Noen tanker fra et etisk minefelt

I møte med den nyankomne flyktningen blekner mine egne referanser for hva smerte og frykt er. I møte med den nyetablerte innvandreren blir mine tanker om lengsel og ensomhet til støv, i det jeg forstår at jeg ikke aner hva disse menneskene har måttet romme av opplevelser og følelser før de nå sitter foran meg.

Hvordan kan jeg vite om jeg handler rett, når dette spriket i forståelsen av omverdenen blir utgangspunktet for samtalen vi skal ha?

Veiledning under ekstreme forhold

Folk i Syria, Eritrea og andre kriserammede land er på mange måter akkurat som oss. De har planer og drømmer, ønsker og mål, nettverk og familie. De har en forestilling om fremtiden, og mange har yrkesidentitet og yrkesstolthet.

En syrer som flykter til Norge må gi avkall på mye av dette. I migrasjonsprosessen snus verden på hodet, og det viktigste og kanskje eneste målet blir å overleve. Først i bokstavelig forstand. Deretter i betydning av å skape seg selv et nytt liv og en ny identitet, i et nytt land.

Når alt de var og alt de hadde ikke lenger finnes, blir karriereveiledningen den rene ekstremsporten. Utgangspunktet for veiledningen ligger ofte langt unna det vi er vant til, og vi må trå ut av våre vante perspektiver. Dette krever blant annet en omstillingsevne og –vilje, og vi må tørre å tenke annerledes.

Et etisk minefelt

Humanistiske verdier ligger til grunn for tradisjonell karriereveiledning i Norge. Troen på menneskets unike egenverd og retten til det frie valg. Menneskets ytringsfrihet og rett til autonomi og frihet til å finne mål og mening i sitt eget liv. Vi tufter vår veiledning på dette.

Form, innhold og måten vi uttrykker oss på tar utgangspunkt i at den andre kan relatere seg til disse verdiene. Hva når veisøker ikke kan det? Hva når vårt menneskesyn og våre grunnverdier står i rak motsetning til veisøkers utgangspunkt?

Da oppstår etiske utfordringer som perler på en snor, og kompleksiteten er grunnleggende. Det klassiske eksempelet på dette er veisøkers manglende evne og motivasjon til å ta valg på egenhånd, når man frem til nå har levd godt med at alle avgjørelser tas av felleskapet, til det beste for nettopp felleskapet.

Et annet eksempel er forbehold i kontakten med det motsatte kjønn, kvinner som ledere, kontakt med svinekjøtt, bruk av bukser. Utfordringene er mange i møte med det norske arbeidslivet. Hvordan skal vi veilede? Skal vi stille krav, eller forstå og akseptere alt?

Egen bagasje

Det er så mye jeg som veileder må legge til side. Fordommer, antagelser, spede forsøk på å forstå. I billedlig forstand må jeg kle meg naken i møte med den andre; og når vi gjør oss så sårbare, åpenbares følelsene våre.

Ikke bare for oss selv, men potensielt også for den andre. Vi skal tåle den gjensidige sårbarheten, og i dette ligger kanskje den største utfordringen av dem alle.

Før vi kan håndtere følelsene våre, må vi identifisere dem. Hva er det som skjer med oss i møte med den andre, og hvilke konsekvenser har det?

Når jeg blir rørt, provosert, overrasket, skremt eller fylles av sympati, vil det sannsynligvis påvirke den veiledningen jeg gir. I en profesjonell veiledningssamtale er jeg nødt til å ha et bevisst forhold til dette.

I spennet mellom samfunnets og individets behov

For karriereveiledere som jobber med nyankomne flyktninger, er de politiske målene for norsk innvandringspolitikk klare; flest mulig ut i jobb, så fort som mulig. Både forskning og sunn fornuft forteller oss at arbeid er et viktig og høyt prioritert integreringstiltak. Karriereveilederen vet det, og flyktningene ønsker seg også i jobb.

Men for noen er veien dit litt lenger enn det samfunnet krever. En ung mann som har drept og sett folk drepe, som har mistet sine nære og kjære i kamper som for oss bare fortoner seg som uvirkelige bilder i en nyhetssending.

En ung kvinne som har gnagsår, både på beina og i sjelen, etter en flukt med et livredd barn på armen, og som er vanæret og tuktet på måter som gir dype sår.

I dette spennet skal vi gjøre jobben vår. Vi skal møte den enkelte der han eller hun er, og samtidig få vedkommende dit samfunnet vil.

Hva er karriereveiledning når vi møter denne gruppen? Hvor skal vi begynne når vi skal hjelpe dem med å «håndtere egen karriere»? I menneskemøter som rommer så mye mer enn fokuset på arbeid og utdanning, møter vi nok en etisk utfordring; mandatet vårt.

Faglig forsvarlighet

Som karriereveileder er man av og til en av de første representantene for «det offentlige Norge» som tar seg tid til å lytte på hva våre nye veisøkere har å fortelle. Vi inviterer til samtaler der de får anledning til å dele sin historie, sine inntrykk og opplevelser.

Og noen gjør det til gagns. Dette skal også håndteres. Hvor går grensen for karriereveilederens mandat? Hvor går våre individuelle kompetansegrenser? Noe kan håndteres av oss, og noe er vi nødt til å sende videre i systemet. Uansett hvor lyst vi har til å omfavne hele mennesket.

Og for folk som ikke nødvendigvis stoler på offentlige instanser - hvor mange offentlige «hjelpere» kan vi egentlig presse på dem? Å være veileder rommer et ansvar for å ta imot det som kommer, men det rommer også et ansvar for å forvalte det.

Vi skal ikke behandle lidelser, gjøre medisinske vurderinger, komme med økonomiske råd eller ta ansvar for boligsituasjonen. Men vi skal være medmennesker. Hvor går grensen? Hvordan avgrenser vi jobben vår uten å krenke den andre?

Hvordan vite om jeg handler rett?

Når verdiene våre er på kollisjonskurs, når erfaringsgrunnlaget mitt ikke strekker til i møte med den andre og når samfunnet krever noe annet enn det veisøker tillater meg å gi, hvordan skal jeg vite om jeg handler rett?

Spørsmålene jeg tar opp her er ikke tilfeldig valgt, men mer en oppsummering av egen erfaring og mange spennende samtaler med karriereveilederkolleger. Vi skal være pådrivere for utvikling samtidig som vi skal vise forståelse og omsorg. Vi skal ta individuelle hensyn samtidig som vi skal formidle viktigheten av samfunnsnytte og integrering.

Egne følelser skal legges til side samtidig som de skal gjøre oss i stand til å forstå. Det er ikke rart at disse utfordringene blir stående som etiske kjerneutfordringer i dette feltet.

Det foregår mye etisk god praksis i karriereveiledningsfagfeltet. Hver og en av oss har ansvar for å bygge vår egen etiske kompetanse, og hver enkelt karriereveileder sitter etter hvert med en unik kompetanse formet av de utfordringene han/hun står i.

Utfordringene kommer på rekke og rad, og den etiske kompetansen skal fungere som en fallskjerm når vi hopper ut i noe som er nytt og ukjent for oss. Den skal være en støtte når vi lurer på hva som er god karriereveiledning i møte med den andre.

Den etiske kompetansen forutsetter at vi setter av tid og energi til etisk refleksjon. Vi kan, og bør, systematisk reflektere over de etiske problemstillingene vi møter både alene og sammen med andre.

På tide at vi pusser brillene våre

Når vi gir oss selv mulighet til å tenke over hva vi gjør og hvorfor, gir vi oss samtidig mulighet til å børste støv av vanetenkning. Det sier Kjartan Kversøy, førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Og det er et godt bilde. Det er viktig for dem vi møter at vi ikke handler ut fra gammel vane og fastlåste mønstre, men at vi tør å riste litt i egen praksis, og pusse de brillene vi setter på nesa når vi går på jobb.

Diskuter utfordringene med kollegaen din, tenk høyt og gå nødvendige refleksjonsrunder sammen, for å sikre at karriereveiledningen dere utøver er profesjonell og av faglig høy kvalitet.

Jeg vil avslutte med en oppfordring: La oss anerkjenne de utfordringene vi møter, la oss reflektere over disse sammen. La oss være gode etiske forbilder for hverandre, og la oss stå trygt og godt i egne sko når flyktningen står der i sine.