«Jeg kom med en forventning om at du skulle fortelle meg hva jeg kan jobbe med, men du har gitt meg noe mye bedre. Du har lært meg hvordan jeg skal finne ut av det selv!»
Utsagnet fra veisøkeren min fanger godt essensen av karrierelæring. En viktig del av mandatet mitt som karriereveileder ved et offentlig karrieresenter er å bidra til å bygge karrierekompetanse hos den enkelte. Veien til økt karrierekompetanse er brolagt med karriereaktiviteter og læringsepisoder som i sum ruster veisøker til bedre å kunne navigere i og mestre sitt eget liv – ja, til å finne ut av det selv.
Hvilke jobber kan jeg få?
For en tid tilbake hadde jeg besøk av en nyutdannet samfunnsviter, la oss kalle ham Knut. Han hadde sett etter jobber det siste halvåret av studietiden sin, men hadde fortsatt til gode å finne noe han kunne søke på. «Hvilke jobber kan jeg egentlig få med min utdannelse?» lød bestillingen innledningsvis, med en tydelig forventning om at svaret kjapt skulle komme i form av en ferdig smørbrødliste av konkrete stillingstitler og arbeidssteder.
Som karriereveileder vet jeg at det ikke finnes slike fasitsvar, og at det heller ikke ville bragt noen innsikt eller læring av verdi for Knut om han hadde fått en slik liste. «Hvilke jobber vil du ha?» spilte jeg tilbake, noe som i seg selv vekket en ny forståelse hos Knut: Jeg har et valg!
Livet er fullt av veikryss og valgsituasjoner, og akkurat nå sto Knut i overgangen fra studenttilværelsen til arbeidslivet. Det krever en særskilt kompetanse å kunne håndtere slike overganger på en god måte, og dessverre står det ikke på pensum noe sted. Karrierekompetanse er i Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning definert som kompetanse som setter mennesker i stand til å håndtere sin egen karriere. Det kan blant annet handle om å kjenne seg selv og sin egen situasjon, om å være i stand til å hente relevant informasjon og å bruke den godt, om evnen til å oppdage og se muligheter, og ikke minst om å lande valg og å handle på valget man har tatt. Ingen er født med denne kompetansen, den må læres. Som modellen Karrierelæring i kontekst i kvalitetsrammeverket viser, skjer karrierelæring alltid i en kontekst. Den vil alltid være farget av veisøkerens utgangspunkt og situasjon, og ikke minst av veileders kompetanse og rolleforståelse.
Don’t steal their struggle
Jeg møter ofte en forventning om at jeg skal kjenne veisøkeren bedre enn han kjenner seg selv, og at jeg nærmest er i stand til å scanne veisøker med karriereveileder-blikket og enkelt servere et svar med to streker under. Selv etter 16 år i jobben har jeg ikke utviklet slike superkrefter. Det jeg derimot har utviklet, er en verktøykasse av ulike verktøy og aktiviteter som kan sette veisøker i stand til å komme frem til disse svarene ved egen hjelp.
Selvsagt kan det være fristende å lage snarveier for veisøkeren min, og komme med råd eller dele innsikter veisøkeren enn så lenge ikke sitter på selv. Det ville kanskje løse den aktuelle situasjonen for veisøker her og nå, men det ville ikke ha bygget den kompetansen han har behov for ved neste korsvei. Metaforisk sagt skal vi karriereveiledere ta mål av oss til å skulle lære veisøkerne våre å fiske, og ikke bare gi dem den ene fisken de trenger her og nå. Det kan gi en litt lengre vei mot målet, men strevet betaler seg ofte i form av større evne til å hjelpe seg selv. Det ville være en bjørnetjeneste å frarøve veisøkerne denne læringsmuligheten.
Å lære er å oppdage
For meg er det derfor viktig å få veisøker til å ta eierskap til sin egen prosess. Konfluent pedagogikk bygger på prinsippet «å lære er å oppdage», et uttrykk som stammer fra Fritz Perls, grunnleggeren av gestaltterapien. Å oppdage er en subjektiv prosess. Perls så på mennesket som et individ med frihet til å bestemme over seg selv og sitt eget liv. Som veileder kan jeg gi informasjon, gjøre oppmerksom på, ja, til og med gjøre oppdagelser på veisøkers vegne og i verste fall gi råd – men jeg kan aldri oppdage på hans vegne. Derfor legger jeg vekt på å inkludere aktiviteter i samtalene mine som kan gjøre veisøker i stand til å oppdage for seg selv. På den måten kan jeg bidra til å bygge grunn for at den enkelte bedre skal kunne ta gode, selvstendige valg. Jeg er overbevist om at en slik internalisert læring har en helt annen effekt og betydning for veisøkeren enn om han ble fortalt hva han skal gjøre.
De færreste jeg snakker med, har utviklet brukbare strategier for å ta gode og informerte valg. CIP-modellen er ofte i bruk i mine samtaler. Den synliggjør at valgprosessen påvirkes fra tre kanter: Innsikten veisøkeren har i seg selv, kunnskapen han har om ulike muligheter når det gjelder jobb og utdanning og ikke minst hvilke tanker han har om seg selv. Modellen danner ramme for en god og strukturert veiledningsprosess. Samtidig får jeg som veileder tilgang til veisøker sin historie, situasjon og utgangspunkt, og ikke minst hvilke ønsker og drømmer han har. Dessuten gir det innblikk i hvor skoen trykker mest og hvor jeg skal rette veiledningsinnsatsen: Manglende innsikt i seg selv og egen kompetanse? Manglende oversikt over muligheter på arbeidsmarkedet? Eller kanskje rett og slett for mange tankesabotører?
Jeg kan jo masse!
Det å kjenne seg selv og egen kompetanse er et nødvendig utgangspunkt for å kunne utforske hvilke muligheter som kan være aktuelle for den enkelte. Med utgangspunkt i CIP-modellen kom det frem at Knut hadde vanskelig for å svare på hva han egentlig hadde av kunnskaper og ferdigheter. Ofte har vi vært innom ganske mange læringsarenaer i løpet av livet, også utenom skole og arbeid. Men mange mangler trening i å reflektere over eller formulere hvilket utbytte de sitter igjen med i etterkant. Da blir det naturligvis også vanskelig å kunne oppdage de gode matchene og mulighetene i arbeidsmarkedet.
Dermed ble det hensiktsmessig å gjøre en kompetansekartlegging sammen med Knut. For å støtte denne kartleggingen bruker jeg Kompetansepyramiden, et verktøy som hjelper oss med å bryte kompetansen ned i mindre deler: Spisskompetanse eller spesialisering, fagkunnskaper, generell akademisk kompetanse (det man har lært gjennom studietiden utenom det rent faglige, som for eksempel å kunne samarbeide med andre, levere på tidsfrister, holde presentasjoner osv.), erfaringer og praksis fra ulike arenaer som jobb og verv eller andre engasjement og sist, men ikke minst personlige egenskaper
Jeg la modellen foran ham på et ark, og inviterte ham til en liten skriveøkt. Det gikk tregt i starten, men gjennom dialog og utdypende spørsmål kom han på gli etter hvert, og til slutt satt vi igjen med en velfylt oversikt over alt fra personlige egenskaper til hvilken spisskompetanse han hadde tilegnet seg gjennom masteravhandlingen. Prosessen viste dessuten at en av hans mest betydningsfulle erfaringer var tilegnet gjennom et verv han hadde hatt i studietiden. Han hadde ikke tenkt på dette som kompetanse han kunne bruke i jobbsøk engang, det hadde jo bare vært en fritidsgeskjeft! Det ble en overveldende opplevelse for ham å titte ned på det fullskrevne arket, og det kom en liten tåre i øyekroken: «Jeg kan jo masse!»
Selvgjort er velgjort
Vi avtalte et nytt møte, og han fikk i hjemmelekse å gå tilbake til stillingsportalene og utforske dem, denne gang med nyvunnet selvinnsikt og litt andre briller på. Jeg viste ham noen gode nettressurser, som LinkedIn og utdanning.no, før han gikk, og utfordret ham i tillegg på å lage en liste over minst fem bedrifter han kunne tenke seg å jobbe for, uavhengig av om de hadde ledige stillinger ute for tiden. Jeg var spent da jeg tok ham imot uken etter. Hva hadde han fått ut av oppgavene? Det viste seg at han hadde gått grundig til verks og jobbet godt, og han var både entusiastisk og giret da han svingte inn på kontoret mitt. Det at han nå var bedre kjent med seg selv og kva han kunne tilby, hadde virkelig åpnet øynene hans. Fra å være motløs og kun se begrensninger hadde han nå printet ut en rekke stillingsannonser som han mente å kunne passe til. Han var blitt i stand til å tolke både innhold og kvalifikasjonskrav i stillinger på en helt ny måte, og fant at han hadde jo uendelig med muligheter!
For å komme nærmere hvilke av disse jobbene som matchet Knut aller best, satte vi dem inn i et valgskjema jeg har laget, basert på Arne Svendsrud sine karriereverktøy. Skjemaet gjør det mulig å rasjonelt sammenligne ulike alternativer etter de samme variablene. Knut fikk selv definere hva som er viktige elementer for ham når det gjelder valg av jobb. Deretter poengscoret han stillingene ut fra hans utvalgte tema, på en skala fra 1 til 5. Prosessen gjorde Knut bevisst på at det er viktig for ham å kunne ha en fleksibel og autonom arbeidshverdag, og det ble dermed tydelig hvilke av disse stillingene han skulle prioritere å søke på.
Knut knekte en kode gjennom dette veiledningsforløpet, og fikk med seg en lærdom han har tilgang på resten av livet. Neste gang han står i et veikryss, har han verktøy som vil gjøre det enklere for ham å navigere godt i valgsituasjonen. Det ble et ganske annet resultat og utbytte, vil jeg påstå, enn om jeg skulle ha servert ham enkle, ferdige løsninger og svar.
Litteraturliste:
VID: Hva er konfluent pedagogikk? https://www.vid.no/sporsmal-og-svar/faglig/hva-er-konfluent-pedagogikk/
Bratseth, Birgit E. Olsen, Elin K. Haukanes og Kjersti Kvaløy. «En to tre, på det fjerde skal det skje». Artikkel Veilederforum.no
Grendstad, Nils Magne (1990). «Å lære er å oppdage», Didakta forlag
Svendsrud, Arne (2015). «Karriereveiledning i et karrierelæringsperspektiv», Universitetsforlaget
Skriv ut
