Å veilede til passivitet?

Overskriften har en motsetning i seg fordi vi som veiledere aktivt skal påvirke veisøkerens evne til handling. Kan det motsatte skje? Utsagnet er en spissformulering og peker på faren for å ta for stort ansvar i forbindelse med karriereveiledning.

Empatiske, godt skolerte, ansvarsbevisste og hardtarbeidende veiledere i skoler og karrieresentre gjør sitt beste for å motivere og støtte veisøkeren i hans leting etter veien videre i en jungel av utdanningstilbud og muligheter.

Veisøkeren spør:

• Hva skal jeg bli?
• Hvordan skal jeg gjøre det?
• Det kan jeg ikke.
• Kan du hjelpe meg?

Dette er spørsmål som trigger hjelperen i oss. Hjelperens dilemma er kanskje den veisøkendes behov for øyeblikkelig behovstilfredsstillelse. Behovet er i denne sammenheng å få svar – et tydelig kart over veien videre og et mål som føles rett. Det er store ønsker, som utfordrer veilederen og appellerer mer til hjelperrollen enn veilederrollen.

Voksne i en omstillingssituasjon

Mitt utgangspunkt for veiledning er lang erfaring med veiledning av ungdom og voksne i omstillingssituasjoner. Forskjellen mellom ungdom og voksen veisøker er ofte familie- og økonomiaspektene.

Flytting er lite aktuelt for mange voksne, og de har familie og økonomiske forpliktelser som må tas med i betraktning. Voksne understreker ofte at dette er siste mulighet for endring av karrierevei, og er svært opptatt av situasjonen i arbeidsmarkedet på kort og lang sikt.

Mange av dem som oppsøker et karrieresenter har vært i kontakt med andre «hjelpere», som Nav eller Oppfølgingstjenesten – tilbydere av kurs og opplæring som skal være veien inn i yrkeslivet.

Noen, anslagsvis én av fire brukere, går i ring mellom disse tilbyderne. Mange er slitne etter flere runder med grubling over konsekvenser av valg, og av å fundere på hva de egentlig ønsker å oppnå. Ved å overlate ansvaret til veilederen kan tyngden av børen føles lettere, og beslutningsvegringen blir ikke en så stor årsak til frustrasjon.

Men er vi rette instans til å ta over ansvar for valg fra personer, selv om de er i en vanskelig livssituasjon? Hva er det ved vår rolle som kan framelske en holdning som gjør at disse personene ikke kommer videre?

Veisøkeren er hovedpersonen

Vi er i utgangspunktet ikke i en likeverdig relasjon med dem vi møter, de som søker veiledning. Vi er eksperter. Forstår vi oss selv slik? Kanskje forekommer denne oppfatningen like ofte som den mer aksepterte merkelappen «profesjonell». Eksperten vet best? Vi vet best når det gjelder den veisøkendes vei videre.

Planlegging av utdanning og jobbkarriere bør skje ved at veisøker er hovedperson i prosessen. Faren for klientifisering er til stede hvis hjelperen tar ansvar for valg og staker ut et veivalg som blir overført til veisøker, men ikke internalisert. Dette kan være en akseptabel relasjon mellom en behandler og en pasient, men vi innehar ikke rollen som behandler.

Moderlige og faderlige veiledere

Veiledere jobber med mange mennesker, og får en viss erfaring med å se hva som kan komme ut av samtalene. Vi generaliserer kanskje ut fra erfaring. Vi foreskriver løsninger og legger føringer for neste steg. Via moderlig eller faderlig omsorg viser vi dem den rette veien mot et mål som vi mener veisøkeren er tjent med.

Faren ved lang praksis og et mangelfullt metaperspektiv på egen rolle er at man havner i en maternal/paternal veilederrolle. Veilederen tar ansvar for, eller virker svært styrende på, valg. Rollen, som jeg har karikert noe, er ofte ubevisst – men innebærer ikke desto mindre en umyndiggjøring av veisøker, og virker passiviserende på sikt.

Avhengige av andre

Wolfgang Schmidbauer beskriver i sin bok «De professionelle hjælpere: Næstekærlighed som vare» begrepet «hjelpeløse hjelpere»; at enkelte mennesker har behov for andres avhengighet for at de selv skal føle seg betydningsfulle.

Når slike mennesker får et profesjonelt hjelpeansvar, vil de være tilbøyelige til å fortolke alt deres brukere sier eller gjør inn i en ramme som bekrefter deres uunnværlighet.

Press på vellykkethet som veileder

For å illustrere hvordan ytre rammer kan dytte oss inn i en veilederrolle som overtar og tvinger fram prosessen, bruker jeg dette eksemplet: Bevilgende myndigheter, politikere og vi som veiledere ønsker å finne ut om veiledning nytter i et samfunnsmessig perspektiv og for den enkelte.

Derfor er evaluering de siste årene knyttet til hver veiledning. Den veisøkende skal blant annet vurdere dette etter samtalen:

• Det ble klarere for meg hvilke utdanningsmuligheter som er aktuelle for meg
• Jeg ble mer bevisst min kompetanse
• Veiledningen ga meg mer selvtillit
• Veiledningen motiverte meg til å gå i gang med utdanning
• Jeg ble bedre kjent med meg selv og mine ressurser
• Jeg fikk svar på mine spørsmål
• Veileder var hyggelig og imøtekommende

Evaluering av veiledningstjenesten er bra, slik at man får et innblikk i den veisøkendes vurdering av samtalen. Men hva er det som blir vurdert? Er det vår innsats eller våre svar?

Veiledning er en prosess, og den veisøkende skal være hovedaktør i prosessen. Selvfølgelig ønsker vi som veiledere et godt resultat. Selvfølgelig ønsker vi å få toppvurderingen 6 på en skal fra 1-6 når det gjelder å være hyggelig og å gi veisøkeren mer selvtillit.

Utfordre veisøkeren

Om veilederen er hyggelig og imøtekommende, hva om hun også utfordrer den veisøkende til å ta tak i sin situasjon – uten å gi ferdige svar? Blir vi da vurdert som hyggelige og imøtekommende, og oppnår vi en høy score i kategorien «Jeg fikk svar på mine spørsmål»?

Spørreundersøkelser som evaluerer den øyeblikkelige oppfatningen av veiledning, og som ikke gjenspeiler prosessen og det som skjer som en følge av veiledningen, kan framelske et styrende, vennlig orakel som nærmer seg maternal/paternal adferd.

Langsiktig prosess

Hvilken prosess er det plass til om fokus er på øyeblikkelig behovstilfredstillelse? Hva er det tid til å overlate til den veisøkende?

Svaret ligger både i veilederens adferd, metoder og forståelsen av hvem som har ansvar for prosessen videre. Veien skal velges, men kursen må endres underveis fordi veien skal gå gjennom et landskap som ingen har et fullstendig kart over.

Oppfører vi oss som eksperter og tar over den veisøkendes valg, tar vi et ansvar som fører den veisøkende inn i en passiv rolle på reisen videre. Ved neste veikryss må eksperten så inn på arenaen igjen.

Les mer om veilederrollen:

• Skau, G. M. (2011): Gode fagfolk vokser. Personlig kompetanse i arbeid med mennesker. Oslo: Cappelen Damm akademisk forlag.
• Schmidbauer, W. (1986): De professionelle hjælpere: Næstekærlighed som vare (originaltittel: Helfen als Beruf). København: Hans Reitzels forlag.