Karriereteorier for vår postmoderne tid

Hvordan kan vi som karriereveiledere best bistå våre veisøkere i vår postmoderne tid? Hvordan kan karriereteorier være nyttige for oss, og hvilke karriereteorier synes nå mest relevante? I denne artikkelen vil jeg argumentere for fordelen av å bevege oss bort fra det mer statiske matchingperspektivet, og over til perspektivene med vekt på læring, utvikling og konstruktivisme med konstruksjon av egen historie. Etter en introduksjon til relevant teori, vil jeg knytte teoretiske refleksjoner til en reell karrierehistorie.

Konstruktivistisk karriereveiledning

Konstruktivistiske karriereveiledningsteorier, med Vance Peavy og Mark L. Savickas i spissen, har hatt stor gjennomslagskraft innen karriereveiledningsfeltet de siste tiårene. Den første bølgen av konstruktivistiske karriereteorier vokste frem på 1990-tallet, og var påvirket av de sosialkonstruktivistiske strømningene i veiledningsfeltet og terapifeltet.

Konstruktivistisk karriereveiledning legger vekt på at mennesket selv konstruerer sin fremtid og søker mening i tilværelsen. Det er et holistisk syn på tilværelsen, der mening, motivasjon og mønster er sentrale ord.

Selvet i karriereveiledning

Selvet er den sentrale enheten i vår drøyt hundreårige karriereveiledningshistorie. Men det objektive selvet, slik John Holland og tidligere tiders karriereteoretikere tenkte seg det, er nedtonet i nyere karriereveiledning. I stedet tenker Savickas og andre konstruktivister at man konstruerer og rekonstruerer oppfatninger om seg selv og sin identitet, gjennom hele livet.

Arne Svendsrud bruker betegnelsen jobbselvet om de yrkesmessige oppfatningene og avgrensningene du til enhver tid relaterer til deg selv, hvordan du ser deg selv, hva du kan gjøre, hva du ikke kan gjøre og hvem du identifiserer deg med i yrkeslivet. Jobbselvet er den bærende enheten i tenkningen om deg selv og utgjør rammene og avgrensningene i forestillingen om dine muligheter med tanke på utdanning og jobb, sier Svendsrud. Han påpeker at disse selvdefinisjonene kan både utvides og forandres.

Karriereteorier med vekt på utvikling og læring går bort fra det objektive selvet, og snakker i stedet om det subjektive selvet. Konstruktivistiske karriereteorier, som Savickas’ «Career construction theory», trekker det enda lenger når han snakker om utviklingen av selvet som et prosjekt. Han mener at selvet er en framvoksende bevissthet som er kulturelt skapt, sosialt konstituert og fortalt gjennom språket, og understreker dermed omgivelsenes betydning for konstruksjonen av selvet.

Narrativ karriereveiledning

For Savickas er narrativer den bærende mekanismen bak sosialiseringen inn i yrkesroller og videre utvikling av karrieren. I narrativ karriereveiledning vil veisøkeren få hjelp til å se sammenhengen i egen historie, mellom fortid, nåtid og fremtid, samt hva som er kontinuiteten i egen karrierefortelling og i egne valg. Vi former vårt personlige narrativ for å skape mening og struktur i tilværelsen, og vi bygger det gjennom læringserfaringer og «self defining moments», som Savickas kaller det.

Tidlige tiders metoder og teorier behøver ikke å legges vekk, sier Savickas, men kan brukes for å skape et språk der veisøker får nærmet seg viktige hendelser og temaer i livet på en systematisk måte. Vi designer vårt eget liv gjennom fortellingene og rollene våre, og gjennom å søke og skape mening, ifølge Savickas.

Andre aktuelle karriereteorier

I tillegg har også kaos- og tilfeldighetsteorier, representert ved Pryor & Bright, samt Krumboltz og Lewin (i Lovén, 2015), hatt stor betydning for karriereveiledningsfeltet de siste tiårene. Samtidig vil jeg hevde at utviklingsteoriene til Gottfredson og Super fortsatt framstår som sterke i dagens karriereteoretiske landskap. Disse vil jeg komme nærmere inn på under selve karrierehistorien.

En karrierehistorie

Som student på masterstudiet i karriereveiledning ved Universitetet i Sørøst-Norge, er et av arbeidskravene å gjøre et intervju med en person om dennes karrierehistorie, for så å se på overganger i historien i lys av karriereteorier.

Jeg intervjuet en ung kvinne, jeg kaller henne Ida, som i dag er doktorgradskandidat. Selv om Ida ikke hadde opplevd at veiledning fremsto som nødvendig for å sikre hennes videre vekst og utvikling, fortalte hun om hvordan gode samtaler med veiledere hadde hjulpet henne i å forme sin karrierehistorie.

Hvordan kan karriereteorier «forklare» og berike hennes historie? Hvordan ville jeg selv, i en tenkt retrospektiv karriereveiledning, ha veiledet henne, og brukt ulike karriereteorier i samspill for å bistå henne til å forme sitt jobbselv og egen karrierehistorie på en enda tydeligere måte?

Valget etter videregående - tilfeldig?

Idas første store overgang var valget av studieretning etter videregående opplæring. For Ida syntes det å være ulike omstendigheter og tilfeldigheter som utgjorde kjernen i begrunnelsen for valget hennes. Bachelor i psykologi i var «godt nok», selv om drømmen var et profesjonsstudium. Hun ønsket å være på samme studiested som kjæresten og å komme langt nok bort fra hjembyen.

Med Savickas i bagasjen, ville jeg forsøkt å sette valgsituasjonen inn i et narrativt lys, for å undersøke hvilke ideer som lå til grunn for den historien veisøker lot seg styre av. Linda Gottfredson ville derimot forklart dette valget med eliminering av muligheter eller avgrensninger; vi velger en løsning som er god nok, sett ut fra de mulighetene og omstendighetene vi har å gjøre med. Målrettetheten Ida hadde allerede den gang, ble utfordret av tema som krevde følelsesmessige avklaringer, og å veilede for å sette ord på selvtillit og selvhevdelse, mener jeg kunne vært en interessant innfallsvinkel.

Gottfredson bringer nemlig også kjønnsperspektivet inn i avgrensningsdomenet. Det kunne vært spennende å undersøke i hvilken grad veisøker lot seg styre av en mulig forventning/narrativ om at hun skal/bør følge ham og tilpasse seg, mer enn han skal følge henne og gjøre tilpasninger. Kjønn og sosialt spillerom, sier Gottfredson, spiller en avgjørende rolle i hvilke valgmuligheter man synes at man har.

Valget om videre fordypning - utvikling av jobbselvet

I Idas andre store overgang, hvor hun valgte å fordype seg i pedagogikk fremfor psykologi, hadde en veileder hjulpet henne med å treffe et valg hun ble godt fornøyd med. Hun ble vist hvilke muligheter et pedagogikkstudium åpnet opp for, og så at rådgivningsprofesjonen på flere måter harmonerte med psykologiprofesjonen. Hun var i ferd med å forme et jobbselv, der det å kunne identifisere seg med en yrkesrolle sto sentralt. Selvforståelsen hun hadde, måtte harmonere med de verdiene hun agerte etter.

Donald Super ville kalt dette å virkeliggjøre sin selvoppfattelse i yrkesvalget. Supers karriereregnbue, som beskriver livsstadier og livsroller, er en forklaringsmodell som kunne vært tatt i bruk her. Denne teorien er et eksempel på hvordan karriereutvikling og karriereveiledning også kan beskrives som en form for «livsveiledning».

Savickas ville kanskje ha utfordret meg til å bruke Life Design i denne situasjonen – hvor oppmerksomheten rettes både mot veisøkers fortid og nåtid – for å skape retning for framtiden.

Mastergradsvalget - en «Krumboltz»?

Den tredje og siste overgangen Ida fortalte meg om, inntraff da hun valgte en annen mastergradretning enn først planlagt. Studier i utlandet virket forlokkende, og hun omformulerte målet for å kunne gripe muligheten for et utenlandsopphold. Hun «tok en Krumboltz»; lot tilfeldigheter og flaks være med på å forme livet og karrierevalget.

Som karriereveileder for henne i denne overgangen, ville jeg forsøkt å avdekke hvilke forventninger hun hadde, hva som styrte henne mot dette valget, og trygge henne på at det uventede og uplanlagte er en naturlig og nødvendig komponent i livet. Arne Svendsrud ville i Savickas’ ånd antakelig ha kalt dette å utvikle et fleksibelt jobbselv - og jeg tror at veiledning på et slikt grunnlag ville ha vært nyttig for Ida i denne overgangen.

Karriereveiledning nå og framover

Dermed ser vi at det er flere karriereteorier som kunne beriket og forklart Idas karrierehistorie, spesielt teorier med vekt på utvikling, læring og konstruksjon av egen historie. Med dette teoretiske bakteppet til hvordan veiledning i et retrospektiv kunne ha foregått, sluttes kan hende noen sirkler, men det tegnes samtidig opp nye, fremtidige.

Karriereveiledning i vår postmoderne tid må hvile på de erfaringene og hendelsene som til sammen utgjør en veisøkers fortelling og virkelighet; det er de som vil kunne skape nye sirkler og gi en retning for veisøkers framtid. Ved å fokusere på veisøkers fortelling om seg selv, slik at veisøkers erfaringer kan settes inn i en lærende og utviklende ramme, kan vi bidra til at delene ikke oppleves som fragmenter av et liv, men som et helhetlig bilde på hvem man er.

En av karriereveiledningens viktige oppgaver i dag, er å bidra til at mennesker blir bedre i stand til å håndtere både egne liv og det å være arbeidstaker i et uforutsigbart og foranderlig arbeidsmarked. Etter mitt syn vil elementer både fra karrierelærings-, karriereutviklings- og konstruktivistiske teorier kunne bidra til å ruste veisøkere til deltakelse i det fellesskapet vi alle trenger å være en del av.

Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for Veilederforum universitetslektor Anne Holm-Nordhagen og stipendiat i karriereveiledning Kirsten Marie Norendal.

Litteratur

Krumboltz, J. D. (2009). The Happenstance Learning Theory. Journal of Career Assessment, 17(2), 135-154.

Leung, S. A. (2008). The big five career theories. I J. A. Athanasou & R. Van Esbroeck (Red.), International handbook of career guidance (s. 115-132): Springer.

Lovén, A. (Red.). (2015). Karriärvägledning - en forskningsöversikt. Lund: Studentlitteratur.

Savickas, M. L. (2011). Career counseling. Washington, D.C: American Psychological Association.

Svendsrud, A. (2015). Karriereveiledning i et karrierelæringsperspektiv. Oslo: Universitetsforlaget.