Søkere med særskilte behov: Opptak til høyere utdanning?

... ett lærested kan innvilge en søknad på særskilt grunnlag, mens en annen institusjon kan gi avslag på samme søknad.

Først og fremst trenger vi en tettere dialog mellom rådgivere i videregående opplæring og lærestedet som søkeren ønsker å studere ved.

Norge er et kunnskapssamfunn der kravet til formell kompetanse blir stadig høyere. Den økende andelen personer med høyere utdanning er til dels et resultat av en villet politikk. Målet har vært:

• å øke utdanningsnivået i befolkningen
• å gjøre høyere utdanning lettere tilgjengelig i hele landet og for alle samfunnslag
(NOU 2011:3)

Tall fra Samordna opptak viser at stadig flere ønsker å ta høyere utdanning. Erfaringsmessig ser vi at søkermassen i større grad speiler den demografiske sammensetningen. Med økte søkertall, vil også lærestedene måtte vurdere et større antall søkere som kanskje ikke oppfyller de generelle vilkårene for å bli tatt opp som student.

Hvorfor særskilt grunnlag?

Opptak til høyere utdanning på særskilt grunnlag er mulig. Hvert enkelt lærested gjør en selvstendig vurdering av søknaden. Her møter vi noen utfordringer:

• Hvordan kan en rådgiver eller veileder i videregående opplæring vite noe om hva slags vurdering lærestedene vil gjøre?
• Hvordan skal søkeren forholde seg til at hvert enkelt lærested vil gjøre sin selvstendige vurdering?

I denne artikkelen beskriver vi utfordringene med søknader på særskilt grunnlag sett fra universitetets/høyskolens ståsted. Vi vil samtidig forsøke å si noe om hva rådgivere/karriereveiledere og elever kan gjøre.

I vår arbeidshverdag møter vi stadig søkere som har behov for å få vurdert sin søknad på et særskilt grunnlag. Grunnen til at noen har behov for en særskilt vurdering, er sammensatt.

Det kan være at søkeren har en funksjonsnedsettelse som har gjort det vanskelig for søkeren å prestere sitt beste. Det kan være sykdom har medført at søkeren periodevis har hatt mye fravær, manglende oppfølging og lignende. Bakgrunnen er ikke avgrenset til å være begrunnet i sykdom. Et eksempel kan være dødsfall i nær familie i eksamensperioden.

Søkere til de aller fleste grunnutdanningene i Norge må søke om opptak gjennom Samordna opptak. Av forvaltningsrettslige grunner, må hvert lærested behandle alle søknader til egen institusjon. Saksbehandlingen vil innebære utøvelse av skjønn. Det vil si at ett lærested kan innvilge en søknad på særskilt grunnlag, mens en annen institusjon kan gi avslag på samme søknad.

I fortsettelsen gir vi et eksempel på en tenkt situasjon der en søker har fått avslag på sin søknad om opptak. Selv om saken er fiktiv, speiler den de etiske problemstillingene som saksbehandlere ved lærestedet vil møte.

Store krav til dokumentasjon

Søker har altså fått avslag på sin søknad om opptak. I forkant av søknadsfristen har han vært i kontakt med en rådgiver ved sin videregående skole, eller rådgiver ved en annen høyere utdanningsinstitusjon. Han har blitt rådet til å søke om å bli vurdert på særskilt grunnlag, fordi han har hatt sine utfordringer i løpet av den videregående opplæringen.

Rådgiveren har sagt at det bare er å sende inn dokumentasjon, så vil alt helt sikkert gå bra! Ved å følge rådet han fikk, øyner han håpet om å komme inn på drømmestudiet sitt. Overraskelsen er imidlertid stor når han får avslag på opptak. Lærestedet begrunner dette med at han ikke har de nødvendige forutsetningene for å gjennomføre studiet.

Han tar kontakt med lærestedet for å spørre om hvorfor grunnene ikke var gode nok. Hvilke vurderinger har vi gjort før vedtaket ble fattet?
I slike situasjoner er premissene gitt av det juridiske rammeverket. Samtidig må vi forholde oss til de etiske dilemmaene som oppstår. Hvilke dilemmaer snakker vi om?

Ut fra et juridisk ståsted, har lovgiver gitt føringer for hvordan forvaltningsskjønnet skal utøves. Reglene er snevre, og det skal mye til før lærestedet kan imøtekomme en søknad på særskilt grunnlag.

Dette innebærer at det stilles store krav til dokumentasjon av søkerens personlige forhold. Lærestedet skal vurdere om de forholdene som søker har påpekt har hatt innvirkning på den videregående opplæringen. I tillegg må lærestedet vurdere om søkeren har de nødvendige faglige forutsetninger for å kunne gjennomføre det aktuelle studiet.

«Nødvendige faglige forutsetninger»

I det tenkte eksempelet legger vi til grunn at søker har dokumentert et forhold som har påvirket hans videregående opplæring, men at han ikke har forutsetninger for å gjennomføre det studiet han har søkt opptak til. Juridisk sett er saken løst, og det er fullt ut forsvarlig at søker får avslag.

Ut fra et etisk ståsted er imidlertid ikke løsningen like åpenbar. Noe av forklaringen til dette finner vi i NOU 2008:3, der Kunnskapsdepartementet på et overordnet nivå har gitt følgende signaler:

«Et overordnet samfunnsmessig perspektiv er viktigheten av å få funksjonshemmede ut i arbeid. Å sikre funksjonshemmede bedre tilgang til høyere utdanning er ikke bare et rettferdighetskrav, men også et effektivt hjelpemiddel til å komme i arbeid og derigjennom å bedre samfunnsdeltakelsen. Forskning har vist at høyere utdanning er viktigere som inngangsbillett til arbeidsmarkedet for personer med funksjonshemning enn for andre.» (NOU 2008:3)

Det enkelte lærested har derfor i utgangspunktet et ansvar for å sikre alle en lik adgang til høyere utdanning. På den ene siden skal vi bidra til å sikre at ovennevnte målsetting nås, mens vi på den andre siden ikke er gitt de nødvendige juridiske virkemidlene. Skjønnet er i stor grad styrt av bestemmelsene i forskriftsverket, og her legges det som nevnt vekt på at søker må ha nødvendige faglige forutsetninger for å kunne gjennomføre studiet.

Tettere kontakt med lærestedene

Selv om vedkommende har et sterkt ønske om å få ta høyere utdanning, kan ikke vi ta opp studenter som ikke vil klare å gjennomføre studiet. Det vil i så fall være å gi søkeren falske forhåpninger. Selv om vi etisk sett ser at søkeren burde gis en mulighet til å studere, vil den juridiske vurderingen veie tyngst.

For søker er det en stor påkjenning å måtte gå gjennom en omfattende søknadsprosess. I tillegg til egen begrunnelse, må søker fremskaffe nødvendig dokumentasjon som uttalelse fra sakkyndig, lege, PPT eller lignende.

Søker må med andre ord legge alle kortene på bordet for å kunne bli vurdert på et særskilt grunnlag – kanskje til ingen nytte? I vårt tenkte eksempel kom ikke søkeren inn på drømmestudiet.

Det er også krevende for søkeren å innse at drømmen om å studere ikke vil bli virkelighet – særlig hvis søkeren har fått forhåpninger om at det vil være uproblematisk å få opptak. Som saksbehandler er det etisk sett utfordrende å skulle sette andres liv på vent, og i ytterste konsekvens «nekte» vedkommende lik deltakelse i samfunnet.

Hvordan kan vi så unngå at en søker havner i en slik situasjon som vi har beskrevet i dette eksempelet? Først og fremst trenger vi en tettere dialog mellom rådgivere i videregående opplæring og lærestedet som søkeren ønsker å studere ved. Det kan bidra til en tidligere avklaring av hvorvidt søker har en reell mulighet til å få opptak til drømmestudiet.

I dag er det få etablerte fora hvor rådgivere i videregående opplæring og opptaksmedarbeidere innen høyere utdanning møtes for å drøfte denne type saker. Har søker fått feil informasjon fra en videregående skole og dette blir oppdaget for sent, er det ikke den høyere utdanningsinstitusjonen sitt ansvar å rette feilen ved å likevel gi søkeren tilbud om studieplass.

Det vi si at vi ikke omgjør vårt vedtak fordi noen andre har gitt feil veiledning. Med tettere kontakt mellom de videregående skolene og høyere utdanningsinstitusjoner, vil risikoen for feilinformasjon bli mindre. For søker vil dette forhåpentligvis kunne føre til at han ikke får falske forventninger om å få begynne å studere på et universitet eller en høyskole samme høst.

De etiske dilemmaene vi som saksbehandlere ved lærestedet ofte møter, vil da kunne bli færre og mindre komplekse.
Er søknad på særskilt grunnlag veien å gå? Som veileder kan du bidra til tidlig avklaring. Ut fra vår erfaring, er det viktig å:

• ta kontakt med lærestedet! Dersom du er usikker, kan en telefonsamtale kan avklare mye. Det er lov å si «jeg vet ikke».
• gjøre eleven oppmerksom på at de ulike lærestedene gjør en selvstendig vurdering. Eleven og/eller foresatte kan også bidra. La søker kontakte lærestedet for å orientere seg om rettigheter og plikter.
• huske søknadsfristene! Det er lurt å begynne jobben med informasjonsinnhenting i god tid før fristen.

Litteraturliste:

Les mer i NOU 2011:3: - Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele lande (PDF) 
Les mer i NOU 2008:3: - Sett under ett - ny struktur i høyere utdanning