Realitetsorientering – begrepsbruk og praksis

Hva skjer med oss som veiledere når våre egne bevisste eller ubevisste fordommer slår inn?

Norge trenger alle yrkesgrupper; alle bidrag er like viktige for å få samfunnshjulene til å gå rundt

«Realitetsorientering» er et begrep i tiden. Enkelt forklart vil det si «virkelighetsforståelse» eller en oppfatning av hvordan virkeligheten er. Orientering betyr å skaffe seg kunnskap om noe, og her handler det om virkeligheten, eller altså «realiteten».

Realiteten kan tolkes på forskjellige måter. Ulike mennesker kan oppfatte sin realitet forskjellig fra andre. Som karriereveileder har jeg en intensjon om å hjelpe den jeg veileder til å finne frem til sitt potensial, utvikle det og velge en utdanning og et yrke som er i samsvar med egne interesser, evner og muligheter.

En del av oppgaven blir nettopp å «realitetsorientere» den enkelte til å velge et yrke som vedkommende kan lykkes i. Her opplever vi noen ganger konflikt mellom veisøkerens ambisjoner og drømmer og samfunnets krav og behov.

Arbeidslivet er i konstant endring, og krav til kompetanse er stadig økende. Det kreves fagbrev i renhold for å få vaskejobb, og en bilmekaniker må forstå en del matematikk for å klare dataelektronikken. En bachelor er for mange yrker blitt et minstekrav, noe som har medført økt søking til masterstudier. Selv doktorgrad er ikke lenger bare for de få og mest teoretisk anlagte.

Nye teknologiske oppfinnelser, miljøutfordringer og politiske endringer vil åpne opp for nye yrker som vi ennå ikke kjenner til. Utviklingen skjer fort, og det er viktig for karriereveilederen å formidle at utdanning er en døråpner til nye utdanninger og jobber.

Veisøkerens realitet er at det finnes mange muligheter, men også hindringer, på veien. Veilederens oppgave blir å se den enkelte veisøker mest mulig objektivt og unngå å bli en «bedreviter» på bakgrunn av egen erfaring.

Hvordan kommuniserer vi som karriereveiledere?

Alle kan bli gode i noe, men alle kan ikke bli gode i alt. Alle egner seg også til flere typer yrker. En dyktig karriereveileder er bevisst sin rolle og bruker språket på en reflektert måte. Det vil si at kommunikasjon er sentralt i veiledningen.

I god kommunikasjon ligger tillit og gjensidig respekt. Den som blir veiledet, skal føle seg sett, akseptert og vurdert ut fra en respektfull holdning. Kommunikasjon består av ord, tonefall og kroppsspråk. Ordene har minst betydning av de tre.

Allikevel er det selvfølgelig viktig at veilederen bruker ord som den andre forstår. En nedlatende tone vil med en gang bryte den nødvendige kommunikasjonen og det blir vanskelig å bygge opp en god relasjon.

Så det er en selvfølge at karriereveilederen stiller med åpent sinn i møte med veisøkeren og er nysgjerrig på hvilke kvaliteter den enkelte har. Åpne spørsmål og fornuftig bruk av tester og verktøy vil være nyttig for å få frem den enkeltes drømmer, ambisjoner og muligheter. Først når alt dette er kommet frem, er det på tide å tenke realitetsorientering.

Fordommer, forventninger og ambisjoner

Begrepet «realitetsorientering» kan være nokså problematisk. For hva er «realitet» for veisøkeren, og hva betyr det for veilederen? Alle opplever vi verden på forskjellig måte gjennom vårt sanseapparat, våre erfaringer og våre fordommer. Dette er viktig å være seg bevisst i en veiledende rolle. Hvor mye er realitetsorientering, hvor mye er egne fordommer?

Hvordan møter vi eleven med høyt fravær og konsentrasjonsvansker som alltid har vært faglig svak, når han eller hun ønsker å søke på høyere utdanning? Og hva med innvandrerungdommen som begrenser yrkesvalgene sitt til de såkalte ALI-yrkene; advokat, lege, ingeniør - uansett egne interesser og forutsetninger?

Hva med ungdommer som alltid har hatt det godt materielt, og som ønsker seg en jobb med god lønn som kan gi dem disse godene videre? Her kan en realitetsorientering rundt egne ambisjoner, motivasjon, samt egne verdier være på sin plass.

Hva skjer med oss som veiledere når våre egne bevisste eller ubevisste fordommer slår inn? Hvordan kan vi utforske mest mulig objektivt hva som faktisk kan være realistisk for den enkelte veisøkeren?

Som veiledere må vi tørre å gå tett inn på veisøkeren og få frem en del urealistiske forventninger og manglende forståelse for hvilken egeninnsats som må til for å nå drømmene. Men vi må også tørre å erkjenne egne fordommer, tenke gjennom egne erfaringer og bakgrunn og være bevisst på å ikke overføre vår realitet på veisøkeren.

Hvordan veilede til et godt, realitetsorientert karrierevalg?

En oppskrift for å hjelpe den enkelte til å finne en god karrierevei, kan være:

• Selvinnsikt - Hvem er jeg? Hva liker jeg å gjøre? Hva motiverer meg? Hva demotiverer meg?
• Verdivalg - Hva slags liv ønsker jeg meg? Hva er viktigst for meg: karriere, familie, fritid eller en kombinasjon av alt? Hva skal i så fall vektlegges?
• Målsetting - Hva er mitt høyeste mål? Hvordan kan jeg lage delmål slik at jeg opplever seire underveis?
• Strategi - Hvordan skal jeg komme til målet mitt? Hvilken strategi passer for meg?
• Gjennomføring – Hvordan kan jeg sette i gang og gjennomføre det jeg planlegger?

En slik grundig gjennomgang kan være tidkrevende, men ikke nødvendigvis. Det å sette i gang prosessen i den enkelte, er det viktigste.

Veilederen kan å bidra ved å foreslå stikkord for hvordan vedkommende skal tenke rundt sin situasjon. Veiledning underveis er også viktig. De fleste vet godt hvilke styrker og svakheter de har. De fleste ønsker å sette seg mål, men klarer kanskje ikke selv å se mulighetene og lage delmål. Og dermed mister de motivasjonen.

Mestring er alle pedagogers mantra. Du må oppleve mestring for å få selvtillit, og dårlig selvtillit er det største hinderet frem mot målet.

Vi velger gjerne utdanning når vi er ganske unge og ofte umodne. Mange vet lite om arbeidslivet, og mange kjenner dårlig sitt eget potensial. Rundt oss har vi forventninger fra foreldre, søsken, venner, lærere og ikke minst oss selv. Foreldres utdanning, miljøet, sosial kompetanse, karakterer påvirker hva vi velger å bli. Det samme gjør selvsagt interesser og evner.

Media betyr en del, det gjør også trender i tiden. Karriereveilederen kan ha stor betydning i valget, og med dette følger et stort ansvar.

Hvor etisk riktig er det å dempe en veisøkers ambisjoner? Hvor etisk riktig er det å gi forventninger som kan være helt urealistiske? Hvordan vil morgendagens jobbmarked se ut? Hvordan gi veisøkeren nok selvtillit til at hun eller han blir motivert til å strekke seg?

Hvordan oppdatere egen kunnskap om utdanningstilbudene og jobbmulighetene slik at veiledningen blir profesjonell og skreddersydd for den enkelte? Hvordan skille mellom egne ambisjoner og veisøkerens? Og hvis yrkesmulighetene begrenses av geografi og arbeidsmarked, hvordan åpne for andre muligheter og gi flere alternativer, uten å drepe drømmene?

Konstruere eller «nave»?

Eivind hadde fulgt hjertet sitt, utdannet seg til tømrer og stortrivdes i jobben. Han hadde alltid vært en ivrig snowboardkjører, men skadet seg slik at han ble sykemeldt og ikke kunne jobbe som tømrer lenger. Ryggen ville aldri bli bra nok til det.

Eivind bodde på et sted hvor det var et relativt begrenset arbeidsmarked. Han prøvde å få lettere snekkerjobber, men fikk beskjed om at han som sykmeldt ikke kunne jobbe.

På grunn av dysleksi, hadde Eivind aldri vist interesse for lesefagene på skolen. Han kom dårlig overens med matematikklæreren. Så selv om han likte faget, gjorde han liten innsats og fikk dårlige resultater. Interessene hans gikk i retning av sport og håndverk. Tegning, spesielt konstruksjon, likte han også godt.  

Kontaktpersonen i NAV anbefalte Eivind å omskolere seg, men hadde ingen forslag til hva. Legen forlenget stadig sykemeldingen. Eivind var 22 år gammel og var blitt passiv og deprimert.

Et møte med en karriereveileder ble avgjørende for Eivind. Hun realitetsorienterte ham om hvilke utfordringer han hadde helsemessig og kanskje skolemessig. Sammen vurderte de alle aspektene ved å ta en ny utdanning: både egen innsats og motivasjon, hvilke typer yrker han fysisk kunne mestre, samt jobbmarkedet både i bygda og ellers. 

Eivind tente på ideen å studere til bygningsteknisk tegning (BIM-tekniker) ved fagskolen. Utdanningen ga ham mulighet til å bli bygningsteknisk tegner for arkitekter og rådgivende ingeniører.

Hans tømrerbakgrunn var en fin bakgrunn, og matematiske beregninger var nå praktiske og ikke noe problem. God, realitetsorientert karriereveiledning bidro til at Eivind ble en tilfreds student og fikk en trygg jobb da han var ferdig. Han har høy livskvalitet i dag.

Karriereveilederens betydning

For en veisøker er det klart en fordel å snakke med en karriereveileder når utdanningsvalg skal tas. Foreldre har ofte egne ambisjoner de ønsker å realisere gjennom sine ungdommer. Venner og søsken har også ofte synspunkter, men kanskje begrenset erfaring og kunnskap om mulighetene.

Karriereveilederen kan vurdere den enkelte ut fra kriterier som både handler om ressurser og personlighet. Karriereveilederen kan motivere til egeninnsats, bygge opp selvtilliten og presentere realitetene ut fra et profesjonelt ståsted.

For noen er det helt urealistisk å drømme om å bli lege, for andre er det manglende selvtillit som gjør at de ikke velger nettopp dette. En profesjonell veileder kjenner utdanningstilbudene og vet mye om arbeidsmarkedet, og kan derfor gi fyldig informasjon om mulighetene. Og veilederen plikter å realitetsorientere veisøkeren uten å verken bygge luftslott eller knuse drømmer.

Det er derfor viktig at karriereveilederen nullstiller seg i møte med veisøkeren. Et oppgjør med egne fordommer er et krav, en respekt for de forskjellige yrkesveiene er en selvfølge.

Norge trenger alle yrkesgrupper; alle bidrag er like viktige for å få samfunnshjulene til å gå rundt. I visse perioder er noen yrker mer etterspurt enn andre, men den som har valgt en utdanning i tråd med egne interesser og evner, vil alltid stå sterkt i arbeidsmarkedet.

Den beste realitetsorientering er å hjelpe veisøkeren til å velge noe vedkommende kan mestre og trives med, og som gir grunnlag for å leve et selvstendig og godt liv.