Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Hvilken kunnskap trenger vi for å gi god karriereveiledning?

Hvordan kan forskningsbasert kunnskap bidra til en profesjonalisering av norsk karriereveiledning? Og hvem skal bestemme hva som er gyldig og relevant kunnskap i denne prosessen?
Erik Hagaseth Haug
Høgskolelektor i veiledning ved Høgskolen i Lillehammer
Opprettet 6. oktober 2014, oppdatert 5. oktober 2015

Det er noen av spørsmålene Erik Hagaseth Haug reflekterer over i artikkelen under, som er en forkortet versjon av et vitenskapsteoretisk essay han har levert i forbindelse med sine doktorgradsstudier i karriereveiledning ved Høgskolen i Lillehammer.

Norsk og internasjonalt bakteppe

Sett i internasjonal målestokk er karriereveiledning et lite fagfelt i Norge. De siste årene har det imidlertid vært en økende interesse for karriereveiledning som profesjon, både blant politikere, praktikere og akademikere. En milepæl i denne prosessen var OECD sin landrapport fra 2002 om tilstanden for karriereveiledning i Norge. Rapporten konkluderte med at det var liten grad av profesjonalitet blant praktikere. Som en følge av dette bar veiledningen preg av for mye informasjon på bekostning av veiledning. Internasjonalt har det vært en økende interesse for kvalitetssikring av karriereveiledningstjenester de senere årene (Plant 2012). I beskrivelsen av hva som kjennetegner en kvalitetssikret karriereveiledningstjeneste, blir kunnskapsbasering ofte trukket fram som en nøkkelkomponent, både i utformingen av praksisfeltet, og i politikkutformingen som bør legges til grunn (EU 2008).

Å basere en forståelse av virkeligheten på evidens er ved første øyekast lett å si seg enig i. «After all, who would argue that practice should not be based on evidence» (Shahar 1997, s. 110)? Hammersley (2001), som har vært sentral i utviklingen av kunnskapsbasert praksis innen utdanningsfeltet, mener imidlertid det ligger en fare i denne selvsagtheten. Han skriver «There is an initial, and generic, problem with the notion of evidence-based practice which needs to be dealt with. This is that its name is a slogan whose rhetorical effect is to discredit opposition» (2001, s. 1).

Dette bakteppet leder til en rekke interessante spørsmål. Hva skal vi skaffe evidens om, hvilken sammenheng skal evidensen forstås ut ifra og hvem ønsker hvilken evidens til hvilken tid? Jeg vil forsøke å belyse dette gjennom en beskrivelse av kjennetegnene ved kunnskapsbasert praksis, både slik det er beskrevet innen karriereveiledningsfeltet og andre profesjoner. Målet med denne artikkelen er å stille flere spørsmål enn jeg gir svar, med håp om at det trigger andre til å innta en undrende holdning til kunnskapsbasert karriereveiledning.

Fra kunnskapsbasert medisin til kunnskapsbasert praksis

«Evidence-based medicine» ble introdusert som en ny metode for å nyttiggjøre seg forskningsbasert kunnskap i klinisk praksis. Metoden ble utviklet av Dave Sackett og hans kollegaer ved McMaster University i Canada (Vandvik 2009). «Evidence-based medicine» defineres som «the conscientious, explicit and judicious use of current best evidence in making decisions about the care of the individual patient. It means integrating individual clinical expertise with the best available external clinical evidence from systematic research» (Sackett m.fl. 1996). I senere tekster er det også tilført en vektlegging av pasientens verdier, definert som «the unique preferences, concerns and expectations each patient brings to a clinical encounter» (Sackett m.fl. 2000, s. 1).

Kunnskapsbasert praksis

Begrepet kunnskapsbasert praksis ble introdusert som en følge av at den opprinnelige tenkningen i kunnskapsbasert medisin spredte seg til andre profesjoner (Vandvik 2009). De to prinsippene evidenshierarkiet og evidens er alene aldri tilstrekkelig ved kliniske beslutninger er viktige i forståelsen av hvilken verdi forskningsresultater bør tillegges i kunnskapsbasert praksis (Vandvik 2009). I evidenshierarkiet understrekes det at graden av pålitelig kunnskap kan variere. Øverst i hierarkiet plasseres randomiserte kontrollerte forsøk, vel å merke hvis spørsmålet omhandler effekt av behandling innen medisin. Vandvik understreker at det er spørsmålet man ønsker evidens for som vil være avgjørende for hvilken forskning som plasseres øverst i hierarkiet. Prinsippet evidens er alene aldri tilstrekkelig ved kliniske beslutninger. Prinsippet understreker dessuten viktigheten og aksepteringen av:

  • relasjonelle aspekter i møtet med pasienten
  • konteksten
  • legens erfaringer
  • pasientens preferanser
  • en helhetlig forståelse av innholdet i pasientmøter

Se figur hvor dette er visualisert, utviklet av Senter for kunnskapsbasert praksis ved Høgskolen i Bergen og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Modell som viser elementene i kunnskapsbasert praksis

                                                                                           

Karriereveiledning

For å danne et helhetlig utgangspunkt for en drøfting av begrepsparet kunnskapsbasert karriereveiledning er det nødvendig med en definisjon av karriereveiledningsbegrepet. I litteraturen skilles det ofte mellom en bred eller smal forståelse av begrepet (Lindh 1990). Den smale henspiller på det som skjer i møtet mellom veisøker og veileder, mens den brede omhandler karriereveiledning som et helhetlig tjenestetilbud, inkludert veiledningsmøtet. Siden jeg utover i artikkelen skal se på kompleksiteten i å definere noe som kunnskapsbasert karriereveiledning er det naturlig å ta utgangspunkt i en definisjon som representerer den brede forståelsen. OECD har følgende definisjon i sin resolusjon om livslang veiledning:

Karriereveiledning viser til tjenester og aktiviteter som skal hjelpe personer, uavhengig av alder og tidspunkt i livet, til å ta valg når det gjelder utdanning, opplæring og arbeid, og til å håndtere egen karriere. Tjenestene kan finnes i skoler, på universiteter og høgskoler, i opplæringsinstitusjoner og i arbeidsmarkedstjenester, på arbeidsplassen, i frivillig eller i privat sektor. Aktivitetene kan foregå på individuell basis eller i grupper, og i samme rom eller over avstand (inkludert telefon og nettbaserte tjenester). Disse kan inkludere informasjon (i trykket form, på nett eller annet), tester, veiledningssamtaler, karriereutviklingskurs og -programmer (for å hjelpe personer til å utvikle selvbevissthet, bevissthet om muligheter og karrierehåndteringsferdigheter), smakebitkurs (for å sammenligne alternativer før valg), jobbsøkerkurs og hjelp i overgangsfaser (OECD 2004, s. 10). Oversatt til norsk av nasjonal enhet for karriereveiledning, VOX.

Kunnskapsbasert karriereveiledning

Som nevnt innledningsvis er det en voksende interesse for kunnskapsbasert praksis og politikkutforming innen karriereveiledningsfeltet (Hooley 2014). European Lifelong Guidance Policy Network, ELGPN, er en svært sentral aktør innen politikkutformingen av karriereveiledning i Europa. Deres arbeid er også en inspirasjon for praktikere og forskere. ELGPN har siden oppstarten i 2008 jobbet med å synliggjøre livslang karriereveiledning i den europeiske kompetansepolitikken. Deres arbeid er i hovedsak basert på to EU-resolusjoner  fra 2004 og 2008 som omhandler karriereveiledningens plass i de europeiske landenes kompetansepolitiske strategier. I disse resolusjonene oppfordres det blant annet til å utvikle nasjonale kvalitetssikringssystemer for karriereveiledningstjenester, og å vurdere om politikkutformingen knyttet til karriereveiledning i Europa i større grad bør være kunnskapsbasert (EU 2008, s. 4). ELGPN har ingen beslutningsmyndighet, hva nasjoners politikk rundt karriereveiledning angår, men de kommer med anbefalinger. Denne styringsformen omtales som en «soft governance» og som en «Open method of coordination» (Kjærgård 2012). Her søkes det gjennom innsamling av eksempler på god praksis å generere substansielle anbefalinger for landene i Europa.

I oktober 2014 lanserer ELGPN The Evidence Base on Lifelong Guidance: A Guide to Key Finding for effective Policy and Practice (2014). Med bakgrunn i gjennomgangen som blir gjort av artikler knyttet til evidensspørsmålet i denne rapporten, konkluderer Hooley med ni overordnede prinsipper som han mener det finnes evidens for i relasjon til karriereveiledning slik jeg har definert det i denne artikkelen:

Connecting services to the individual

Designing effective services

Underpinning quality

Lifelong guidance is most effective where it is genuinely lifelong and progressive.

Lifelong guidance is most effective where it connects meaningfully to the wider experience and lives of the individuals who participate in it.

Lifelong guidance is most effective where it is able to recognise the diversity of individuals and to provide services relevant to individual needs.

Lifelong guidance is not one intervention, but many, and works most effectively when a range of interventions are combined.

A key aim of lifelong guidance programmes should be the development of career management skills.

Lifelong guidance needs to be holistic and well-integrated into other support services.

The skills, training and dispositions of the professionals who deliver lifelong guidance are critical to its success.

Lifelong guidance is dependent on access to good-quality career information.

Lifelong guidance should be quality-assured and evaluated to ensure its effectiveness and to support continuous improvement.

(Hooley 2014 s. 3)

Diskusjoner

Å gå inn i feltet kunnskapsbasert praksis har vært en spennende og berikende øvelse. I prinsippene knyttet til kunnskapsbasert praksis (Vandvik 2009) er det et ideal at beslutninger knyttet til valg av praksis baseres på en helhetlig forståelse av forskningsbasert kvalitetssikret kunnskap, erfaringsbasert kunnskap hos praktikeren og brukerkunnskap definert som «the unique preferences, concerns and expectations each patient brings to a clinical encounter» (Sackett m.fl. 2000, side 1). Som vist i figuren fra Senter for kunnskapsbasert praksis er det også viktig å rette oppmerksomhet mot konteksten disse tre elementene fungerer innenfor. I forhold til karriereveiledning argumenterer Peter Plant (2012) for at den økende interessen for kunnskapsbasert praksis må sees i lys av de mer overordnede spørsmålene:

  • Hvem eier karriereveiledning?
  • Hvem er det for?
  • Hvem krever evidens?

Plant omtaler spenningsforholdet mellom de mange interessene som en maktkamp for «power struggle» for å beskrive hvordan alle de forannevnte spørsmålene vil kunne være i konkurranse med hverandre om å sette agendaen for hva karriereveiledning skal være (2012 s. 92).

Med bakgrunn i Plants overordnende innramming og kunnskapen jeg har tilegnet meg om opprinnelsen, utviklingen og status i dag for kunnskapsbasert praksis ønsker jeg å rette fokus på tre områder i denne diskusjonsdelen:

1. Hvem setter agendaen for hvilke spørsmål evidensen skal svare for?
2. Hvem setter agendaen for graden av brukerinvolvering?
3. I hvor stor grad skal karriereveiledere nyttiggjør seg evidensbasert kunnskap?

1. Karriereveiledning er blitt storpolitikk

På en forelesning for rådgivere ved Høgskolen i Lillehammer våren 2014 holdt jeg en presentasjon som jeg kalte «Karriereveiledning er blitt storpolitikk». Målsettingen var å rette fokus mot den økende politiske interessen for karriereveiledning i en rekke europeiske land. I sin nylig avlagte doktorgrad fra 2012 argumenterer Roger Kjærgård for at karriereveiledning i vår samtid inngår i en overordnet kunnskapsøkonomisk diskurs, og at en neoliberal styringstenkning synes å prege karriereveiledningspraksisene.  Hvis man følger Kjærgårds argumentasjon kan man se den økende interessen for kunnskapsbasert praksis som et politisk krav om at det kan føres evidens for at de ressurser, både menneskelige og økonomiske som investeres, har en effekt på den målsettingen som er satt for tjenesten. Kunnskap blir vår tids valuta, og et samfunns evne til å utnytte det produktive potensialet i befolkningen blir en viktig målsetting for styring. Som Kjærgård, kommer Plant i sine konklusjoner til at nasjonale økonomiske kost- og nytteinteresser for øyeblikket er det perspektivet som er mest framtredende (Plant 2012).

2. Voice of users

I lys av modellen over kunnskapsbasert praksis syns jeg det er interessant å se litt på vektleggingen av brukernes perspektiv i kunnskapsbasert praksis. I sine refleksjoner over framveksten av kunnskapsbasert praksis påstår Plant at «they [users] are seldom given a voice in these matters»(Plant 2012). Her vil det være interessant å bringe inn rapporten «Voice of users - Promoting quality of guidance for adults in the Nordic countries» (Vilhjálmsdóttir m.fl. 2011). Her fikk et forskerteam i oppdrag av Nordisk nettverk for voksnes læring å gjøre en komparativ studie av brukerinvolvering i utvikling av karriereveiledningstjenester i de nordiske landene. Bakgrunnen for fokuset på å undersøke graden av brukerinvolvering, er at det har blitt framhevet som avgjørende i kvalitetssikringen av karriereveiledningstjenester de senere årene (OECD, 2004, ELGPN, 2010). Uten brukerinvolvering står tjenester i fare for å ikke reflektere de faktiske behovene til målgruppa for tjenesten.

Helen Plant opererer med tre nivåer av involvering; et individuelt, et servicenivå og et strategisk nivå (Plant 2006). I den nordiske studien ble Plants taksonomi brukt som utgangspunkt. Jeg gjennomførte det norske bidraget i denne rapporten, og resultatene, både i Norge og i Norden, viser at brukerinvolvering i stor grad handler om å spørre brukere hvordan de opplevde å bli veiledet, altså nivå 1 i Plants taksonomi. Når man ser på det høyeste nivået av involvering er brukerne i svært liten grad involvert, mens det interessant nok uttales, både fra brukerne selv og beslutningstakere, et ønske om større delaktighet (Vilhjálmsdóttir m.fl. 2011).

3. Kunnskapsbasert karriereveiledningspraksis – positivisme versus konstruktivisme?

Lovèn (2011) argumenterer for at innsikt i teorier og forskningsbasert kunnskap vil være en forutsetning for å kunne møte mennesker med et mangfold av behov i karriereveiledning. Allikevel fant Neary & Hutchinson (2009) at praktikere i svært liten grad baserer sin praksis på forskningsbasert kunnskap. Som overskriften antyder ser jeg en mulig forklaring på dette i synet på kunnskap og da særlig muligheten for å framskaffe generalisert kunnskap. Innen karriereveiledningsfeltet har det vært en økende interesse for konstruktivistiske og sosialkonstruktivistiske forklaringsmodeller og metodeutvikling de siste årene (Gravås & Gaarder 2011). I tillegg vektlegges et humanistisk menneskesyn, blant annet slik det er presentert i Carl Rogers sin personsentrerte veiledningstenkning (Rogers 1961). Sistnevnte blir beskrevet som et paradigmeskift innen karriereveiledning, fra en forståelse av karriereveiledning tydelig inspirert av naturvitenskapens vektlegging av fornuftsbasert resonnering, til en karriereveiledning basert på brukerens premisser slik de framstår i veiledningsmøtet (Peavy 1999). De relasjonelle egenskapene til karriereveiledere har med utgangspunkt i dette vært vektlagt som gullstandarden hva kompetansen til karriereveiledere angår (Schultheiss 2003). Hva som virker blir med utgangspunkt i dette sett på som avhengig av hva som foregår i veiledningsmøtet og den konteksten hver enkelt karriereveileder og veisøker bringer inn i møtet. Etter min mening vil en veileder med et humanistisk og sosialkonstruktivistisk verdisett kunne ha problemer med å akseptere at det kan snakkes om generaliserte sannheter eller evidens for at en metode er bedre enn en annen. 

Avslutning

Jeg har i denne artikkelen argumentert for at kunnskapsbasert karriereveiledning vil være en viktig kilde til videre profesjonalisering av karriereveiledning. Både dens politikkutforming og som praksisfelt. Jeg har imidlertid stilt spørsmål ved om bevisstheten blant dem som skal nyttiggjøre seg denne kunnskapen er stor nok. Jeg har særlig tatt til orde for at brukernes opplevelser involveres som grunnlag for kunnskapsbasert praksis.

Litteratur:

ELGPN (2010). Lifelong guidance policies: Work in progress. A report on the work of the European lifelong guidance policy network 2008-10. Jyväskylä, Finland: ELGPN.

EU (2004). On strengthening policies, systems and practices in the field of guidance. Council of the European Union. Doc. 9286/04

EU (2008). On better integrating lifelong guidance into lifelong learning strategies. Council of the European Union. Doc. 15030/08

Gaarder, I.E. og Gravås, T.F. (2011). Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget

Hammersley, M (2001): Some Questions about Evidence-based Practice in Education. Paper presentert på Annual Conference of the British Educational Research Association, University of Leeds, England.

Hooley, T (2014). The Evidence Base on Lifelong Guidance: A Guide to Key Finding for effective Policy and Practice. Jyväskylä, Finland: ELGPN Upublisert manuskript. Brukt etter tillatelse av forfatteren

Kjærgård, R (2012). Karriereveiledningens genealogi. Den suverene stats regulering av det frie utdannings- og yrkesvalg. Doktorgradsavhandling. Aarhus Universitet

Lindh (1990). Indføring i vejledning. Forlaget studie og erverv

Lovén, A. (2011). Trenger i teorier i veiledning? I Gaarder, I.E. og Gravås, T.F. (Red.). Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget

Neary, S. & Hutchinson, J. (2009). More questions than answers: the role of practitioner research in professional practice. I Reid, H. (red.). Constructing the Future: Career Guidance for Changing Contexts, s. 42-50. Stourbridge: Institute of Career Guidance.

Organisation for economic cooperation and development (2002). Landrapport fra Norge. Gjennomgang av politikk for yrkesveiledning.

Peavy, R. V. (1999). SocioDynamic Counselling. Trafford Publishing

Plant, H. (2006). Involving the users of guidance services in policy development. Leicester: The Guidance council.

Plant, P. (2012). Quality assurance and evidence in career guidance in Europe: counting what is measured or measuring what counts? International Journal of Educational and Vocational Guidance, Vol. 12, s. 91-104

Rogers, C. (1961). On becoming a person. MA.: Hougton Mifflin Company

Sackett, D. L., Rosenberg, W., Gray, J. A. M., Haynes, R. B., and Richardson, W. (1996) "Evidence-based medicine: what it is and what it isn"t". British Medical Journal. Vol. 312 s. 71-72

Sackett, D. L., Straus, S. E., Richardson, W. S., Rosenberg, W. & Haynes, R. B. (2000). Evidence-based medicine: How to practice and teach EBM. New York: Churchill Livingstone.

Schultheiss, P.E.D. (2003). A Relational Approach to Career Counselling: Theoretical Integration and practical Application. Journal of Counselling and Development, Vol. 81. s. 301-310

Shahar, E. (1997) "A Popperian view of evidence-based medicine", Journal of Evaluation in Clinical Practice 3, 2, side 109-116

Vandvik, P.O. (2009): Evidensbasert medisin, uvurderlig verktøy for klinikere. I Grimen, H & Terum, L.I. Evidensbasert profesjonsutøvelse. Oslo. Abstrakt forlag

Vilhjálmsdóttir, G., Dofradóttir, A.G. & Kjartansdóttir, G.B. (2011). Voice of users - Promoting quality of guidance for adults in the Nordic countries. Nordic network of adult learning

 

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Kvinne som ser spørrende ut i luften
    I artikkelen ønsker forfatteren å stille spørsmål for å trigge til å innta en undrende holdning til kunnskapsbasert veiledning.
    Nastia11 (iStock) All rights reserved.

De siste årene har det vært en økende interesse for karriereveiledning som profesjon, både blant politikere, praktikere og akademikere.

Hva skal vi skaffe evidens om, hvilken sammenheng skal evidensen forstås ut ifra og hvem ønsker hvilken evidens til hvilken tid?

Etter min mening vil en veileder med et humanistisk og sosialkonstruktivistisk verdisett kunne ha problemer med å akseptere at det kan snakkes om generaliserte sannheter eller evidens for at en metode er bedre enn en annen.