Et privilegium vi veiledere i grunnskolen har, er at vi får følge og samtale med hele årskull. Elevene har et vidt spekter av livssituasjoner og ressurser. Fra elever som reelt sett kan velge fra hele utdanningsmenyen til elever med omfattende hjelpebehov som kanskje aldri kommer til å være en del av det ordinære arbeidslivet. Noen tenåringer har drømmer og planer for de neste ti-femten åra, mens andre er glade om de kan skimte en mulig vei inn i videregående skole.
Som rådgiver på ungdomstrinnet er jeg selvsagt opptatt av at elevene våre skal ha best mulige forutsetninger og trygghet i valgprosessene sine. Og som mange andre følger jeg formuleringen av begrepet «karrierekompetanse» med interesse.
Yrkesfaglig opplæring et stykke på veien
La meg dele en typisk problemstilling fra min arbeidsdag. I veiledningen møter jeg stadig elever som ønsker å søke seg inn på yrkesfaglig opplæring, men som tar sikte på studiekompetanse framfor fag- eller svennebrev. De planlegger å gå de to første årene, ta påbygging til generell studiekompetanse og fortsette med høyere studier.
Bare sjelden vurderer de det som aktuelt å fullføre fagbrevet før de tar påbygg. Årsaken til at de ønsker å gjøre dette varierer naturligvis. Noen ønsker større variasjon i skolehverdagen, andre mener dette er veien til best mulige karakterer. Flere peker også på at de ønsker seg bedre innsikt i fagområdet, at de vil møte ulike yrkesgrupper innen fagfeltet, og få flere og mer praktiske erfaringer med arbeidslivet.
Oftest er det snakk om elever som vil søke seg inn på helse- og oppvekstfag. Mange tenker seg på sikt inn i helsesektoren, men flere har planer om høyere studier innenfor helt andre områder.
Å se horisonten og utvide den
Det er ikke vanskelig å forstå ønsket og behovet disse elevene gir uttrykk for. I et samfunn som vårt er det en stor utfordring for barn og ungdom å danne seg et adekvat bilde av arbeidslivet.
Mange yrker er lite synlige og «taktile». Blant de yngste ungdommene har det også blitt vanskeligere å skaffe seg helge- og sommerjobber. Selv om vi kontinuerlig jobber med å gi elevene opplevelses-vinduer til arbeidslivet gjennom ulike yrkes- og utdanningsaktiviteter, må vi erkjenne at skolen er veldig «skolsk».
At de aktuelle elevene opplever det som nødvendig å gå via yrkesfag for å gjøre et mer informert valg av høyere studier, kan si oss noe om at vi i grunnskolen ennå ikke klarer å gi elevene et godt nok innblikk i ulike yrker. Vi må legge til rette for at de får enda flere innblikk og erfaringer i arbeidslivet.
Samtidig kan en si at en viktig del av økt karrierekompetanse er å se sin egen kunnskapshorisont og å forstå hvordan en kan utvide denne. Det er jo nettopp det vi ser hos disse elevene – de ser hva de mangler og hvor de kan finne det. Meningsfylte «omveier» er noe jeg unner alle som klarer å oppleve dem som verdifulle.
Og positivt sett er det slik jeg forstår disse valgene – en alternativ vei til høyere studier. I veiledningen forsøker jeg å få elevene til å reflektere over ulikhetene mellom de to løpene og hva det gir av videre utfordringer og muligheter. Mange av elevene holder fast ved forsettet om å begynne sin vei mot høyere studier i yrkesfaglig utdanning, og jeg har tro på at den verdifulle kunnskapen de får med seg herfra kommer til nytte i senere yrkesliv.
Murrende magefølelse
Skoleplassene i den yrkesfaglige utdanningen er dyrere enn en skoleplass på studiespesialiserende, men om samfunnet ser seg råd til å gi disse teoristerke elevene et videre perspektiv på egen karriere, så ville jeg som veileder aldri stille meg i veien for det. Vi har jo stadig fokus på god søkning til yrkesfag og høyere karrierekompetanse, og denne kompetansen skal vel også koste noe i kroner og øre.
Men en liten uro murrer i meg. Jeg vet at neste dag møter jeg andre elever som ønsker å søke de samme skoleplassene. Elever som ønsker seg et fagbrev jeg tror de både faglig og menneskelig er i stand til å ta – hvis de bare klarer å konkurrere seg inn på det utdanningsprogrammet de drømmer om.
Så kan vi jo gruble litt på hvilken pris det menneskelig og samfunnsøkonomisk sett har å ikke få starte på den retningen man er motivert for som femten- sekstenåring. Har vi råd til det?
Hvem skal jeg være tro mot
Hvor aktivt og pågående skal jeg øke grunnskoleelevers mulighetsoppmerksomhet for denne veien mot studiekompetanse? Kan økt karrierekompetanse hos enkeltindividet øke de forskjellene vi skal være med å utjevne? Er det likevel så knapt med lærlingplasser at problemstillingen ikke er helt reell?
Å jobbe som veileder handler kanskje ikke om å bekymre seg for aspekt på systemnivå? Fokuset mitt er vel heller å være tro mot den veisøkeren jeg til enhver tid ser inn i øynene?
Den som har skal få?
Kanskje må jeg akseptere at en del elever i liten grad opplever at de reelt sett kan velge. Det er utfordrende å jobbe i og med og kanskje mot et system som ofte gir til den som allerede har. Det krever både en lojalitet til den enkelte veisøker og en vilje til å se kritisk på det en selv er en del av. Konkurransen om de beste mulighetene er ikke noe nytt.
Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til dette som veiledere, og om målsettingen om økt karrierekompetanse krever en annen og økt bevissthet av oss? Klarer vi å bruke karrierekompetansebegrepet som et redskap som er tjenlig for alle grupper veisøkere, eller øker forskjellene i takt med ønsket om at elevene må utvikle selvledelse og tilegnelse av ferdigheter?
Eksempelet ovenfor får meg til å tenke på at målet om karrierekompetanse og selvledelse ikke automatisk gir samfunnsøkonomiske gevinster. Av og til kan det kanskje gi samfunnsøkonomiske utfordringer også? Framfor alt får det meg til å grunne på om og hvordan en kan arbeide for at karrierekompetansebegrepet skal være et redskap som er tilgjengelig og brukbart uavhengig av livssituasjon og ressurs – og ikke bare styrke de sterke.
Referanser
Haug, Erik Hagaseth (2018). Karrierekompetanser, karrierelæring og karriereundervisning. Hva, hvorfor, hvordan, for hvem og hvor? Bergen. Fagbokforlaget.
Irving, Barrie A. (2010). (Re) constructing career education as a socially just practice: An antipodean reflection. I: International Journal for Educational and Vocational Guidance 10: 49–63.
Kjærgård, Roger (2014). Støttende eller provoserende utdannings- og yrkesveiledning?
Skriv ut
