Hva kan sosiokognitiv lingvistikk gjøre for din karriereveiledningspraksis?

Å analysere språklige valg som ble gjort i møte mellom karriereveiledere og veisøkere, kan gi innsikt som går dypere enn overflaten. Hva personer bestemmer seg for å si, er formet av deres individuelle mentale modeller, deres praktiske erfaringer og deres forhold til den personen de snakker med. Kunnskap om lingvistikk kan brukes til å få øye på hva som skjer i møte med veisøkeren bak deres selvpresentasjon. Det kan også gi deg hint om deres identitet, hvilket handlingsrom som finnes for å yte støtte, og hvordan de oppfatter ulike karriererelaterte konsepter. Dette kan være spesielt nyttig i tverrkulturelle situasjoner, der veisøkere har med seg mange erfaringer og verdier som er skapt i diskursfellesskaper som er forskjellig fra det de nå befinner seg, inn i diskusjonen.

Å koble sosiokognitiv lingvistikk og karriereveiledning

Sosiokognitiv lingvistikk handler om hvordan kognitive prosesser og sosial påvirkning har betydning for hvordan vi uttrykker oss. Det er et bredt studiefelt, som kan strekke seg fra læring om alt fra de minste bestanddelene, som ord og grammatikk, til de mest omfattende, som for eksempel systemiske diskursstrukturer eller normbaserte ideer på samfunnsnivå om hva som kan sies og ikke sies. 

Dette faget er interessert i virkelige kommunikasjonshendelser, og tar for seg menneskers bevisste måter å uttrykke seg på for bestemte formål og den kulturelle bakgrunnen for disse hendelsene. Et slikt fokus passer godt til karriereveiledningssamtaler fordi reflekterte veiledere ofte vil trenge å avdekke meningsinnhold utover det veisøkerne faktisk sier. De har også med seg en bevissthet om at både samfunnsstrukturer og indre psykologi spiller inn når mennesker treffer beslutninger. Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning fremhever i denne sammenheng fem områder av karrierekompetanse som erkjenner den rollen både det eksterne miljøet og de indre ambisjonene spiller for effektiv karrierelæring.

Det kan hevdes at formålet med vår veiledningspraksis er å sørge for at våre veisøkere får en «sunn» karriere slik at de kan ha et produktivt og givende arbeidsliv. Vi hjelper dem til å bli kjent med seg selv, hva de vil, og hva de kan tilby. Vi setter dem i stand til å utvikle robusthet ved å bygge støttende karriererelasjoner slik at de kan gjøre god bruk av muligheter og overvinne utfordringer, og gir dem motet til å uttrykke sine evner og motivasjoner overfor andre. Når jeg reflekterer over egen praksis, har jeg funnet ut at det er tre lingvistiske tilnærminger som er spesielt nyttige: høflighetsteori, skissert av Penelope Brown og Steven Levinson (1987); prinsipper for identitetsbygging av Mary Bucholtz og Kira Hall (2005); og konseptuell metafor-teori, slik den er forklart av George Lakoff og Mark Johnson (2003).

Høflighetsteori 

Betydningen av høflighet, som en antar finnes i en eller annen form i alle kulturer og samfunn, understrekes i definisjonen til professor Robin Lakoff ved universitetet i California: «et system for mellommenneskelige relasjoner, utformet for å minimere det potensialet for konflikt og konfrontasjon som er iboende i all menneskelig utveksling» (1990:34). Mange studier av høflighet tar utgangspunkt i tanken om at i en samtale forsøker mennesker både å unngå at noen andre er påtrengende, og at de selv ikke oppleves som påtrengende av andre, samtidig som de søker anerkjennelse, og erkjenner at dette ønsket er gjensidig. Den britiske lingvistikkprofessoren Geoffrey Leech (2014) forklarer hvordan dette manifesterer seg språklig i hvor direkte eller indirekte noen snakker, og i hvilken grad de kanskje gir komplimenter til den andre mens de er unnskyldende på egne vegne. Leech beskriver en gradert skala av høflighet som avhenger av samtalepartnernes relative sosiale status, og om de anvender normstyrte samtaleprinsipper i form av pauser, avbrytelser og kulturelt spesifikke typer respons.

Jeg har funnet det nyttig å vurdere høflighetsnivået på arbeidsplassen i møte med veisøkere som prøver å tilpasse seg en ny sammenheng, for eksempel hvis deres oppvekst og tidligere erfaringer har funnet sted i andre geografiske miljøer, fordi det kan oppstå misforståelser som kan ha vesentlig betydning for deres karriere. For eksempel vil det som den antropologiske lingvisten Penelope Brown og samfunnsforskeren Steven Levinson i sin utvikling av høflighetsteori (1987) kaller en «rett på sak»-høflighetsstrategi (på engelsk bald on record), der en forespørsel eller et utsagn legges frem uten noen moderering, i visse situasjoner kunne bli oppfattet som høflig eller uskyldig. 

Et eksempel kan være: «Gi meg CV-en din» heller enn: «Kan du være så snill gi meg CV-en din?» I andre situasjoner vil «off record»-strategier, der de som snakker, bare vagt antyder hva de ønsker, heller enn å si det direkte, være den høfligste måten å legge frem en forespørsel på. Som i: «jeg tror du har mange kontakter i legemiddelindustrien» i stedet for: «kan du dele disse kontaktene med meg?»

Drøfting av høflighetsstrategier ved bruk av terminologi fra lingvistikk har hjulpet meg med å gi objektive tilbakemeldinger om hvordan veisøkere danner nyttige relasjoner på arbeidsplassen sin, fordi sammenligningene gjøres med bruk av forskningsbaserte metoder, og ikke bare min intuisjon. Sammen kan vi utforske hvilke kommunikative tilnærminger som er best egnet til å fremkalle støttende karrierehjelp fra andre.

Fire kjennetegn ved høflighet som kan brukes som diskusjonspunkter med veisøkere:

• Normene for høflighet bestemmes innenfor samfunnsgrupper. Hva er «normale» høflighetsstrategier i den gruppen veisøkeren kommuniserer med?
• Hva som regnes som høflig, er situasjonsavhengig. Hvilke ulike situasjoner står veisøkeren i, og hvordan bør høflighetsstrategiene tilpasses til disse?
• Både høflighet og uhøflighet kan oppleves som ønskelig. Står veisøkeren overfor noen omstendigheter der uhøflighet kan være akseptabelt?
• Høflighetsatferd kan være ritualisert i form av standardresponser, slik som antall ganger en invitasjon avslås, før den til slutt blir akseptert. Hvilke høflighetsritualer gjelder i veisøkerens situasjon?

(Omarbeidet fra Leech, 2014)

Prinsipper for identitetsbygging

I tråd med teorien om at identitet er noe folk «gjør» heller enn noe de «er» eller «har», som oppstod innenfor sosialkonstruktivismen i det tjuende århundret, gir det mening at vi bruker språk til å sette sammen deler av våre identiteter. I 2005 la de amerikanske sosiokulturelle lingvistene Mary Bucholtz og Kira Hall frem fem prinsipper for identitetsbygging, og disse er nyttige for å forstå hvordan identitet blir forvaltet gjennom samhandling. Dette gjør dem spesielt relevante for arbeid med karriereveiledning.

Enkelte ganger har jeg benyttet det tredje prinsippet, indeksikalitet. Dette handler om den oppmerksomheten veisøkere henleder mot aspekter av seg selv ved bruk av det som kalles identitetsmarkører, det vil si selvkategorisering, evaluativt språk som posisjonerer dem på en bestemt måte, og stemmebruk. Bevisst lytting etter veisøkernes kategoriseringer har satt meg i stand til raskt å oppdage den vekten de tilskriver visse sosiale kategorier, i hvilken grad de opplever at de har handleevne og kontroll over karrieren sin, og også deres bevisste eller ubevisste bruk av det den kanadiske sosiologen Erving Goffman (1959) kalte inntrykksstyring.

Dette er tre måter de som snakker, kan markere identiteten sin på gjennom de ordene de velger, og hvordan de uttrykker seg:

• IMPLISERING (implisitte utsagn, heller enn eksplisitte) gjennom valg av bestemmelsesord (adjektiver eller adverb som gir tilleggsinformasjon om personens holdning til substantivet), slik som «det er bare en jobb», «jeg er kun en administrator», «jeg synes jeg har en meningsfull karriere», kan vitne om personens holdning til bestemte typer arbeid.
• Å lytte nøye etter PROSODI – som handler om rytme og intoneringsmønstre i tale – kan gi ytterlige informasjon. Når det legges klar vekt på bestemte ord, kan meningen av setningen bli endret. For eksempel antyder «jeg er ikke motivert av penger» at veisøkeren blir drevet av «noe», men ikke av økonomisk gevinst. «Jeg er ikke motivert av penger» kan være et uttrykk for selvposisjonering, der veisøkeren fremholder sin motivasjon som stående i motsetning til andres.
• NAVNGIVING gjennom direkte angivelse av yrkestitler som professor, doktor, kaptein, direktør, konsernsjef eller andre autoriseringer kan betraktes som en faktisk selvbeskrivelse, men kan også avdekke hvordan veisøkeren begrepsfester sin egen sosiale status eller ambisjoner. 

Konseptuell metafor-teori (CMT) 

I en annen artikkel på Veilederforum.no argumenterer Even Edvardsen for at veiledere bør være bevisst metaforer i karriereveiledning. Artikkelen viser hvordan veisøkere kan støttes i sine karrierebeslutninger ved at deres opprinnelige ideer gis en mer konkret eksistens gjennom ulike metaforer.

De amerikanske lingvistene George Lakoff og Mark Johnson har hatt stor betydning for dette feltet gjennom sin banebrytende bok «Metaphors We Live By» fra 1980. Mange studier av ledelse og utdanning trekker på denne boken, som introduserte CMT, og som hevder at det konkrete innholdet som Edvardsen etterlyser, er nettopp det vi som mennesker søker etter når vi blir presentert for abstrakte begreper. Når vi forsøker å fortolke en idé som ikke kan berøres, sees eller høres, går vi tilbake til våre tidlige kroppslige og nevrologiske opplevelser av gjenstanders tekstur, følelsen av bevegelse og til og med vår posisjon i rommet, herunder om vi ligger utstrakt eller står oppreist. Enkelte metaforer blir over tid til konvensjonelle uttrykk. I vestlige land er for eksempel «vei» en typisk metafor for karriere, noe som gjengir ideen om «karriere» som en opplevelse av å bevege seg gjennom rommet, mot et sted eller en stilling og vekk fra et annet.

Jeg har funnet at artikkelen «Images of career: Nine key metaphors» av den newzealandske ledelsesforskeren Kerr Inkson (2004) er nyttig for å beskrive hvordan veisøkere begrepsfester karriere og arbeidsliv. Når veisøkerne relaterer mest til metaforene vei, håndverk, teater, nettverk og narrativ, kan dette tyde på mottakelighet for å ta kontroll ved å orientere seg, bli håndverkere i hvordan de utformer sine karrierer, og erkjenne de performative elementene av arbeidsroller. Alt dette mens de spinner et nett av forbindelser, og skaper historier som formidler deres opplevelser og sterke sider. Når de assosierer karriere med metaforer som går på arv, årstider, tilpasning og økonomi, vil en erkjennelse av kraften i familiehistorie og eksterne faktorer få veisøkerne til å prioritere tilpasningsdyktighet i situasjoner de føler at de ikke kan påvirke.

Konseptuelle metaforer oppstår innad i kulturer. For eksempel er det slik at i enkelte kinesiske og andre østasiatiske kulturer ligger fremtiden bak og fortiden foran, og tid kan bli fremstilt som noe som går opp og ned, i motsetning til i mange vestlige samfunn (Boroditsky, 2001). En erkjennelse av denne kulturelle dimensjonen har ført til at jeg drøfter CMT med veisøkere for å unngå at jeg gjør antakelser om deres ambisjoner og oppfatninger om karriere ut fra metaforer hentet fra min egen bakgrunn.

Hvor går veien videre?

Jeg opplever at det å benytte anvendt lingvistikk har forbedret min praksis på mange måter. Jeg har fått større klarhet i den mekanikken som omgir kommunikasjon, noe som betyr at jeg bistår veisøkere i å opprettholde en sunn karriere ved å uttrykke seg effektivt og bli gode talspersoner på egne vegne. Det å ta opp sosiokognitive kontekster som påvirker hver veisøkers oppfattelse av verden og hvordan de forholder seg ulikt til den, gir meg dypere innsikt. 

Hvis nysgjerrigheten din har blitt pirret av disse korte presentasjonene av bare tre teoretiske tilnærminger hentet fra sosiokognitiv lingvistikk, er du kanskje interessert i å dykke dypere ned i dette forskningsområdet? Med den sosiokognitive lingvistikkens verktøy vil du kunne analysere transkripsjoner av karrieresamtaler, vurdere skjult innhold i digital kommunikasjon og granske policydokumenter og artikler i media – alt med det formål å temme språkets kraft til å forbedre opplevelsen av veiledning.

Gjesteredaktør Dr Gill Frigerio, University of Warwick, har bearbeider og redigerer en rekke artikler om karriereveiledning sett i sammenheng med andre fagområder.

Les originalteksten på engelsk.

Referanser

Burr, V., (2015) Social Constructionism, London: Routledge

Boroditsky, L., (2001) ‘Does language shape thought?: Mandarin and English Speaker’s Conceptions of Time’. Cognitive Psychology, 43(1): 1-22

Brown, P., and Levinson, S., (1987) Some universals in language usage. Cambridge: Cambridge University Press

Bucholtz, M. and Hall, K. (2005). ‘Identity and interaction: a sociocultural linguistic approach’. Discourse Studies, 7(4–5): 585–614. 

Charteris-Black, J., (2011) Politicians and Rhetoric – the persuasive power of metaphor. Basingstoke: Palgrave Macmillan

Goffman, E., (1959) The presentation of the self in everyday life. New York: Doubleday

Holmes, J., and Stubbe, M. (2015) Power and Politeness in the Workplace: A Sociolinguistic Analysis of Talk at Work. Abindon: Routledge

Inkson, K., (2004) ‘Images of career: Nine key metaphors’. Journal of vocational behavior. 65(1):96-111

Lakoff, G. and Johnson, M., (1980) Metaphors we live by. Chicago: University of Chicago Press

Lakoff, R., (1990) Talking power: The politics of language in our lives. Glasgow: HarperCollins

Lakoff, R., (1973) The logic of politeness; or, minding your Ps and Qs. In Papers from the Ninth Regional Meeting of the Chicago Linguistic Society 1973: 292-305

Leech, G., (2014) The Pragmatics of Politeness. Oxford: Oxford University Press

Romano, M., and Porto, M.D., (Eds) (2016) Exploring Discourse Strategies in Social and Cognitive Interaction’ Amsterdam/Philadelphia: John Benjamins Publishing Company