Det er spesielt tre bidrag som innfrir mine forventninger fullt ut.
Forskningsstiftelsen FAFO var vertskap for Gyldendals lansering av boka «De frafalne» den 22. april 2016. Samme dag var 180 fagpersoner fra NAV, fylkeskommuner og videregående skoler i hele landet samlet på nettverkstreff på Gardermoen nettopp for å finne svar på spørsmål om «de frafalne»: Hvem er de, hva vil de og hva kan gjøres?
Dette er tre gode spørsmål. For veiledere er det aller viktigste spørsmålet: «Hva vil de unge selv?» Forlaget utdyper med formuleringen: Hva kan vi lære om vi snakker med de frafalne i stedet for å snakke om frafallet? Dette stod på dagsorden på nettverksmøtet på Gardermoen, derfor dristet jeg meg i min rolle som innleder til å reklamere for boka den dagen, før jeg hadde lest den.
Svarer boka på sitt eget spørsmål?
I denne anmeldelsen vil jeg vurdere om boka svarer på sitt eget spørsmål, samt i hvor stor grad boka er relevant og nyttig for veiledere og rådgivere. Veiledere/rådgivere for ungdom i skole, NAV og andre instanser møter selvfølgelig de subjektene saken gjelder, de unge selv. De er de første til å høre de unges stemme i veiledningssamtalene. Det virker umiddelbart interessant for praktikerne å høre de unges stemmer formidlet via forskerne, med sine teorier og analytiske kapasitet.
Avslutningsvis i boka skriver redaktørene at det er «behov for å komme bak gjennomsnittstall». Når 15 % av 2010-kullet slutter underveis, er det 9.576 mennesker med 9.576 unike læringsbaner, fortellinger og subjektive opplevelser. Forlaget og redaktørene har med sin forhåndsomtale skapt en forventning om å få tilgang til noen av disse stemmene, direkte og/eller indirekte.
Det hviler en forventning fra storsamfunnet på veilederkorpset om at de skal bidra til å motvirke de samfunnsøkonomiske og individuelle skadevirkningene av frafall. Kunnskap både på mikro- og makronivå er nødvendig for å drive god rådgiving og veiledning. Boka byr på begge deler.
Sju forskere fra fem forskjellige forskningsinstitusjoner har bidratt. Av de sju studiene som presenteres, inneholder fire kvalitative data og analyser, mens tre gir et kvantitativt bakteppe. Se presentasjon av innholdet i faktaboksen.
De unge vil arbeide
Det er spesielt tre bidrag som innfrir mine forventninger fullt ut.
Først vil jeg trekke fram Eifred Markussens friske gjennomgang av situasjonen i Finnmark, fylket med størst frafall. Her får vi presentert et stort og ferskt intervjumateriale med elever, sammenfattet i fem forklaringer av typen forestillingen om at «vi trenger ikke utdanning», eller opplevelsen av «den irrelevante skolen». Dette er interessant og godt framstilt.
Det andre bidraget som jeg synes innfrir godt, er Hilde Marie Thranas presentasjon av ungdoms egne forklaringer på hvorfor de ikke fullfører videregående skole. Nordlandsforskning har gjort case-studier fra fire ulike regioner i Norge. 57 unge som står utenfor både skole og arbeid, forteller sine skolehistorier i form av tre ulike hverdagsbilder: Den faktiske hverdagen, den «moralske» hverdagen (omgivelsenes press puster dem i nakken) og den hverdagen de drømmer om.
Dette er et interessant grep og det gir et viktig funn: Et felles skjæringspunktet mellom alle de tre hverdagene i ungdommenes oppmerksomhet, er arbeid.
Dette bringer oss over til den tredje godbiten i denne boka: Håkon Høst sitt bidrag om praksisbrev i arbeidslivet. 51 elever fra tre fylker og fem ulike yrkesfaglige programmer deltok i et forsøk med praksisbrev, der de gikk en dag på skole og fire dager i ordinært arbeid. Artikkelen sammenfatter en fortelling om håp og positiv forandring, som både handler om rammer for læring og om psykologiske tilknytningsprosesser.
Det mest oppsiktsvekkende funnet fra evalueringen av forsøket, er hvor stor positiv betydning arbeidsdeltakelsen har for karakterer i fellesfagene. Deltakerne hadde svært dårlige karakterer i utgangspunktet, noe som jo er den viktigste prediktoren for frafall ifølge både norsk og internasjonal forskning (gjengitt i kap. 2, s. 34). Men disse kandidatene fullfører praksisbrevperioden over to år med glans.
De aller fleste søkte læreplass etterpå og innfrielsesprosenten var høy. Høst sier at det styrker antakelsen om en praksiseffekt, «the magical properties of workplace learning», uten å gå nærmere inn på hva disse egenskapene ved arbeid faktisk er. Det er etter min oppfatning litt synd, fordi jeg mener at en nøkkel til løsning av frafallsutfordringen ligger i å utnytte disse «properties» mye bedre.
I arbeidsinkluderingsfeltet har praktikere (veiledere) og forskere kommet langt i å identifisere de virksomme elementene i arbeidsplasslæring, noe skolesektoren med tilhørende veiledingsmannskap kan ha utbytte av å sette seg enda bedre inn i og dra nytte av i egen praksis. Boka «Inkluderingskompetanse, ordinært arbeid som mål og middel» av Frøyland og Spjelkavik gir et godt innblikk.
Argumenterer med informanter
Jon Rogstad slipper også til stemmene til de saken gjelder, i kapittel seks om unge innvandrere. Han får fram deres usikkerhet om sin framtid, og viser hvordan forventninger om diskriminering slår inn på engasjement i utdanningsløpet.
Rogstad gjør et poeng av forskjeller i ambisjoner og handlingsmønstre mellom unge menn og unge kvinner. Kvinnene utsettes for sterkere sosial kontroll som påvirker deres valg. Dette er interessante problemstillinger. Jeg sitter imidlertid igjen med en undring over hva en veileder kan bruke denne analysen til.
Til forskjell fra Markussens nøytrale framstilling av informantenes utsagn, dukker det opp hos Rogstad en argumentasjon mot innholdet i det som blir sagt, som jeg finner forstyrrende. En informant sier for eksempel «…de har alle kortene. Så hvorfor skal jeg ta utdanning når jeg uansett kommer til å ende opp med å kjøre taxi?».
Rogstad argumenterer bombastisk (vi får håpe det er til seg selv): «Utsagnet er ikke riktig, utdanning lønner seg for alle.» Deretter hinter han til at informanten er nærsynt, men tilskriver informanten likevel en slags rasjonalitet, fordi han ikke har tilgang til all informasjon. Dette er uklart skrevet, og dessverre er det flere språklige uklarheter i dette kapittelet. Verken veiledere eller forskere har tilgang til all relevant informasjon, spesielt ikke hvordan det er å være den saken gjelder.
Alle parter tolker det som skjer, sies og skrives, de vet ikke. I dette eksempelet tenker jeg at mange veiledere kan kjenne seg igjen. Det er tolkningene som gjør det interessant, viktig og krevende å være veileder når veisøkere uttrykker motløshet.
Bakteppet
De øvrige bidragene er bygd på kvantitative analyser, noe vi trenger for å få oversikt over frafallsfenomenet. Hvem skulle tro at det kunne være forfriskende å studere statistikk om frafallet? Men det er det, spesielt i Eifred Markussens kapittel «Forskjell på folk!». Han får fram viktige distinksjoner i tallmaterialet med et inspirerende språk.
Dette burde være obligatorisk lesning for politikere og journalister som oppfatter seg som meningsberettiget, og som har tendenser til unyansert generalisering.
Kristine von Simson har tatt for seg arbeidsmarkedets betydning, med hovedfokus på forskjeller mellom jenter og gutter, samt forskjeller mellom studieretninger. Dataene er fra 1995 til 2007, altså en kohort i befolkningen som er i dag er mellom 37 og 25 år gamle.
Marianne Dæhlen forsøker å forklare hvorfor barnevernsbarn har høyere sannsynlighet for å slutte på videregående enn andre. Jeg må konkludere med at det er en rekke hypoteser som hennes tallmateriale ikke kan fortelle noe særlig om, for eksempel hvilken betydning mangel på nettverk og støtte i overgang skole-arbeid har.
Disse to bidragene stiller jeg meg litt undrende til at redaktørene har tatt med i akkurat denne boka. Analysene er interessante nok i seg selv, men de føyer seg inn i rekken av studier som studerer fenomenet frafall indirekte og på avstand. De unges stemmer forsvinner i bakgrunnen, og jeg er i tvil om kapitlene har så stor relevans for veiledere.
Dristig nok?
Til slutt har jeg en refleksjon over valg av tittel: De frafalne. Først tenkte jeg at det var en genial tittel fordi den gir sterke konnotasjoner til noe religiøst, og jeg trodde at det var en direkte ironisering over det innstendige og inderlige «bønneropet» som rettes mot de unge: «Bli i skolen, så skal det gå deg godt!»
Redaktørene drister seg riktignok i avslutningen til å stille et regimekritisk spørsmål: Er frafall egentlig så farlig? Men de fleste bidragene er tro mot det dominerende dogmet: Høyest mulig utdanning er det eneste saliggjørende (!). Begrepet «å falle fra til arbeid», brukes til dels ukritisk, som om arbeid i seg selv ligger på et lavere nivå enn å det å gå på skole. En slik språkbruk vitner om lite interesse for selve læringens vesen. Vi trenger kanskje en oppfølger skrevet av arbeidslivspedagoger?
Konklusjon: Jeg står ved min anbefaling med de forbehold jeg har tatt. Boka er kjærkommen og aktuell for veiledere.
Litteraturliste:
Frøyland, K. og Spjelkavik, Ø (2014): Inkluderingskompetanse, ordinært arbeid som mål og middel. Gyldendal akademisk
Reegård, K. og Rogstad, J. (2016): De frafalne – om frafall i videregående opplæring. Gyldendal akademisk
Skriv ut
