De siste par årene har noen karriereveiledere i Norge stiftet bekjentskap med metoden Life Design Counseling (LDC) og tilhørende Career Construction Interview (CCI) av den amerikanske forskeren Mark Savickas (2011, 2015b).
Dette er en narrativ og sosialkonstruksjonistisk tilnærming, med fokus på meningsskaping for individet, jf. Life Design Counseling Manual. Noen begeistres, mens andre reagerer med skepsis og stiller kritiske spørsmål – jf. Lisbeth Højdals artikkel Kan vi designe vårt liv og vår karriere?
Tidlige minner
I denne artikkelen ønsker jeg å gå nærmere inn på ett av de kontroversielle temaene som denne praktiske metodikken bringer med seg. Nærmere bestemt bruk av Early recollections, altså tidlige minner eller barndomsminner, i karriereveiledning.
Siste spørsmål i det konstruktivistiske karriereintervjuet (CCI), som brukes i første samtale i LDC, er: «Hva er dine tidligste minner? Jeg er interessert i å høre tre historier om noe du husker skjedde deg da du var mellom 3 - 6 år, eller så langt tilbake som du klarer å huske» (Norendal, 2018).
Med utgangspunkt i utsagn fra egen kartlegging blant studenter innen karriereveiledning, relevant teori og internasjonal forskning, ønsker jeg å belyse hvor dette kommer fra, og diskutere: Er dette et etisk minefelt og for mye i retning av terapi? Har karriereveiledere i Norge den kompetansen som skal til, og hva skjer med maktbalansen mellom karriereveileder og veisøker? Hva kan være potensialet i en slik metodikk?
Bakgrunn: Alfred Adlers «Individual Psychology»
I følge Stoltz og Apodaca (2017) sin litteraturgjennomgang av barndomsminner i karriereveiledning, har dette vært i bruk i flere tiår – lenge før Savickas tok det i bruk. Det bygger på psykiateren Alfred Adler (1927) sin teori om Individual Psychology og hans idé om livsstil. Den betegner klientens kognitive organisering eller psykologiske syn på seg selv og på verden.
Adler spurte om barndomsminner når klienter ønsket yrkesveiledning, og han behandlet minnene som en projiserende teknikk. Ikke i den klassiske betydningen av at klienten overfører (projiserer) egne problemer til andre, som en selvforsvarsmekanisme, men i betydningen av at klienten overfører og opprettholder eget handlingsmønster fra barndommen for å takle fremtiden (Mosak, 1958).
Adler mente at dersom man forstår minnene, så forstår man klientens livshistorie. Og denne livshistorien kan oppfattes som hans eller hennes personlige mytologi. Det finnes sannheter og halv-sannheter i myter, og myter som forveksles med sannhet kaller Adler for basic mistakes. Dette kan være overdrevne generaliseringer, negative tanker, misoppfattelser og nedvurderinger av seg selv (Mosak, 1989).
Nyere bruk av barndomsminner i karriereveiledning
Stoltz og Apodaca (2017) konkluderer med at bruken av barndomsminner i karriereveiledning har endret seg bort fra en projiserende bruk, og over til at karriereveiledere integrerer barndomsminner i narrative tilnærminger. Denne nyere bruken bekreftes som en viktig metodikk av både Cochran (1997) og Patton og McMahon (2006). Stoltz og Apodaca (2017) framholder at hensikten er nå å bistå veisøkere i ulike karrieretemaer som overganger, utvikling av tilpasningsevne, identitetsskaping, samt finne mening i arbeidslivet.
Savickas’ bruk av barndomsminner i karriereveiledning er i tråd med dette. Hans ønske er at veisøkerne skal bruke minnene på en selvbiografisk måte; mer til økt selvforståelse enn som diagnose (Savickas & Carlson, 2009).
Han mener at barndomsminner kan identifisere veisøkerens engasjement (preoccupation) – forstått som veisøkerens grunnleggende orientering til livet, og vedkommendes forståelse av seg selv, andre mennesker og verden. Det bør ifølge Savickas (2015b) vurderes hvorvidt dette engasjementet kan gi grunnlag for valg av utdanning og arbeid.
Et etisk minefelt?
Når jeg har kartlagt karriereveilederes tanker om bruk av barndomsminner i karriereveiledning, svarer noen: «Hva gjør vi dersom vi får traumatiske minner?» I LDC legges det opp til at man ikke skal forsøke å unngå traumer ved kun å be om positive minner – de minnene som kommer vil ifølge Savickas ha relevans for karriereutfordringen. Han mener at karriereveiledere må bistå veisøkere når det gjelder å «actively master what they have passively suffered» (Savickas, 2011, s. 34).
Når veisøkerne blir klar over hva som kjennetegnet egen orientering til livet da de var barn, gjennom sine tidlige minner, så vil de få muligheten til å dekonstruere sine imperativer; de begrensninger som veisøker kan ha lagt på seg selv og andre (Savickas, 2011), jf. Adlers basic mistakes. Samtidig krever dette utvilsomt en klar etisk bevissthet; karriereveilederen må vite hva han/hun gjør, og ha et profesjonelt ansvar for å kunne ta imot de svarene som kommer på en respektfull og forsvarlig måte.
Savickas (2015b) understreker at karriereveiledere som føler seg ukomfortable med å bruke spørsmålet om barndomsminner fordi svarene kan inneholde smertefulle erfaringer, bør droppe dette spørsmålet. De bør vente til de føler seg trygge nok.
Å ta i bruk LDC slik Savickas presenterer den, vil utvilsomt kreve at karriereveilederen har en klar etisk bevissthet; for hvilke veisøkere vil det være uforsvarlig å vekke gamle barndomsminner?
Noen karriereveiledere, ikke minst de som jobber med innvandrere og flyktninger, bemerker imidlertid at «dette er ikke noe nytt, jeg mottar uansett traumatiske historier fra mine veisøkere». Her må den enkelte karriereveileder ta ansvar og prøve seg fram. Hva er jeg som karriereveileder klar for, og hva gagner denne veisøkeren best?
Nærmer ikke dette seg terapi?
Et annet utsagn som går igjen i min kartlegging, er: «Er ikke dette mer terapi enn karriereveiledning?» I Norge har vi tradisjonelt sett hatt et tydelig skille mellom yrkesveiledning/karriereveiledning og terapi, noe som henger sammen med at tjenesten hadde sitt utspring i den pedagogisk baserte skolerådgivningen. Internasjonalt ser vi et mye tydeligere psykologisk grunnlag for karriereveiledning som fag, med utspring i vocational psychology (McIlveen, 2015).
Savickas (2015a) understreker at Life Designs opprinnelse var i regi av nettopp yrkespsykologien og ikke som en forlengelse av klinisk psykologi. Samtidig påpeker han at Life Design-paradigmet inkluderer mer enn kun en designing-prosess. Det kan også inneholde en helende prosess, som kan oppstå implisitt idet veisøker forteller sine historier som kan utfordre innebygde antakelser om seg selv og andre (Savickas, 2015a).
Et mulig rammeverk for å avgrense fra terapi
Hva avgjør hvorvidt det å fremskaffe nye perspektiver på eget liv og egen framtid er karriereveiledning eller terapi? Det er ikke et ukjent fenomen at veiledning kan oppleves å ha terapeutisk effekt selv om veiledningens primære hensikt ikke er terapi (Tveiten, 2013). Men hvor omfattende skal karriereveilederens rolle være, og hva bør vi avgrense oss fra? Jf. Stian Fredriksens artikkel «Er karriereveiledere sosiale brobyggere?»
Som en mulig avgrensning fra helserelaterte temaer og terapi, anbefaler Stoltz og Apodaca (2017) følgende rammeverk for karriereveiledere for bruk av barndomsminner i karriereveiledning:
• Lage en plan/struktur sammen med veisøker
• At karriereveilederen oppsøker veiledning selv
• Gjøre hensiktsmessige henvisninger videre med tanke på helseutfordringer
• Huske at hensikten med informasjonen fra barndomsminnene er å belyse veisøkers karriereutfordring
Etter mitt syn vil et slikt rammeverk kunne bidra til en tydeligere avgrensning av karriereveilederens rolle når barndomsminner trekkes inn.
Psykologisk kompetanse
I mine kartleggingsskjemaer fra karriereveiledere, er det flere som bemerker at de trenger mer psykologisk kompetanse for å kunne jobbe på denne måten. Kompetansen til karriereveiledere i Norge er noe uensartet, men kjennetegnes av pedagogikk og ulike samfunnsfag, og i liten grad av psykologi (Norendal, 2018). Men trengs det psykologisk kompetanse for å bruke LDC?
Savickas (2016) framholder at den viktigste kompetansen for å ta i bruk LDC er det han mener lenge har vært kjent for karriereveiledere; en trygg arbeidsallianse, gode spørsmål, empati, aktiv lytting og oppmuntring. Dette er godt kjent for karriereveiledere i Norge; jf. Torild Schulstoks artikkel «Som karriereveileder er jeg god til – hva?».
Siden konstruksjonen av narrativer er så sentralt i Life Design-intervensjoner, vil karriereveilederne behøve en viss grad av narrativ kompetanse. Dette innebærer både evne til å møte og forstå veisøkeres historier, samt å lytte etter historier, framfor kun å lytte til dem (Savickas, 2011; Savickas et al., 2009).
Her vil jeg anta at karriereveiledere i Norge stiller noe ulikt. Noen er uerfarne med narrativ veiledning og trenger noe innføring, mens andre har allerede kompetanse i dette via andre narrative tilnærminger, jf. f. eks. Cochran (1997) eller Peavy (2005).
Er det mulig å fortelle tilbake uten å fortolke?
Hvem har ansvaret når barndomsminnene skal forstås? Hvordan blir maktbalansen mellom karriereveileder og veisøker? Savickas understreker at minnene kun skal «fortelles tilbake» til veisøker, i lys av veisøkers nåværende utfordring, og ikke fortolkes. Samtidig, når jeg har sett Savickas veilede på opptak eller live, så opplever jeg at han gjør sin fortolking, ut fra sin kompetanse.
Dette berører temaet om veilederens personlige kompetanse (jf. Skau, 2017). Den enkelte karriereveileder vil alltid ha med seg sin egen bagasje og forståelse av verden inn i karriereveiledningssamtalen. Dette mener jeg kan ses på som en ressurs – så lenge karriereveilederen har et bevisst og reflektert forhold til sin egen personlige kompetanse. Men når det handler om å forstå en annens minner, kan dette medføre større grad av makt og ansvar enn vi egentlig mener at karriereveiledere bør ha.
En måte å løse denne utfordringen på, kan kanskje være i større grad å innta det utforskende perspektivet, slik det redegjøres godt for i Samtalestjernen (Quagliata & Vassbotn, 2015). På den måten kan forståelsen av barndomsminnene bli noe karriereveileder og veisøker utforsker i fellesskap. Dette vil kunne bidra til at karriereveilederen beholder sin funksjon som utforskende veileder, og ikke risikerer å skulle bli eksperten på en annens liv.
Et mulig potensial
Savickas er veldig tydelig på at det er veisøkers bestilling som skal styre hvilken tilnærming karriereveilederen velger å bruke med den enkelte veisøker. Og at LDC best egner seg når det handler om overgang, veiskille eller valg, og når veisøkeren ønsker å reflektere rundt seg selv – både i fortid, nåtid og framtid. Dersom disse forutsetningene er til stede, hva synes da å være det største potensialet ved bruk av barndomsminner i karriereveiledning?
En av karriereveilederne i min kartlegging understreker at «barndomsminner sier mye om hvem vi er, hva som har formet oss». En annen sier «jeg ser dette som helt naturlig, barndommen er en del av livet». Dette er i tråd med funnene i en casestudie av Hartung og Vess (2016), hvor en av effektene de fant, var: «Tidlige barndomsminner skaper helhet og sammenheng».
Forutsetter balanse
Noe karriereveiledere i Norge er gode på og opptatt av, er å sørge for tilstrekkelig individuell tilpasning til den enkelte veisøker. For stadig å bli bedre til dette, er nysgjerrighet på nye arbeidsformer en god ting. Som en ressurs for veisøkere som ønsker å finne tydeligere mening i eget liv og egen karriere, mener jeg at inkludering av barndomsminner, slik det gjøres i LDC, kan være et interessant tilskudd i karriereveilederes verktøykasse.
Samtidig forutsetter dette at karriereveiledere finner en god balansegang mellom karriereveiledning og terapi – kanskje i tråd med rammeverket til Stoltz og Apodaca (2017). Dessuten at de tilegner seg kompetanse slik at de er komfortable med å bruke barndomsminner i karriereveiledning, med tilstrekkelig etisk bevissthet.
Veien videre
Jeg håper med dette å ha vekket nysgjerrigheten og diskusjonen om barndomsminner i visse tilfeller kan være en verdifull ressurs i karriereveiledningen, eller om vi her beveger oss på utsiden av hva som bør være karriereveilederens rolle.
For de som måtte ønske å lese mer utdypende om Life Design i Norge, henviser jeg til kap. 10 i Kjærgård og Plant (2018), samt til Amy Tannums ferske masteroppgave i karriereveiledning, «Karriereveiledning – refleksiv kvalitet i praksis. En autoetnografi om life-designing».
For egen del ser jeg fram til å jobbe sammen med karriereveiledere høsten 2018 som en del av mitt PhD-arbeid, i et aksjonsforskningsprosjekt om hvorvidt og hvordan Life Design Counselling kan anvendes i ulike karriereveiledningskontekster i Norge. For her er det mye vi trenger å vite mer om, ikke minst: Hvordan opplever karriereveiledere i Norge å prøve ut barndomsminner i karriereveiledning i praksis?
Referanser
Adler, A. (1927). Individual psychology. The Journal of Abnormal and Social Psychology, 22(2), 116-122.
Cochran, L. (1997). Career counseling: A narrative approach. Thousand Oaks, Calif: Sage Publications.
Hartung, P. J. & Vess, L. (2016). Critical moments in career construction counseling. Journal of Vocational Behavior, 97, 31-39.
Kjærgård, R. & Plant, P. (Red.). (2018). Karriereveiledning for individ og samfunn. Oslo: Gyldendal.
McIlveen, P. (2015). Psychotherapy, counseling, and career counseling. I P. J. Hartung, M. L. Savickas & W. B. Walsh (Red.), APA Handbook of Career Intervention, Vol. 1 Foundations (s. 403-417). Washington DC: American Psychological Association.
Mosak, H. H. (1958). Early recollections as a projective technique. Journal of Projective Techniques, 22(3), 302-311.
Mosak, H. H. (1989). Adlerian Psychotherapy. I R. J. Corsini & D. Wedding (Red.), Current Psychotherapies (4 utg., s. 65-116). New York: Brooks/Cole.
Norendal, K. M. (2018). Life Design i Norge - en vei til meningsskaping for individet. I R. Kjærgård & P. Plant (Red.), Karriereveiledning for individ og samfunn (s. 206-228). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Patton, W. & McMahon, M. (2006). The systems theory framework of career development and counseling: Connecting theory and practice. International Journal for the Advancement of Counselling, 28(2), 153-166.
Peavy, R. V. (2005). At skabe mening : den sociodynamiske samtale. Fredensborg: Studie og Erhverv.
Quagliata, L. & Vassbotn, T. (2015). Veiledning ved hjelp av «Samtalestjernen». Hvordan kombinere sin yrkesrolles ulike funksjoner med profesjonell veiledning. Hentet 29.06.17 fra http://veilederforum.no
Savickas, M. L. (2011). Career counseling. Washington, D.C: American Psychological Association.
Savickas, M. L. (2015a). Career counseling paradigms: Guiding, developing, and designing. I P. J. Hartung, M. L. Savickas & W. B. Walsh (Red.), APA Handbook of Career Intervention, Vol. 1 Foundations (s. 129-143). Washington DC: American Psychological Association.
Savickas, M. L. (2015b). Life-Design Counseling Manual.
Savickas, M. L. (2016). Reflection and reflexivity during life-design interventions: Comments on Career Construction Counseling. Journal of Vocational Behavior, 97, 84-89.
Savickas, M. L. & Carlson, J. (2009). Career counseling over time. APA psychotherapy videos. Series 8, Psychotherapy in six sessions. Washington, D.C: American Psychological Association.
Savickas, M. L., Nota, L., Rossier, J., Dauwalder, J.-P., Duarte, M. E., Guichard, J., . . . van Vianen, A. E. M. (2009). Life Designing: A Paradigm for Career Construction in the 21st Century. Journal of Vocational Behavior, 75(3), 239-250.
Skau, G. M. (2017). Gode fagfolk vokser. Personlig kompetanse i arbeid med mennesker (5 utg.). Oslo: Cappelen akademisk forlag.
Stoltz, K. B. & Apodaca, M. (2017). Early Recollections and Career Counseling: Identity, Adaptability, and Meaningful Work. Hentet fra https://www.counseling.org/docs/default-source/vistas/early-recollections-and-career-counseling.pdf?sfvrsn=6a9e4a2c_4.
Tveiten, S. (2013). Veiledning - mer enn ord... (4 utg.). Bergen: Fagbokforlaget.
Skriv ut
