Tilpasning og motstand: Den dynamiske dansen

Det har kommet en bestilling til en veiledningssamtale: «Jeg ønsker karriereveiledning knyttet til et karriereskifte».

Som rutinert karriereveileder går jeg inn i møtet med et åpent sinn, prøver å holde mulighetene farbare og er innstilt på å gjøre tilpasninger underveis. Jeg føler meg trygg i min tilnærming og er klar for å improvisere. I verktøykassa har jeg med meg prinsipper fra motiverende intervju (MI) og et stort repertoar av spørsmål og lytteteknikker, godt inspirert av Ohnstads bok «Den gode samtalen». Men, allerede i første samtale merker jeg en gryende motstand i meg selv. Hva består denne motstanden av?

Kvalitetsrammeverket skisserer fem utforskningsområder, gode forslag og utgangspunkt for oss karriereveiledere å anvende i møte med våre veisøkere. Knappen som virkelig utfordrer meg, er tilpasning og motstand. Hvorfor opplever jeg det som motsetningsfylt å ønske å gjøre tilpasninger, men samtidig kjenne på en motstand knyttet til dette?

Usikkerhet og frykt hos veileder

Det er ikke bare veisøker som slites mellom dilemmaet tilpasning og motstand. Jeg som veileder har flere forstyrrende tanker i hodet samtidig som jeg prøver å opprettholde en profesjonalitet. Kan denne indre dialogen komme til uttrykk og forstyrre veisøker? Hva er det jeg eventuelt frykter? For det er vel noe, da motstand ofte knytter seg til en redsel hos meg. Er det fordi jeg ikke vil gjøre noen tilpasninger, eller er jeg arrogant og tror jeg ikke behøver å endre på noe?

Vi ber om og oppfordrer våre veisøkere til å være tilpasningsdyktige; å være åpne for omstilling, endring og utvikling. Livet er i stadig endring, arbeidslivet er i en rivende utvikling, krav og forventninger stiller seg i kø, veisøkers forhåpninger og ønsker forandrer seg. Kanskje gjelder dette også for meg som veileder. Har jeg en lik forventing til min egen tilpasningsevne som til mine veisøkere? Er det noe jeg gjør som får motstanden til å vokse i meg underveis i samtalen?

Når veisøker yter motstand

En veisøker kommer til meg i håp om å drøfte muligheter og alternativer til en karrierevei. Underveis i det første møtet får jeg en fornemmelse av at vedkommende ikke er spesielt interessert i å høre på andres innspill. Veisøker vil ha hjelp til å vite hva hen skal jobbe med fremover, men er fast bestemt på en gitt retning - uten nødvendigvis å ha de rette kvalifikasjonene eller erfaringer. Det behøver ikke å være avgjørende, tenker jeg. Samtidig kommer veisøker med til dels nedsettende og krenkende uttalelser om feil hos andre, fremfor eventuelle mangler hos seg selv. Dette er en naturlig forsvarsmekanisme, men jeg kjenner på min egen motstand når veisøker ikke er villig til å stoppe opp og lytte.

Veisøker har et stort behov for bekreftelse og samtale i en retning som kan likne terapi. Jeg forsøker å tilpasse meg vedkommendes ønske og behov. Jeg forsøker også å være tro mot min overbevisning om at dette er en prosess. Å skynde seg langsomt er hensiktsmessig, og nøkkelen ligger i å stille åpne, reflekterende spørsmål.

Samtidig dukker det opp en tilbakevendende følelse av motstand i meg. Jeg vil egentlig ikke inn i en veiledingssituasjon der jeg ikke opplever å være til nytte. Når alt som sies likevel blir oversett eller ignorert, gjør det noe med min egen motivasjon for arbeidet. Hvordan kan jeg fremstå tydelig, uten å virke streng eller å gå i forsvar, i møte med motstand?

Veilederen - en fri rolle

Jeg opplever å bli hensatt til å være en informasjonskanal fremfor veileder. En rådgiver som viser til kalde fakta og veisøkers rettigheter, en ekspert på hva som er best for veisøker. Dette strider imot min filosofi og yrkesintegritet. Som karriereveileder anser jeg min rolle for å være fri; fri til å reflektere sammen, fri til å være kloke sammen.

Det er overveldende å bli oppfattet som en ekspert. Det kan ha store konsekvenser for en veisøker dersom jeg gir feil opplysninger. Denne utfordringen tar jeg tak i ved å oppfordre veisøker til å ta kontakt med andre relevante instanser og kvalitetssikre mine utsagn. Slik oppmuntrer jeg veisøker til å være selvstendig og ta tak i egen situasjon. Da er jeg en fri veileder, ikke en ekspert som eier fasiten.

Når er det riktig at jeg yter motstand?

Når veisøker gir uttrykk for svært negative uttalelser om andre mennesker, er det noen verdier i meg som blir støtt. Mens veisøker forteller og søker bekreftelse, strever jeg med å sortere egne tanker og unngå å være ærlig og direkte. Jeg har lyst til å be veisøker stoppe opp og slutte å være så negativ, men det er ikke spesielt konstruktivt. Jeg har instinktivt lyst til å være like krass mot veisøker som veisøker er mot andre, men lar det være. Likevel, skylder ikke jeg veisøkeren som et medmenneske å påpeke at holdningene er kontroversielle og kan være uheldig å gi uttrykk for i en jobbsøkerprosess?

Jobben vår kan ofte ligge i det å sortere og avgjøre hva som hører til karriereveiledningen og hva som skal løftes til andre personer og instanser. I så henseende kan det være riktig å yte motstand, å gi uttrykk for motstanden og la motstanden få en plass i samtalen – da den nettopp kan bidra til struktur. Med dette i bakhodet velger jeg å avbryte veisøkeren da hen snakker om andres klær, utseende, alder og bakgrunn, og spørre veisøkeren hva hen mener.

Å sette spørsmålstegn ved en veisøkers holdninger og verdier, kan virke moraliserende. Jeg prøver derfor å stille spørsmålene med et undrende utgangspunkt.

Balansekunsten

Når er det viktig, og riktig, at jeg tilpasser meg? Som veileder må jeg balansere mellom ulike forventinger til egen rolle, konteksten påvirker hvilken rolle jeg utøver.

Det er av stor verdi for meg å ivareta rollen som profesjonell veileder, spesielt når elementer som informasjon og rådgivning blir en sentral del av samtalen. Jeg har da en forklarende væremåte og kommunikasjonsstil, som beskrevet i artikkelen Samtalestjernen. Dersom jeg ønsker å skape en grobunn for endring, inspirasjon og motivasjon må jeg skape et reelt spillerom for veisøker å bevege seg i. Veisøker må få anledning til å tenke over hva informasjonen betyr for dem. Det er avgjørende at veisøker selv reflekterer og uttaler dette høyt.

Utforske motstanden

Spørsmålet er dermed, hvordan skal jeg oppnå denne dynamiske dansen med veksling mellom ulike roller og kommunikasjonsstil? Jeg beveger meg over i det etiske skillet, der min utforskning utfordrer veisøkers verdier, holdninger og egenskaper. Ved hjelp av prinsipper fra MI (motiverende intervju) gjelder det å rulle med motstanden, være undrende til det som foregår og invitere veisøker til å dele tankene høyt.  For min egen del, må jeg akseptere at motstanden er i meg òg, men likevel bevege meg videre. Så snart jeg går inn i eget hode, bygger jeg opp en egen frustrasjon og har lettere for å servere lukkede spørsmål som forhindrer veisøker i å reflektere. Dette skaper mostand og forvirring, både hos veisøker og meg selv.

Hvordan unngå misforståelser?

Forvirring kan unngås gjennom en god avklaring av forventninger i starten av en samtale. Jeg kan ofte oppleve å være i en rolleforvirring når veisøker ber om et konkret råd, og jeg er opptatt av å være veiledende.

Det er avgjørende at jeg i forkant av veiledningen snakker høyt om de ulike aspektene som kan finne sted i samtalen, for å sikre felles forståelse. Noen ganger kan jeg være en såkalt ekspert som gir informasjon og opplyser om rettigheter, men det er like viktig at jeg evner å tre tilbake fra denne rollen og være undrende med veisøker og utforske hva veisøker tenker. Samtalestjernen

Det kan også være vel så fruktbart å være modig nok til å påpeke det åpenbare – sette ord på det som oppleves som vanskelig i samtalen. Samtidig må jeg være varsom for mine egne tolkninger og meninger, hvordan mine holdninger kan smitte over på andre. Jeg opplever likevel at å bare stille spørsmålet «hva skjedde nå?» kan føre til at jeg evner å ta et mentalt steg tilbake og reflektere sammen med veisøker.

Hva kan jeg gjøre for å legge egen motstand til side, slik at jeg møter veisøker på en åpen og profesjonell måte?

Jeg har erfart at jeg kan stoppet opp underveis. Henvise til veisøkers første ønske og utgangspunkt for veiledningen og sammen presisere hva bestillingen og tema for samtalen skal være. Kanskje jeg av respekt for veisøker er nølende til å avbryte og avslutte samtalen? Ved å styre samtalen i større grad, kan jeg konkretisert retning og innhold.

Et mulighetsrom

Utforskning av tilpasning og motstand er én del av det store bildet som karriereknappene utgjør. Det gjør det lettere for meg å legge min egen motstand til side og fokusere på den endelige læringen og bevegelsen jeg ønsker å legge til rette for, for veisøkeren.

Karriereknappene har jeg alltid med meg som et bakteppe inn i samtaler. De bidrar til å strukturere og nyansere samtalene for min del. De bidrar til å skape et mulighetsrom, et rom der vi kan tenke nytt og anvende nye og gamle begreper. Hvis jeg i forkant også setter ord på min motstand, enten for meg selv eller overfor mine kollegaer, blir det litt som at trollet slipper ut i sola og sprekker.

Gjesteredaktør Ingunn Schumacher Carling bearbeider og redigerer tekstene

Litteraturliste:

Ivarsson, G.H. og Gjestrud, G. (2017) MI – motiverende samtaler. Gyldendal Akademisk

Ohnstad, A. (1998). Den gode samtalen. Samlaget.

Samtalestjernen hentet 20. juni 2022 - Samtalestjernen (veilederforum.no)