Etikkstafetten: Motstand i veiledningen - ingen hindring?

Article tema
Etikkstafetten: Motstand i veiledningen - ingen hindring?

Når veisøker viser motstand mot veiledningen, kan det virke vanskelig å gjennomføre en god prosess. Er det da lurt å gi motstanden plass i veiledningen, og er det en måte å ivareta veisøker?

På en vanlig tirsdag morgen dumper en ung jente ned i stolen foran meg. Hetten er på plass og kroppen er nærmest vridd mot vinduet i stedet for mot meg. Vi vet allerede hvor vi står før vi har vekslet så mye som et ord. Motstanden er tydelig.

Slik begynner en del veiledningsmøter. Prosessen begynner før vi har begynt å snakke sammen. Veisøkeren er sjeldent fremmed for samtalesettingen, selv om denne jenta ikke har vært til veiledning på tiltaksbedriften før. De fleste har vært en del av systemet i en periode før de sendes videre til ekstern veiledning. Felles for dem som kommer hit er at de har behov for tettere oppfølging. Sidsel Tveiten snakker om viktigheten av å være veiledbar i betydningen at veisøker forstår hva situasjonen innebærer og er bevisst både eget og veileders ansvar i situasjonen. Veisøkere som denne unge jenta, oppfyller ikke disse kriterier for å være veiledbar. Hun opplever at hun ikke har noe valg. Hun møter antagelig til veiledning fordi det er neste trinn på systemets fastlagte vei. Systemet er uløselig forbundet med utbetalinger og makt. Selv om denne makten ikke direkte ligger hos tiltaksbedriften, er den indirekte makten tydelig. Både for veisøker og for veileder. Veiledningen kan lett oppleves som en betingelse for å få den støtte veisøker har behov for. Dermed opplever veisøker en form for avmakt i situasjonen.

Motstand som forsvar

Veiledningssituasjonen fordrer at veisøker er villig til å åpne seg og dele sin historie. Når avmakt møter krav og forventninger i en situasjon, som i utgangspunktet bygger på tillit og åpenhet, så oppstår ofte nettopp motstand. Motstanden blir et forsvar i situasjonen, der veisøker opplever å være prisgitt en situasjon hun ikke har noen kontroll over. Hun kan i det minste kontrollere hvordan hun vil møte veilederen.

Det etiske ansvaret karriereveilederen har for veisøkeren ligger blant annet i begrepet likeverd. Likeverd kan oppfattes som om alle skal behandles likt, eller det kan oppfattes som at vi «behandler ulike mennesker ulikt» med ordene til Lars Gunnar Lingås. Det er sistnevnte oppfattelse som ligger til grunn for karriereveiledningen i tiltaksbedriften vår. Vi forsøker å tilpasse veiledningen til hver enkelt veisøkers behov. Veisøker har rett til å være seg selv, men hva gjør vi hvis veisøker ikke egentlig ønsker veiledning?

Ord som motmakt

Vi kan jo ikke tvinge noen til å dele sin historie. Det ville også ha liten hensikt. Motstanden i veiledningen er en hindring. Men nå er hun her, og det er min oppgave som veileder å prøve å være til hjelp. Den etiske utfordringen er å skape en relasjon som ikke bare er en konsekvens av erfaring og makt, men som begynner med blanke ark. Ved den innledende samtalen gir jenta uttrykk for at hun ikke har lyst til å jobbe. Hun vil ha tid for seg selv til å tenke. Hun mener at det finnes andre måter å leve på enn bare å bli født, gå i skole, og så jobbe til vi dør.

Det finnes mange måter å dykke inn i denne problematikken på. Jeg kunne bruke Frank Parsons eviggyldige spørsmål tilpasset vår setting: Hva liker du å gjøre på fritiden? Beskriv en person du beundrer – fiktiv eller virkelig. Har du en yndlingsfilm eller serie? Fortell meg om den osv. Vi kunne snakke om roller i livet og om leverom, som står sentralt i Donald Supers tenkning om karriereutvikling. Vi kunne også gå lenger inn i hva som stopper henne i valg av karriere. Handler det om opplevelsen av et endelig valg? Vi vet at mange skifter spor i løpet av karrieren. Handler det om at arbeid fremstår så identitetsskapende, at en form for prestasjonsangst eller identitetsforvirring sniker seg inn? Du kan i prinsippet bli alt, og så kan du egentlig ikke det likevel. Ved å diskutere og sette ord på dette i veiledningssamtalen kan vi sammen skape motmakt (empowerment). Likevel var det en etisk overveielse som kom først.

Stol på veisøker og på prosessen

«Hvorfor må penger styre alt?» spør hun, når vi snakker innledningsvis.

Dette tydeliggjorde noe for meg. Dette er en veiledningssituasjon, og ganske likt mange andre situasjoner for en veisøker i systemet er den styrt av underliggende premisser. Det er ikke alltid du er bevisst disse premissene før noen sier noe som ikke passer inn. Da er det plutselig ganske tydelig hva som går an å si, og hva som ikke kan sies. Her er veiledningssituasjon satt i en ramme der kravspesifikasjonen fordrer, at det veiledes med mål om jobb eller utdanning. Samtidig er det veisøkers ord som skal styre samtalen, og hun ville ikke ut i jobb. Ikke var hun interessert i utdanning heller, akkurat nå.. Dette falt utenfor diskursen, og kunne utforskes nærmere, men samtidig fremsto det her og nå som motstand. Og som en selvmotsigelse – hun tok jo imot penger fra systemet.

Noe annet som er tydelig for meg er at dette er en type valgsituasjon for meg som veileder. En etisk vurdering som jeg må avgjøre, for at vi har et felles utgangspunkt for veiledningssamtalen. Som karriereveileder kan jeg velge å holde meg bokstavelig til kravspesifikasjonen med krav om en ekstern hospitering. Det kunne jo hende at saken stilte seg annerledes, hvis hun fikk prøvd seg ut i en hospitering på Coop? Hvis hun bare prøvde, selv om hun ikke hadde lyst. Men det er også mulig å anerkjenne hennes motstand ved å stole på, at hun har sine grunner til motstanden – uten å kjenne dem. Kanskje det er grunner jeg ikke har tenkt på, og som både hun og jeg kan lære noe av å utforske sammen. Det vil innebære å frigjøre henne fra det som ikke er hennes ansvar, og bevisstgjøre henne på det som er det. Ole Petter Askheim og Bengt Starrin beskriver bevisstgjøring som grunnlag for handling i et empowerment-perspektiv. Det handler om å styrke enkeltindividet eller grupper slik at de får mulighet til å endre på betingelsene som gjør at de opplever en avmaktssituasjon. Min anerkjennelse av jentas subjektive virkelighet kan være med å minske hennes opplevelse av avmakt og dermed skape motmakt hos henne. Det vil kunne skape muligheten for en mer holdbar løsning, som hun selv er med på å forme.

Det komplekse samspillet mellom personlige og kontekstuelle faktorer og de innbyrdes interaksjonsprosessene, spiller inn, poengterer Lisbeth Høydal og Lene Poulsen. Det er forståelig, at en veisøker kan trenge støtte til å avgrense valgmulighetene. Samtidig har veisøker fremdeles en aktiv rolle i å konstruere en egen mening med tilværelsen. Så lenge systemet er lagt til rette for flertallet, og systemet bør kunne romme diversitet, må det etisk forsvarlige valget bli å utforske veisøkers motstand på hennes premisser. «Å endre systemet innefra kan være en stor utfordring og kreve (for?) mye av veilederen, både personlig og faglig», skriver Peter Plant og Roger Kjærgård.

Sosial rettferdighet

I en humanistisk veiledningsdiskurs ønsker vi å medvirke til endring. Veiledningen skal bidra til at denne 20-åringen kan bli bedre i stand til å håndtere sitt liv, i forandring og overganger. Samtidig er karriereveilederen også en del av det systemet som fastholder henne i en opplevelse av avmakt. Hun fremstår som en ungdom med en opplevelse av utenforskap og med noe på hjerte. Det peker mot et behov for å frigjøre veiledningen fra et rent endringsfokus, og fra det systemet, som hun opplever er begrensende. Tristram Hooley, Ronald Sultana og Rie Thomsen har satt opp veivisere (signposts) for sosial rettferdig veiledningspraksis. Kritisk bevissthet handler om å bli bevisst hvilke normer og regler som skaper opplevelser av utenforskap. Det må settes ord på det som undertrykker. Ord er makt, og ord har makt. Veisøker får alene, ved hjelp av ord, veiledningen inn på et nytt spor. I veiledningen kan vi fortsette å forsøke å identifisere «trollet» og ta noe av makten fra det. Vi kan bygge fellesskap med andre ungdommer og legge til rette for solidaritet. Det er i fellesskapet de enkelte deltakeres forståelse av handlingsrom utvides, slik at de kan se nye muligheter, ifølge Rie Thomsen, Randi Boelskifte, Skovhus og Rita Buhl. Kimen til noe nytt og kanskje mer sosialt inkluderende kan utvikles i fellesskapet gjennom frigjørende (emansipatorisk) veiledning. Da blir motstand i veiledningen ingen hindring, men heller en premiss for forandring.

 

Gjesteredaktør Trond K. O. Kristoffersen, rådgivar, Migrasjonssenteret, avd. Voksenopplæringen, Indre Østfold kommune bearbeider og redigerer tekstene i Etikkstafetten.

 

Kilder:

Askheim, O. P., & Starrin, B. r. (2007). Empowerment. I teori og praksis (1. utgave, 4. opplag ed.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hooley, T., Sultana, R. G., & Thomsen, R. (2018). The neoliberal challenge to career guidance. Mobilising research, Policy and Practice around Social Justice. Routledge.

Høydal L. og Poulsen, L. (2012, 2. utg) Karrierevalg. Teorier om valg og processer. Schultz, Veiledningsbiblioteket

KompetanseNorge. Kompetansenorge/karrierekompetanse. Retrieved from https://www.kompetansenorge.no/kvalitet-i-karriere/karrierekompetanse/

Lingås, Lars G. (2005). Ansvar for likeverd. Etikk I tverrfaglig arbeid med habilitering og rehabilitering. Oslo: Gyldendal Akademisk

Plant, P., & Kjærgård, R. (2016). "Frank, hvor er du?" Sosial rettferdighet og karriereveiledning i en neoliberal tid.

Schulstok, T., & Seville, C. (2018a). Fagfordypning: Sosial rettferdighet - utopi eller mulighet?

 

Thomsen, R., Skovhus, R. B., & Buhl, R. (2013). At vejlede i fællesskaber og grupper. Danmark: Schultz.

Tveiten, Sidsel (1998). Veiledning – mer enn ord. Fagbokforlaget

Bilde
Illustrasjonsbilde - etikkstafetten

Etiske retningslinjer

Nasjonalt kvalitetsrammeverk setter etikk på agendaen, og med en ny runde etikkstafett ønsker Veilederforum.no å bidra til etisk refleksjon.

Å møte veisøkere med respekt, og å reflektere over egen praksis, er viktig i en etisk god praksis.

Nasjonalt kvalitetsrammeverk har utviklet et sett med etiske retningslinjer, som uttrykker hva som er god etisk praksis. Retningslinjene kan gi støtte i etisk utfordrende situasjoner, og bidra til at karriereveiledning er etisk forsvarlig. De etiske retningslinjene er aktuelle i alle former for karriereveiledning.

Kompetanse

Når jeg gir karriererettleiing:

  1. gjør jeg det på et oppdatert og kunnskapsbasert karrierefaglig grunnlag
  1. håndterer jeg saker jeg har kompetanse og mandat til. Jeg erkjenner min faglige begrensing og opplyser veisøker om andre relevante instanser og tjenester
  1. bruker jeg metoder og innfallsvinkler tilpasset veisøker sin situasjon og muligheter

Relasjon og samarbeid

I relasjon og samarbeid med veisøker:

  1. respekterer jeg veisøker sin egenverd og likeverd
  1. viser jeg interesse for veisøkers bakgrunn, nåsituasjon og fremtid
  1. er jeg ydmyk, og tar utgangspunkt i veisøkers si forståelse av egen situasjon og muligheter
  1. er jeg oppmerksom på makten som er ilagt min rolle, og gjør mitt beste for å forvalte den makten til fordel for veisøker og prosessen vi er i sammen
  1. overholder jeg taushetsplikten og andre bestemmelser om personvern

Refleksjon

Jeg reflekterer over egen praksis ved å:

  1. være bevisst på hva som er verdigrunnlaget og målet for karriereveiledningen
  1. ha et bevisst forhold til mine egne holdninger og hvordan de kan påvirke min utøvelse av karriereveiledning
  1. ha et kritisk blikk på egen kompetanse, og kontinuerlig vurdere behovet for kompetanseheving
  1. være bevisst rammene for fagutøvelse, og hvis nødvendig utfordre disse