.
Karriereveiledning i ventetiden
Når Kenan og Leila snakker om karriereveiledningsaktivitetene de har deltatt på, er det tydelig at veiledningen har stor betydning.
Karriereveiledning dekker flere behov, alt fra konkret hjelp til søknader og offentlige prosesser, til nettverksbygging og meningsfull aktivitet i hverdagen på mottak. I karriereveiledningen kartlegges egen kompetanse, og det legges planer for prosessen fremover.
De får konkret hjelp i prosessen for å få godkjent utenlandsk utdanning, og de får hjelpe til å sortere tanker om egen karriere. I tillegg får de anledning til konstruktivt samvær med andre mennesker i lik situasjon.
Unik kompetanse
Helene Fredriksen har opparbeidet seg en unik kompetanse på karriereveiledning til flyktninger i integreringsmottak. I et nytt fagfelt har hun gjentatte ganger blitt utfordret til å finne gode løsninger for veiledningen og veiledningsprosessen.
I starten handlet mye om å opprette et karriereveiledningstilbud som ivaretok behovene til nyankomne flyktninger. Ettersom tiden har gått har det meldt seg en ny utfordring: Hvordan gir vi karriereveiledning til de som venter, og som har ventet lenge?
1. februar i år gir Helene meg en statusoppdatering på situasjonen til Leila og Kenan. Den er uendret. Helene understreker viktigheten av å være tilstede i miljøet. Det gir anledning til en uformell kontakt som er en viktig arena for støtte, oppmuntring og veiledning.
- De trenger å bli heiet på, sier Helene, og hun bruker tid på nettopp det: Støtte, oppmuntring og motivasjonsarbeid. I tillegg blir det viktig å bidra til å fylle dagene. Aktivitet er vesentlig for å føle at dagen er meningsfull. Motsatsen blir en slags destruktiv passivitet, som verken gagner hverdagen eller prosessen. Karriereveiledningsaktivteter kan gi innhold til ventetiden. Den kan også være en arena for samhandling med andre.
I tillegg til å drive hverdagen i mottak fremover, opplever Helene at karriereveiledere som er tilknyttet mottak i stor grad fungerer som en ventil for frustrasjon, kaos, utålmodighet og andre følelser som kan være vriene å håndtere alene. Rammene for karriereveilederens oppgaver strekkes og tøyes.
- I noen situasjoner må karriereveilederen ganske enkelt være et medmenneske, sier Helene.
Ny start - igjen
Når denne artikkelen publiseres, bor ikke Leila og Kenan lenger på Ila mottak. De er i en annen hverdag, med nye mennesker, nye rutiner og nye omgivelser. De venter fortsatt på oppholdstillatelse. Integreringsmottaket på Ila legges ned.
Helene og hennes kolleger har bygget opp en unik kompetanse på hva som fungerer, og hva som ikke fungerer i veiledningen av nyankomne flyktninger i integreringsmottak. Nå har de andre arbeidsoppgaver. Den erfaringen de har med seg fra Ila mottak er gull verdt.
På integreringsmottakene rundt om i landet samles det fortsatt erfaringer. Erfaringer fra et fagfelt som fortsatt er nytt for oss, men som har uendelig stor verdig for de som i fremtiden skal ankomme landet vårt, med tomme hender og masse kompetanse i ryggsekken.
Skriv ut
