Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Som karriereveileder er jeg god til - hva?

I denne artikkelen argumenterer Torild Schulstok for nødvendigheten av å etterstrebe en mer presis og komplementær måte å omtale den særegne karriereveiledningskompetansen på.
Portrettbilde av artikkelforfatter Torild Schulstok
Torild Schulstok
Høgskolelektor Høgskolen i Innlandet
Opprettet 28. mai 2018, oppdatert 28. mai 2018

Hvis du fikk i oppgave å fullføre setningen: «Som karriereveileder er jeg god til å…» med tre-fem stikkord, hvilke ville du da ha valgt? Jeg våger meg på en påstand om at sjansen er stor for at utsagn a la: «...snakke med folk», «...lytte», «…stille gode spørsmål», «...inngi tillit», «...skape en god relasjon», «…være etisk bevisst», ville være med på den lista.

Og ja, slike ferdigheter og kompetanser er utvilsomt helt essensielle for å skape gode karriereveiledningsprosesser, og er noe som alle karriereveiledere må jobbe strukturert med å utvikle og vedlikeholde.

Utfordringen er at disse ønskede ferdighetene er noe vi deler med de fleste andre hjelpeprofesjoner. En barnevernspedagog bør være god til å snakke med folk, lytte, stille gode spørsmål og skape gode relasjoner på et etisk bevisst grunnlag. Det samme kan sies om sykepleiere, psykologer, lærere, leger, sosionomer og så videre.

Hva er vår spesielle kompetanse

Så hva er det da som utgjør den spesielle karriereveiledningskompetansen? Den som legitimerer vår eksistensberettigelse? Hvorfor trengs akkurat vi i jungelen av komplementære hjelpeyrker som har den gode samtalen som sitt fokusområde? Og hvordan kommuniserer vi vår særegne kompetanse til omverdenen? For hvordan kan vi på sikt overleve som yrkesgruppe, dersom vi ikke klarer å sette tydelige ord på hva det er vi gjør bedre enn alle andre?

Med et for ensporet fokus på gode samtaleferdigheter står vi altså i fare for gjøre oss selv utydelige. I en annen ende kan vi også møte på forståelser av og forventninger om karriereveilederen som en slags trollmann som besitter et magisk trylleformular, en mirakelmetode eller et hallelujaverktøy som på et blunk løser alle karriereutfordringer og gir deg konkrete svar. Et slikt image kan fremstå som besnærende, men er neppe heller konstruktivt i det lange løp.

Det er tvilsomt om vi noen gang kommer dit at vi kan definere kompetansen til en karriereveileder like presist som for eksempel til en hjernekirurg. Til det er karriereveiledningsfeltet for mangfoldig. Likevel er det en god øvelse for oss å bli tydeligere, og du inviteres herved med på en diskusjon om hvordan vi best språksetter den kompetansen vi ønsker skal kjennetegne vår virksomhet.

Inn i karriereveiledningsrommet

På Lillehammer gjorde vi et interessant eksperiment for et drøyt år siden. På en nettverkskonferanse i Innlandet fikk vi en erfaren karriereveileder (Marthe) fra et karrieresenter i vår region til å gjennomføre en reell veiledningssamtale i en pågående karriereveiledningsprosess med en voksen veisøker (Kjetil) foran 160 observerende konferansedeltakere. Gjennom samtalen mellom Kjetil og Marthe ble vi dermed invitert med inn i karriereveiledningsrommet. 

I etterkant ble konferansedeltakerne bedt om å bidra med skriftlige refleksjoner. De som sendte inn kommentarer, var ganske samstemte om hva som hadde fanget deres oppmerksomhet: Relasjonen mellom Marthe og Kjetil, tryggheten og tilliten dem imellom, den lette dialogen.

Marthes ro i situasjonen ble fremhevet, samt hennes evne og vilje til å stille åpne og inviterende spørsmål. Samtidig ga hun Kjetil nok tid til å tenke. En deltaker oppsummerte det slik: «Denne veiledningen ble en bekreftelse på betydningen og aktualiteten av Carl Rogers’ grunnbetingelser; aksept, empati og ekthet - som han uttalte var tilstrekkelige for å bidra til forandring.»

Alle var skjønt enige i at karriereveiledningssamtalen mellom Marthe og Kjetil fremsto som en suksess, ikke minst Kjetil selv i sin avsluttende refleksjon. Men et interessant spørsmål er: Hvilke kompetanser demonstrerte Marthe som gikk ut over hennes åpenbare evne til å skape et godt samtalerom for Kjetil å tre inn i?  

En sammensatt kompetanse

Med tillatelse fra de impliserte tok jeg opp samtalen mellom Marthe og Kjetil på bånd. Dermed fikk jeg mulighet til å gjøre en dypere analyse av veiledningssekvensen, og gjennom dette få øye på konturene av en mer sammensatt kompetanse.

Selv om Marthe i dette tilfelle benyttet en narrativ tilnærming hvor hun i stor grad lot Kjetil styre samtalen, kunne jeg gjennom Marthes responser finne tydelige spor etter en grunnleggende god forståelse for arbeidsmarkedet i regionen. Hun taper heller aldri målet med prosessen av syne: Kjetils vei tilbake i jobb!

Når Kjetil sier: «Marthe forstår liksom situasjonen min», er det rimelig å anta at det ikke bare henger sammen med Marthes generelle evne til empati og til å skape gode relasjoner. Det handler også om at han har fått tillit til at Marthe evner å forstå det komplekse arbeidslivet og systembetingelsene Kjetil må manøvrere i.

Det er denne kompetansen, som kan være vanskelig å få øye på, og ikke minst sette gode og presise ord på, jeg vil argumentere for at vi som bransje sammen må jobbe for å gjøre mer eksplisitt.

Karriereveilederen som multiinstrumentalist

La oss kort skjele til vårt naboland Sverige. Der har de hatt en egen grunnutdanning, nå bachelor, i studie- och yrkesvägledning siden 70-tallet, og kan på den måten snakke om en annen grad av profesjonalisering av karriereveiledningsbransjen enn det vi har hatt i Norge.

Men selv med dette utgangspunktet hevder Anders Lovén (2016) at svenske veiledere sliter med å artikulere sin kompetanse ut over det goda samtalet, og det er noe som bekymrer ham. Gode samtaleferdigheter er viktige, men ikke tilstrekkelig for å møte den dualismen karriereveiledningsfeltet ikke kommer utenom: at individenes ressurser alltid må samspille med de muligheter som finnes i verden.

Lovén er opptatt av å befeste veilederprofesjonen, men også være tydelig på dens grenser. Vår jobb er ikke å løse alle problemene i skolen eller i arbeidslivet, sier han, men å være en hjelpende kraft for individer som må navigere i utdannings- og arbeidslivsjungelen.

For at karriereveilederen skal kunne fungere som en slik multiinstrumentalist i skjæringspunktet mellom skole, arbeidsliv og privatliv, vil det være behov for mange ulike typer av kompetanser, verktøy og modeller. I tillegg til generelle veilednings- og samtaleferdigheter trengs blant annet kunnskap om og forståelse av hvordan dagens arbeids- og utdanningsliv fungerer, evnen til å kunne tolke informasjon og forskningsresultater fra et bredt spekter av fagområder samt evne til å formidle informasjon til veisøker i rett tid og i tilpasset omfang.

Hva innebærer det å ha god arbeidslivskompetanse

Arbeidslivskompetanse og kunnskap om yrker og utdanningsveier trekkes ikke overraskende ofte frem som sentrale ekspertområder for karriereveiledning.

Men la oss som eksempel se litt nærmere på akkurat disse. For selv om de er aldri så mye innlysende, er disse kompetanseområdene ei heller uten utfordringer å skulle sette presise ord på. I tidligere tider har nok mang en rådgiver og veileder kjent på forventninger om å kunne svare umiddelbart på spørsmål som: Hvor mange poeng trengs for å komme inn på psykologistudier i Trondheim, hvor mye tjener en tannpleier eller hva gjør egentlig en marinbiolog?

Etter at internett ble allemannseie og kompleksiteten i arbeids- og utdanningslivet økte, er det få igjen som forventer at karriereveileder skal være slike levende leksikon.

Men er det entydig hva dagens karriereveiledere må ha av kunnskap og kompetanse om arbeids- og utdanningsfeltet? Er det først og fremst kunnskap om arbeidskraftsbehovet i regionen nå og i fremtiden? Er det kunnskap om og forståelse for de lange linjene i utviklingen?  Er det innsikt i innholdet i ulike yrker og utdanningsveier, i så fall på hvilket detaljeringsnivå? Er det praktisk bistand for at veisøker skal komme i kontakt med aktuelle arbeidsgivere?

Eller handler det først og fremst om en oversiktskunnskap for å være godt skodd til å hjelpe veisøkere og finne frem i jungelen av informasjon, ikke minst på den digitale arena?

Sannsynligvis er det ikke snakk om enten eller, men mer en god miks. Men klarer vi å definere presist, og formidle til verden rundt oss, hva veisøkere kan forvente seg å møte hos en karriereveileder når det gjelder denne type kompetanse? I lys av dagens fokus på karrierelæring i det komplekse utdannings- og arbeidslivet, trekkes også pedagogisk og tverrfaglig kompetanse frem som stadig viktigere stikkord. Hva betyr det konkret for karriereveilederens handlemåter i samspillet med veisøkere?

Min konklusjon blir at hva som er god og nødvendig utdannings- og arbeidslivskompetanse for en karriereveileder å besitte fremover, vil vi kontinuerlig behøve å trekke opp grensene for.

Kompetansespørsmålet i karriereveiledning

Profesjonaliseringen av karriereveiledningsfeltet har utviklet seg mye de siste 25 årene. I 1993 fikk jeg tilbud om å bli yrkesveileder i Aetat. Jeg hadde da jobbet på arbeidskontoret i et halvt års tid, men med andre oppgaver. Selvsagt ville jeg det. For en spennende utfordring.

Dagen etter var skiltet kommet opp på kontordøra. Og fra dag én kjente jeg på forventninger om at jeg bare vips skulle fylle rollen med all den kunnskapen og kompetansen det innebar. Det virket nærmest som om mine kolleger trodde at jeg hadde fått en sprøyte med noe intravenøst over natta som umiddelbart gjorde meg til en ekspert.

I dag tas heldigvis kompetansespørsmålet i karriereveiledning på langt større alvor. Selv om vi ikke kan påberope oss å være en egen fullverdig profesjon ut fra gjeldene definisjoner, er det flere tegn som tyder på at vi er en bransje som i stadig større grad antar profesjonslignende trekk.

Blant annet opplever vi som jobber i høyere utdanning i disse dager rekordsøkning til våre studietilbud. Med Kompetanse Norge i spissen skal det utvikles et nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning, hvor blant annet sektoruavhengige kompetansestandarder er på dagsorden.   

Men en ting er å lage gode læringsutbyttebeskrivelser i høyere utdanning, eller sette opp lister over ønskede kompetanser karriereveiledere i ulike roller og sektorer bør ha. En annen ting er å kunne kommunisere på en enkel og presis måte til allmenheten om hva jeg som karriereveileder er god til.

Hva er det jeg kan som ingen andre i hjelpebransjen kan? Eller hva er det jeg kan gjøre bedre enn andre? Vi som er involvert i arbeidet med å utvikle kompetansestander, ønsker å invitere deg som er opptatt av karriereveiledning til å komme med synspunkter og forslag til gode formuleringer og presiseringer i innspillsboksen på nettsiden til kvalitetsrammeverket.

 

Referanser

Lovén, A. (2016) Kärnan i vägledarprofessionen. Vägledaren nr 2, 2016.

Nerland, M. (2011) Karriereveiledning – et felt under profesjonalisering. I: Gravås & Gaarder (red.) Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget

Schulstok, T. (2017) Inn i karriereveiledningsrommet. Kjetils møte med karriereveiledning. Veivalg. Årbok for veiledernettverket i Innlandet.

Del denne siden

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Illustrasjonsbilde til fagartikkel av Torild Schulstok
    Thinkstockphotos All rights reserved.