I hvilken grad skal karriereveiledere jobbe for å bedre systemet vi er en del av, og hvordan skal denne jobben konkret arte seg? Hva i systemet er det som eventuelt skal utfordres? I hvilken retning skal man forsøke å endre det? Denne teksten ser nærmere på Rammene for etisk praksis i Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning, og spesielt de rammene som samfunnet og omgivelsene setter for vår yrkesutøvelse som karriereveiledere, sett i lys av min jobb som rådgiver i voksenopplæringen der jeg møter nyankomne flyktninger, migranter og arbeidsinnvandrere.
Yte for å nyte?
IMDi skriver i sin nyeste integreringsrapport, Indikatorer for integrering 2021, at innvandrere har lavere sysselsetting enn befolkningen for øvrig, og at kvinner har svakere arbeidstilknytning enn menn. Det er ikke nytt. IMDi peker også på at minst 56 prosent av flyktningene som kommer til Norge har ingen eller liten utdanning med seg. Det gjør veien lang for å kunne kvalifisere seg og konkurrere i et arbeidsmarked som krever høy formel kompetanse. Også for de med høyere utdanning fra hjemlandet kreves det flere års innsats for å tette gapet mellom det de har med seg, og det som kreves i Norge.
Hva trenger en nyankommen flyktning, og hvordan kan jeg som karriereveileder bidra til at rammene og systemet i større grad fører til at de når målet om å bli økonomisk selvhjulpen og kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet? Det vi vet er at han eller hun trenger formell kompetanse i både språk, kultur og fag. Er vi alle enige om at det er målet? Eller skal vi akseptere at mange førstegenerasjons innvandrere aldri kommer i jobb i Norge? Brockmann 2-utvalget, som undersøker langsiktige konsekvenser av høy innvandring, er også ganske pessimistiske i sin konklusjon når det gjelder sosioøkonomisk integrering av første generasjon av innvandrere. Skal alle yte, før de kan nyte? Jeg vet at det er det store narrativet, men er det virkeligheten?
Hvis systemet ikke lar seg endre til det bedre må vi også kunne spørre oss om hvem som tjener på at systemet er slik det er i dag? Økningen av uformelle jobber, økt usikkerhet, og plattformøkonomi der prekariatet sliter og lever fra hånd til munn er den nye neoliberale virkeligheten. Det er det sosiologen Ulrich Beck kaller brasilianisering. Altså at en stor middelklasse, som den i Brasil, tjener på å holde seg med en fattig underklasse som kan være tjenerskap og arbeidskraftreserve. Og siden mange nok har nytte av at ting er som de er, så skjer det heller ingen endring til det bedre. Makt til å endre noe i samfunnet har vi når vi handler sammen, og den makten varer bare så lenge vi fortsetter å handle sammen. En gruppe mennesker som handler sammen skaper dermed en ny begynnelse og får ting til å skje. Dette relasjonelle og dynamiske maktbegrepet er hentet fra Hannah Arendt og Michal Foucault, og den viser oss makten i samhandlingen.
Voksenopplæringen og systemet
I voksenopplæringsbransjen er kanskje endringene større enn for mange andre bransjer. Jeg vet for eksempel lite om hvilket tilbud fylket kan gi til våre deltakere, hvor det blir avholdt og når det starter opp, før noen måneder før oppstart. Vi kan regne med og håpe at det samme kurset også starter neste skoleår, men må alltid ta et forbehold om det. I tillegg kan det komme seilende inn utdannings- og kvalifiseringstiltak fra Nav, eller andre tilbud og endringer som påvirker mulighetene for langsiktig planlegging. UDI kommer med nye regler, krav og retningslinjer vedtatt av Stortinget, og vi henger på så godt vi kan, med inntektskrav og unntak fra krav, språkkrav og støtteordninger.
Systemet sier: Ut i arbeid så fort som mulig. Alle skal jobbe og forsørge seg selv. Virkeligheten er at mer enn halvparten av alle i arbeidsfør alder i Norge ikke klarer seg uten økonomisk støtte fra staten, og de som kommer fort inn i jobb, går også fort ut av jobbmarkedet.
«Begynn der du er»
Et råd jeg alltid gir til mine deltakere er at du må begynne der du er. Som rådgiver i voksenopplæringen består min jobb i å tilby veiledning og hjelp til nyankomne flyktninger, migranter og arbeidsinnvandrere. IMDi definerer det overordnede målet som at de skal få en varig tilknytning til arbeidslivet i Norge og bli økonomisk selvhjulpne. Folk må få utdannelse, og så må de komme i arbeid. Utfordringen er at alt for få flyktninger, familiegjenforente og asylsøkere er økonomisk selvhjulpne og kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet, selv etter relativ lang botid i Norge. IMDi peker i tillegg på at sysselsettingsandelen blant personer med fluktbakgrunn «stagnerer på et nokså lavt nivå etter noen års botid». Integreringsprosessen, når det gjelder selvforsørging og varig tilknytning til arbeidslivet, går altså ikke særlig bra.
Brockmann 2-utvalget setter opp tre «stiliserte hovedtilnærminger til integrering»: Den første er stønadslinja, eller Rettighetsorientert universalisme. Altså høy stønad uten gjenytelse, for å fjerne fattigdom og skape gode levekår for alle. Ulempen med kun denne tilnærmingen er at det bryter med våre forventinger om gjenytelse, øker skattenivået og skaper irritasjon og «gratispassasjerer». Den andre tilnærmingen er arbeidslinja, eller Markedsrettet tilpasning. Her er målet full sysselsetting og selvforsørging gjennom eget arbeid. Ulempen er at vi får et segregert arbeidsmarked med mange dårlig betalte jobber, og stor ulikhet. Den tredje tilnærmingen til god integrering er utdanningslinja, det utvalget kaller Sosial investering. Det er en investering gjennom langsiktig kompetansebygging, tidlig innsats, høy sosial mobilitet og full sysselsetting over tid. Ulempen er at det tar lang tid, med lav selvforsørging, og er svært ressurs- og innsatskrevende. Mange vil heller ikke klare å innfri de høye målsetningene og vil falle utenfor og vil sitte igjen med en nederlagsfølelse.
Utfordrende flaskehalser
For de store gruppene er Forberedende voksenopplæring (FVO), med modulbasert undervisning i fem grunnskolefag, noe som gir nye muligheter til at flere får dekket behovet for grunnskoleutdanning og dermed videregående opplæring. I integreringsrapporten kommer det tydelig frem at å fullføre videregående skole betyr mer for dine muligheter i arbeidsmarkedet, enn at du har innvandrerbakgrunn. Jeg anbefaler og veileder derfor de fleste av våre deltakere mot videregående utdanning så snart de har B1-nivå i norsk og grunnskolepapirer med engelsk på vitnemålet. Det er det som på lang sikt hjelper deg med å nå målet. Og her møter vi to flaskehalser. Kravet om engelsk, samt det generelle kurstilbudet for voksne søkere til videregående opplæring. Mange har ikke hatt engelsk på skolen i hjemlandet, eller det er svært lenge siden og nivået var lavt, og de må derfor lære to språk på kort tid. Det er svært utfordrende.
Den andre flaskehalsen er knyttet til voksenkursene på videregående skole. Der jeg bor begynner helsefagarbeider-kurset i januar hvert år. Det vil si minst et halvt års ventetid for de som avsluttet grunnskolen i juni. For mange som står på venteliste vil det i realiteten si at det er opp til ett og et halvt års ventetid før de kommer videre. For andre voksenkurs tilbys det plass andre steder i fylket, men når de fleste deltakerne er i en livssituasjon med små barn, manglende førerkort og bil, og svak økonomi er dette et illusorisk tilbud som det er umulig å få nyttiggjort seg av i praksis.
God nok tilrettelegging?
Vi kan konkludere med at systemet vil at du skal jobbe, betale skatt og delta som aktive samfunnsborgere i det demokratiske spleise-velferdssamfunnet Norge, men at det samtidig ikke legges godt nok til rette for at store grupper innvandrere sømløst skal klare å kvalifisere seg og komme i arbeid i løpet av rimelig tid etter at de kommer hit. Det tar tre til fem år å lære et språk, og gjerne lengre hvis du har lite skolebakgrunn fra før. I tillegg kommer problemer med dårlig tilrettelagt finansiering for voksne og manglende barnehageplasser. Bekymring knyttet til fornyelse av korttidsjobber, fysisk belastende jobber, sosial dumping, manglende førerkort, diskriminering og lite sosial inkludering på arbeidsplassen. For innvandrere med lang utdannelse fra hjemlandet koster det ofte opptil 75 000 kr, og det tar flere år før de kan regne med å få en autorisasjon til å fortsette med yrket sitt her i Norge.
I beste fall opplever jeg at systemet taler med to tunger. Det må forbedres slik at det blir en bedre sammenheng mellom mål og midler, og slik at motivasjonen til å delta ikke blir borte på veien mot målet. Når det er sagt så fritar ikke et mangelfullt system deg fra det personlige ansvaret for å bidra til et godt samfunn. Min jobb som karriereveileder er å synliggjøre behovet, være deltakernes «advokat» og påpeke hvor systemet ikke er godt nok. Forhåpentligvis kan det bidra til å skape et bedre tilbud i fremtiden. Hvis vi vil, da.
Kilder
IMDi. 2021. "Indikatorer for integrering 2021." In. Oslo.
NOU 2017:2, Integrasjon og tillit – Langsiktige konsekvenser av høy innvandring.
Beck, Ulrich. 2000. The Brave New World of Work (Polity Press: Oxford, UK).
HK-Dir. 2019. 'Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning'. https://www.kompetansenorge.no/globalassets/karriere/rapport-nasjonalt-kvalitetsrammeverk-for-karriereveiledning.pdf,.
Hochuli, Alex. 2021. 'The Brazialication of the World', American Affairs Journal, 5.
IMDi. 2021. "Indikatorer på integrering 2021." In, edited by HK-Dir.
Hannah Arendt, Om makt og vold, Cappelens upopulære skrifter 70
Skriv ut
