I sin berømte bok Krigføringens kunst skrev Sun Tzu at for å utvikle en vellykket militær strategi må en forstå både terreng og sted der slagene vil kunne stå. Selv om rådet hans var ment for krig – en tilstand vi alle håper å unngå – gjelder poenget hans også for andre områder: For å arbeide effektivt trenger vi å vite hvilken sammenheng vi befinner oss i, hvilke regler som gjelder, og hvorfor beslutningstakerne velger å vedta dem.
Konteksten for karriereveiledningspolitikk
Når det gjelder karriereveiledning, er konteksten definert av reguleringer, anbefalinger, rammeverk og finansieringsmekanismer – som alle er formet av offentlig politikk. Som professor i statsvitenskap, Thomas Dye, sier, er offentlig politikk «alt det myndighetene velger å gjøre eller ikke gjøre» i sin håndtering av offentlige forhold. Tiltakene blir tenkt ut, drøftet og gjennomført av ulike aktører på ulike myndighetsnivåer i politikkutviklingsprosessen.
Ved å observere hvordan de ulike aktørene opptrer og samhandler, og resultatene av denne prosessen, kan veiledere forstå politikkutviklernes motivasjon og målsetting. På denne måten kan karriereveiledere reflektere over egne tanker og synspunkter rundt karriereveiledningspolitikk, vurdere styrker og svakheter ved eksisterende tiltak, og bli mer bevisste på utfordringene ved gjennomføringen og evalueringen på tvers av de ulike myndighetsnivåene. Videre vil en bevissthet om prosessen sette karriereveiledere i stand til å arbeide mer effektivt som talspersoner for, og forvaltere av, karriereveiledningspolitikken.
Policyanalyse, som er det vitenskapelige studiet av prosessen med politikkutforming, kan bidra til å synliggjøre denne utviklingen.
Et forvaltningssystem med mange nivåer
Figur 1. Ulike forvaltningsnivåer: Den nasjonale, regionale og lokale konteksten.
Karriereveiledning er et begrep som er ganske komplekst å definere. Og veiledningen som blir tilbudt, påvirkes også av hvordan ulike organisasjoner oppfatter karriereveiledning. OECD definerer for eksempel karriereveiledning på denne måten:
«Karriereveiledning viser til tjenester og aktiviteter som skal hjelpe personer, uavhengig av alder og tidspunkt i livet, til å ta valg om utdanning, opplæring og arbeid, og til å håndtere egen karriere. Karriereveiledning hjelper mennesker med å reflektere over egne ambisjoner, interesser, kvalifikasjoner og evner. Den hjelper dem til å forstå arbeidsmarkedet og utdanningssystemet, og relatere dette til det de vet om seg selv. Omfattende karriereveiledning søker å lære mennesker å planlegge og treffe beslutninger om arbeid og læring. Karriereveiledning gjør informasjon om arbeidsmarkedet og utdanningsmuligheter mer tilgjengelig ved å organisere den, systematisere den og stille den til rådighet på de steder og til de tider folk trenger den.»
Denne typen definisjoner fra multilaterale organisasjoner gir en teoretisk retning til land om hvordan de kan utvikle sine veiledningssystemer. Den europeiske union (EU) beskriver for eksempel karriereveileding som:
«En kontinuerlig prosess som setter borgere i enhver alder og på ethvert tidspunkt i livet i stand til å kartlegge sine evner, kompetanser og interesser, treffe valg når det gjelder utdanning, opplæring og yrke, og håndtere sitt individuelle livsforløp i sammenhenger der de tilegner seg og/eller anvender disse evnene og kompetansene. Veiledning omfatter en rekke individuelle og kollektive aktiviteter vedrørende formidling av informasjon, rådgivning, kompetansevurdering og mentorordninger, samt undervisning i ferdigheter som er nødvendige innenfor beslutningstaking og karriereplanlegging» (European Council Resolution 2008/C 319/02).
På denne måten angir EU rammene og gir en rekke generelle anbefalinger til medlemslandenes karriereveiledningstjenester. Selv om EUs anbefalinger ikke direkte omfatter Norge, finnes det likevel andre landovergripende definisjoner og parametere som påvirker norsk politikk på dette området.
Det nasjonale nivået mottar disse overnasjonale anvisningene, og beslutter hvordan de skal omsettes i henhold til egne preferanser. Myndighetene deler vanligvis veiledningstiltak inn i atskilte områder for utdanning, opplæring og aktiv arbeidsmarkedspolitikk ved å utforme lover og retningslinjer, og ved å finansiere planer og programmer. Myndighetene kan også rådføre seg med nasjonale interessenter med nærhet til temaet, slik som fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og andre.
På dette punktet setter de administrative områdene (regioner, fylker, kommuner osv.) konteksten for gjennomføringen av retningslinjene og programmene ved å etablere og annonsere det nettverket som til syvende og sist skal levere tjenestene. Disse lokale nettverkene kan bestå av mange ulike aktører: lokale myndigheter, frivillige organisasjoner, universiteter, skoler, bedrifter og arbeidsformidlinger. Dette nivået er nærmest de som trenger veiledningstjenester. Her finner vi vanligvis veiledere, rådgivere, lærere o.l., eller det som innenfor policyanalysen kalles for «bakkebyråkrater».
Den sammensatte strukturen som oppstår gjennom samhandling mellom disse ulike nivåene, kalles flernivåforvaltning. Dette utgjør et mer fleksibelt og inkluderende system som opererer på tvers av ulike nivåer og sektorer, og som involverer et bredt utvalg av aktører i beslutningsprosesser: ikke bare myndighetsinstitusjoner, men også ikke-statlige aktører som bedrifter, frivillige organisasjoner og internasjonale organer. Betegnelsen «flernivå» understreker det faktum at beslutningsmyndigheten er spredd over ulike nivåer (lokalt, regionalt, nasjonalt og overnasjonalt), og politikkutviklingen er et resultat av samhandlingen mellom aktører som opererer på hvert nivå.
Hva myndighetene gjør (eller ikke gjør) for å tilby karriereveiledning: policyinstrumenter
Myndighetssystemer på alle nivåer benytter ulike verktøy, eller policyinstrumenter, for å utforme og iverksette karriereveiledningspolitikk. Disse verktøyene kan grupperes i fem hovedkategorier:
- Økonomiske insentiver eller ressurser, vanligvis organisert i nasjonale eller overnasjonale planer og programmer som finansierer tjenester.
- Reguleringer, slik som nasjonale eller regionale lover for utdanningssektoren og arbeidsmarkedet.
- Informasjon, for eksempel kampanjer eller annonsering av karriereveiledning osv. Disse leveres vanligvis av det lokale nivået, men organiseres på nasjonalt eller regionalt nivå.
- Direkte tilbud, de «egentlige» karriereveiledningstjenestene, som ytes av bakkebyråkrater.
- Organisatoriske instrumenter som utformer politikk og koordinerer iverksettingen, slik som tverrfaglige ekspertgrupper, nettverk eller utvalg. Disse finnes vanligvis på nasjonalt og regionalt nivå.
Figur 2. Policy instrumenter i karriereveiledning
Til sammen danner disse instrumentene et bestemt lands karriereveiledningssystem. Det er imidlertid viktig å merke seg at det myndighetene velger å ikke gjøre, er en policy i seg selv, fordi ikke-valg også får følger for befolkningen. En mer detaljert sammenligning av europeiske karriereveiledningssystemer finnes på nettsiden til Euroguidance, et nettverk av europeiske forskningssentre som knytter sammen europeiske karriereveiledningssystemer.
Hvordan fremme karriereveiledning: policysyklusen
Det er avgjørende å kjenne kontekstene og verktøyene som inngår i politikkutvikling for å kunne arbeide for å forbedre karriereveiledningspolitikken. De stadiene der det er mulig å handle, er skissert i policysyklusen, en forståelsesramme som deler policyprosessen opp i stadier, som er atskilte, men likevel relaterte:
- Setting av dagsorden: prosessen der ulike temaer får oppmerksomhet og blir prioritert for myndighetstiltak.
- Policyformulering: utvikling av politiske alternativer og forslag om hvordan temaene som er på dagsordenen, skal håndteres.
- Beslutning: prosessen der myndighetene velger en bestemt fremgangsmåte blant de tilgjengelige alternativene.
- Gjennomføring: iverksetting av vedtatt politikk av offentlige etater, programmer og aktører.
- Evaluering: vurdering av resultatene av politikken for å avgjøre om den har oppnådd sine formål.
Uansett om eksperter på et bestemt område – i dette tilfellet karriereveiledning – er involvert på alle stadiene eller ikke, er det på det første og andre stadiet at de kan påvirke hvordan politikken blir utformet. Avhengig av sin rolle kan de drive bevisstgjøring eller formulere problemer på dagsordenstadiet, eller utarbeide gjennomførbare og anvendelige forslag til politikk på formuleringsstadiet. Veiledere kan for eksempel organisere seg med formål om å kartlegge problemer, definere problemer ved hjelp av datamateriale og statistikk, med mål om å gi råd til politiske ledere om hva som bør prioriteres.
Figur 3. Policysyklusen
Sammenfatning
For å konkludere kan vi si at policyanalysens verktøyer hjelper veiledere til å forstå de instrumentene som benyttes for å levere karriereveiledning, og den konteksten politikken er nedfelt i. Å være bevisst på dette systemet lar oss på den ene siden legge opp tjenestene slik at de oppfyller politikkens målsettinger, og på den andre siden forstå hvordan problemene er begrepsfestet og blir håndtert. Dette gir en mulighet til å bli en effektiv talsperson for bedre praksis. Av disse grunnene oppfordrer jeg veiledere til å utforske sin lokale kontekst, samarbeide med interessenter og bidra aktivt til styrking av karriereveiledningspolitikken.
Gjesteredaktør Dr Gill Frigerio, University of Warwick, har bearbeider og redigerer en rekke artikler om karriereveiledning sett i sammenheng med andre fagområder.
Les originalteksten på engelsk.
Referanser
Dye, T. R. (1972). Understanding public policy. Prentice Hall.
Hooley, T. & Godden, L. (2022), Theorising career guidance policymaking: watching the sausage get made, British Journal of Guidance & Counselling, 50:1, 141-156, DOI: 10.1080/03069885.2021.1948503.
Jann W. & Wegrich, K. (2006). Theories of the Policy Cycle. F., & Miller, G. J. (eds.) Handbook of Public Policy Analysis (pp. 43-59). Taylor & Francis Group.
Lasswell, H. D. (1956). The Decision Process: Seven Categories of Functional Analysis. College Park: Bureau of Governmental Research, University of Maryland.
Lipsky, M. (1980). Street-level bureaucracy: Dilemmas of the individual in public services. Russell Sage Foundation.
OECD (2004), Career Guidance and Public Policy: Bridging the Gap, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/9789264105669-en.
Scharpf, F. W. (1997). Games real actors play: Actor-centered institutionalism in policy research. Hachette UK.
Skriv ut
