Når vi snakker om veiledning er det viktig å huske at de aktivitetene som vi beskriver med dette ordet har røtter tilbake til en tid lenge før ordet selv eksisterte.
Når vi snakker om veiledning er det viktig å huske at de aktivitetene som vi beskriver med dette ordet har røtter tilbake til en tid lenge før ordet selv eksisterte. For eksempel sier det seg selv at det å gi neste generasjon en opplæring i hvordan vi har lært å overleve og samhandle som mennesker, har foregått så lenge det har vært mennesker.
Det samme kan vi si om det vi i dag kaller etikk. Evolusjonsbiologene kan fortelle oss at omsorg og omtanke for andre er menneskelige egenskaper som har gjort oss til overlevere i kampen for tilværelsen.
Når vi i en faglig sammenheng snakker om veiledningens etikk, eller veiledningens etiske forutsetninger, er det derfor viktig å tilnærme seg temaet med en god porsjon ydmykhet:
Vi snakker tross alt om en del av menneskenes livsverden som fantes lenge før noen vitenskapelige teorier om profesjoner, før noen profesjonskunnskap og før noen etikk oppsto som egne fagområder.
Veiledningens to sider
Enten vi gjør det bevisst eller ubevisst, skiller vi gjerne mellom veiledningens materielle og ikke-materielle side. Dette kan vi se på som et uttrykk for Descartes’ skille mellom ånd og materie. På den ene siden har vi selve det konkrete møtet som fysisk finner sted mellom (vanligvis) to mennesker, i et konkret rom, til en spesiell tid.
På den andre siden har vi det ikke-materielle ved veiledningen: Alle ordene som brukes i og rundt veiledningen, stemningen og den ikke-verbale kommunikasjonen.
I denne betraktningen om veiledningens etiske forutsetninger, vil jeg sette et spørsmålstegn ved vår tilbøyelighet til å foreta dette skillet. Jeg vil forsøke å vise at veiledningens grunnleggende etiske forutsetninger er noe som finnes både fysisk, blant annet i kroppene, og i det som foregår mellom dem.
I alle de ordene som sies og skrives i og omkring en veiledning, er det også noen som handler om det vi kaller etikk. Det kan foreligge etiske retningslinjer, eller det kan bare være at etiske spørsmål omkring veiledningen er berørt skriftlig eller muntlig.
Men hvis vi nå forsøker å gå tilbake til veiledningens tidligste røtter, til det som har skjedd mellom mennesker før noen teori ble laget, finner vi en ordløs, førteoretisk etikk.
Denne etikken befinner seg som allerede nevnt, i et evolusjonsperspektiv, tilbake i en tid som av åpenbare grunner ikke er beskrevet: Det er jo nettopp beskrivelsen av denne virkeligheten som er begynnelsen på en teoriutvikling.
Tillit læres før noen ord
Denne tidlige tiden i menneskenes utvikling er det ikke mulig å reise tilbake til. Men et lite innblikk i den førteoretiske etikken kan vi likevel få, fra den relativt nye kunnskapen som er tilgjengelig om hjernens tidlige utvikling, hos det enkelte individ.
I den tidlige utviklingen av hjernen legges det et ubevisst grunnlag før bevisstheten kommer på banen. Kort og enkelt kan vi si at tilliten læres før ordene.
I det emosjonelle og fysiske samspillet mellom mor og barn, som begynner allerede før fødselen og som, for de aller flestes vedkommende, fortsetter etterpå, etableres det som vi senere, når språket er på plass, kaller tillit.
Så sier forskningen at den ubevisste læringen av tillit er nødvendig for at bevisstheten skal utvikle seg, for at språket skal læres og for at vi i det hele tatt skal kunne tenke som selvstendige mennesker. For voksne, i hele resten av livet, vil, som et resultat av denne utviklingen, tillit ligge dypere i våre sinn enn der hvor tenkningen foregår.
Den tilliten og åpenheten som vi ser hos små barn, og som vi, etter hvert som vi «herdes» som voksne, lærer oss å modifisere, er altså en forutsetning for all senere læring av språk og tilegnelse av kunnskap. En slik grunnleggende tillit og åpenhet er med andre ord en etisk forutsetning, ikke bare for veiledning, men for all mellommenneskelig samhandling.
Denne etikken er grunnleggende nettopp fordi den er en forutsetning for tenkningen. Når vi begynner å kunne tenke selv, og blant annet vurderer hva som er riktig og galt, som for eksempel hvor mye tillit og åpenhet vi skal vise overfor en bestemt person, ligger det i utgangspunktet et etisk grunnlag der, som har kommet inn før noen tenkning fant sted.
Etikken sitter allerede i kroppen
La oss nå gå tilbake til den nevnte tosidigheten i en konkret veiledningssituasjon, det materielle og det ikke-materielle. Det vi i dag vet om hjernens tidlige utvikling overskrider dette skillet.
Det konkrete nærværet med et annet menneske setter i gang mentale, for det meste ubevisste prosesser, som i normale tilfeller etablerer noen etiske forutsetninger, gjennom måten vi forholder oss til hverandre på.
Vi forventer at vi har en felles interesse i å ville hverandre vel og at vi kan stole på hverandre. Det vi så tenker, sier og gjør, for eksempel i en veiledning, bygger videre på disse forutsetningene. Vi kan rette vår bevissthet mot dette uuttalte grunnlaget, men uansett vil det alltid være der, før noen ord blir tenkt eller sagt.
Både i det enkelte individs utvikling og i menneskeartens evolusjonære utvikling, er språk og tenkning en videreføring av et førspråklig samspill, som er både emosjonelt og fysisk.
For mennesket som art er språk og tenkning en ferdighet som gjør samhandling og kommunikasjon mer formålstjenlig. Den etikken som formuleres i dette språket, både muntlig og skriftlig, er altså en videreføring av den mer grunnleggende og språkløse etikken, som allerede var etablert.
Forskningen forteller oss at overgangen fra den førspråklige til den «faglige», uttalte etikken ikke skjer i et sprang, men at den er en kontinuerlig utvikling.
Det betyr at veiledningens innhold, det vil si alle ordene som sies, skrives og tenkes, ikke utgjør noe lukket, selvforsynt og (i hvert fall forsøksvis) rasjonelt system. Det uttalte innholdet i veiledningen er snarere bare overflaten av mer skjulte prosesser, som foregår for det meste uten vår medvitende og vilje.
Selv om vi ofte har lett for å tenke det, er veiledning altså ikke begrenset til en rent abstrakt og verbal kommunikasjon som finner sted mellom to «hoder». (Det er ofte en typisk måte å skille mellom det materielle og det ikke-materielle på: Å se bort fra det materielle).
Med andre ord: Veiledningens etikk og veiledningens innhold, mål og plan, er ikke et lukket, rasjonelt system. Verken en rent administrativ eller en rent faglig tilnærming til veiledning, og heller ikke en kombinasjon av disse, vil derfor kunne fange opp hele veiledningen.
Ord og planer vil alltid bare kunne beskrive en overflate av noe mye mer, som vi aldri vil kunne bli bevisste på, men som likevel kan erfares i den konkrete situasjonen. Blant annet som en grunnleggende etikk i form av tillit og åpenhet, som allerede ligger der, utløst av det konkrete møtet selv, i tid og rom.
Konklusjon
Hvilke konsekvenser kan så denne kunnskapen ha? Det vi har lært om alt som skjer i oss og som bare delvis når fram til bevissthetens overflate, forteller oss at vi aldri kan vite noe mer enn bare en liten del av det som skjer mellom to mennesker.
Det oppfordrer oss til en tilbakeholdenhet i bruk av formålsrasjonelle verktøy, i veiledning spesielt, og i livet generelt. Det forteller oss at den etikken som foreligger i møtet mellom mennesker, før noen tanke er tenkt, er noe vi må bygge videre på og ikke fortrenge, med for eksempel teorier som skal forklare «alt».
Å erstatte denne grunnleggende etikken med eksplisitte prosedyrer og regler kan føre til at vi kaster barnet ut med badevannet, nesten i bokstavelig forstand: Et slikt teoretisk overmot innebærer nemlig at det barnet som har satt spor i oss, fra tiden før bevisstheten våknet, blir kommandert til å tie.
Veiledningens etiske forutsetninger er altså en språkløs, allerede eksisterende etikk som vi ikke skal ignorere. I stedet er den noe vi må kunne kjenne igjen og gå videre fra, når den melder seg i bevisstheten, og i kroppen, i den konkrete situasjonen.
Litteratur
Schore, Allan N. (1994), Affect Regulation and the Origin of the Self: The Neurobiology of Emotional Development. (Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum Associates).
Aasland, Dag G. (2008) «Veiledningens etiske forutsetninger». I Eide, Solveig m.fl. Til den andres beste: En bok om veiledningens etikk. (Oslo: Gyldendal Akademisk)
Skriv ut
