Hva er målet og hensikten med mine veiledningsøkter? En profesjonell karriereveileder stiller etter min mening dette spørsmålet til seg selv kontinuerlig.
Av og til opplever alle at vi sitter fast i dagliglivets rutiner, og vi glemmer å være nysgjerrige på verden rundt oss. Nysgjerrige folk utforsker sine livsrom og er åpne for nye læringserfaringer.
I søken etter nye læringsopplevelser vil man ofte møte både motgang og tilbakeslag, ikke sjelden ender man opp i en blindvei. Da er det viktig å løfte blikket og se etter utveier fra situasjonen man er kommet opp i.
«Det viktigste jeg kan lære ungdommene er å møte framtidas usikkerhet på en OK måte». Dette utsagnet kom fra en erfaren karriereveileder jeg møtte for en tid tilbake. Utsagnet ga ny giv til en refleksjon jeg lenge har hatt.
Min forhåpentligvis litt utfordrende påstand er at det å ombestemme seg er den viktigste egenskapen vi kan gi dagens unge på vei inn i framtidens arbeidsliv.
Usikkerhet er positivt
Tradisjonelle tilnærminger til karriereveiledning har basert seg på at målet ligger klart. Veisøker har bare ikke fått avdekket løsningen ennå. Det å skulle jobbe med usikkerhet som fenomen krever at veilederen har et åpent sinn, både til muligheter i arbeidslivet og hos den enkelte.
Hos meg bunner det i at usikkerheten er noe positivt, ettersom den gir mulighet for å forme det som ennå ikke har skjedd.
H. B. Gelatt skriver om positiv usikkerhet. Han minner oss på noe viktig: Hvordan hver enkelt forbereder seg på at det vil komme endringer i livsløpet, vil ha stor betydning for hvordan man klarer å takle disse.
Å være oppmerksom på og åpen for at både selvbestemte og ukontrollerbare dreininger vil inntreffe i stadig raskere tempo, blir viktig i framtidens karriereplanlegging.
Ikke bare ett svar
Hva er målet og hensikten med mine veiledningsøkter? En profesjonell karriereveileder stiller etter min mening dette spørsmålet til seg selv kontinuerlig.
Kjartan Kjernsøy skriver at «selvrefleksjon er å tørke støv av vanetenkning», og mener at vi altfor ofte handler som vi gjør uten å tenke over det.
Min erfaring er at veiledere ofte velger å jobbe med det som kan løses og det vi kan gi et svar på. Dette kan føre til to ting:
1) Vi fokuserer på konkret informasjon i vår veiledning
2) Vi fokuserer for mye å komme fram til et konkret svar på hva veisøkeren bør velge.
Hvordan samsvarer dette med Gelatts poeng om at det er åpenhet og nysgjerrighet for nye erfaringer vi bør jobbe med hvis vi vil hjelpe personer som står overfor et valg?
Forventninger til veiledningen
Mange vil forhåpentligvis hevde at en vane ikke er tilfeldig og ubevisst, men at den er formet av erfaring i møte med elever og deres uttalte forventninger.
Unn Wenche Joramo har skrevet masteroppgave om rådgiveres og elevers forventninger til rådgivningsfunksjonen i videregående skole. Hun fant at nærmere 67 prosent av elevene oppga informasjon om yrke og utdanning som hovedårsaken til at de kontaktet rådgiver.
Er det dermed slik at vi kan konkludere med at både karriereveileder og veisøker har fått oppfylt sin forventning? At jeg selv burde stikke fingeren i jorda og forholde meg til realitetene heller enn fiktive problemstillinger?
For mye informasjon
Om det er informasjon om yrke og utdanning som er hovedsaken, hvorfor konkluderer da OECD i sin gjennomgang av politikk for karriereveiledning i Norge fra 2002 at vi har for mye informasjonsarbeid i vår karriereveiledning? Er det kartet det er noe feil med? Er det et sprik mellom overordnede intensjoner og praktisk arbeidshverdag?
Kan det være at informasjonsarbeid er en god vane, og ikke en uvane, slik blant andre OECD skaper et bilde av? Svaret er vel både ja og nei.
Jeg tror vi aldri kommer utenom informasjonsarbeid i vår jobb som karriereveiledere. Informasjon om blant annet frister og opptakskrav vil alltid være nødvendig for å nå de kortsiktige målene hos den enkelte. Det handler om valget som ligger ett år fram i tid. Spørsmålet er om vi skal si oss fornøyde med det.
Kanskje indikerer utsagnet som innledet denne artikkelen at det er like viktig å snakke med unge og voksne om at karriereveien framover kommer til å bli overraskende og usikker.
Kanskje vi må snakke mer med dem om at valget de tar og målet de setter seg kommer til å forandre seg. Hvilke kvaliteter blir det da viktig at vi som karriereveiledere fokuserer på i møte med veisøkere?
Les OECDs gjennomgang av politikk for karriereveiledning i Norge (PDF).
Verden i endring
Forskerne Mitchell, Levin og Krumboltz stiller spørsmålet: Hvordan kan vi planlegge å nå et mål vi ennå ikke vet hva er? Og ikke minst: Hvordan skal vi som karriereveiledere bidra til den type refleksjon?
Deres spørsmål baseres på at verden i stadig større grad er i forandring, og at det blir stadig vanskeligere å vite hvilken utdanning som er lurt å velge og hvor man tjener mest penger.
Holdningene til seg selv og sine muligheter i en verden i forandring framheves derfor som helt avgjørende for å oppleve en god karriereutvikling.
I artikkelen «Planned Happenstance: Constructing Unexpected Career Opportunities» framhever Krumboltz og hans kolleger fem grunnholdninger for å møte en usikker framtid: Nysgjerrighet, utholdenhet, optimisme, fleksibilitet, og vilje og mot til å ta sjanser.
Nysgjerrighet
Av og til opplever alle at vi sitter fast i dagliglivets rutiner, og vi glemmer å være nysgjerrige på verden rundt oss. Nysgjerrige folk utforsker sine livsrom og er åpne for nye læringserfaringer.
Som karriereveileder blir det viktig å oppfordre våre veisøkere til å være nysgjerrige på muligheter de ennå ikke har oppdaget.
Dette kan for eksempel skje ved å be veisøkeren om å søke på internett og finne minst fem yrker hun ikke hadde hørt om før, og så beskrive yrkene for en gruppe medelever. Veisøkeren kan også intervjue en person som har et yrke hun ikke kjenner særlig godt.
Utholdenhet
I søken etter nye læringsopplevelser vil man ofte møte både motgang og tilbakeslag, ikke sjelden ender man opp i en blindvei. Da er det viktig å løfte blikket og se etter utveier fra situasjonen man er kommet opp i.
Én av de viktigste oppgavene for rådgivere i videregående skole i dag er å motvirke frafall. Det kan være en mulighet å jobbe med prosjekter hvor for eksempel personer som har møtt veggen forteller om hvordan utholdenhet fikk dem videre.
Andre oppgaver kan utforske hvordan man gjennom å sette seg konkrete delmål kan komme seg sakte, men sikkert videre.
Optimisme
Man blir det man tenker at man kan få til. Det kan være en viktig påminnelse for oss alle at det finnes en løsning på de fleste utfordringer knyttet til utdannings- og yrkesvalg. Kanskje finnes det flere potensielle løsninger.
Riktignok må man sannsynligvis gjøre noen kompromisser, men det er unntaket heller enn regelen at det bare finnes én løsning.
Kanskje kan veilederen ved å bidra til å se ulike løsninger være med på å gjøre det klarere for veisøkeren hva som er viktig i livet. Valget kan for eksempel stå mellom det å bli boende på bygda og det å flytte til byen, hvor det er flere potensielle arbeidsgivere.
Fleksibilitet
Fleksibilitet defineres som noe som er mykt, bøyelig, smidig – noe som gir flere muligheter. Dette er muligens den egenskapen flest trekker fram som en kjernekompetanse i det nye kunnskapssamfunnet. Det handler om å ha et åpent sinn og å være klar til å endre mening hvis omstendighetene krever det.
Noen vil kanskje se på dette som et utslag av fenomenet «snu kappen etter vinden», noe vi forbinder med personer som mangler egne meninger.
Men Krumboltz og hans kolleger mener dette er en egenskap som vil bli mer aktuell i et samfunn preget av raske skifter i behovet for arbeidskraft, og hvor omstillingsevne blir avgjørende. Hva samfunnet kan bruke din kompetanse til, endres stadig.
Omstillingsevne blir avgjørende for mange av dem som nå står uten arbeid etter permitteringer i tradisjonsbundne lokalsamfunn, bygget opp rundt fabrikken. Den som klarer å kombinere fleksibilitet, nysgjerrighet, optimisme og utholdenhet vil ha større sannsynlighet for å komme seg videre.
Kanskje er nettopp dette muligheten til endelig å fullføre en drøm man har båret på i lang tid?
Mot til å ta sjanser
Den siste grunnholdningen Krumboltz og hans kolleger trekker fram er viljen og motet til å ta sjanser. Noen ganger, kanskje stadig oftere, er det slik at du ikke har mulighet til å få nok informasjon om valget du står foran før valget faktisk må tas.
Tradisjonelle teorier om karrierevalg er veldig ofte bygget opp rundt fornuftens grunnsetninger, men i en tid der farten går stadig raskere vil de som forsøker å kartlegge alle medvirkende faktorer knyttet til et valg bli akterutseilt av dem som kaster seg uti det.
Vi har ulike terskler for å oppleve risikotaking som ubehagelig. Karriereveiledere må arbeide for å fremme en evne hos framtidens valgtakere til å utfordre denne terskelen, og til noen ganger å la det stå til.
Min oppfordring:
Ikke la karriereveiledning bli en gravalvorlig prosess hvor alle må ha sitt framtidsvalg klart for seg. Valget endres sannsynligvis uansett.
Les mer:
H. B. Gelatt (1989): «Positive uncertainty: A new decision-making framework for counseling». Journal of Counseling Psychology, 36 (2).
Unn Wenche Joramo (2008): Rådgivningsfunksjonen i den videregående skolen: Elever og rådgiveres syn på rådgivningens form og innhold. Masteroppgave ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo.
Kjartan S. Kversøy (2005): Etikk - en praktisk vinkling. Bergen: Fagbokforlaget.
Kathleen E. Mitchell, Al S. Levin og John D. Krumboltz (1999): «Planned Happenstance: Constructing Unexpected Career Opportunities». Journal of Counseling & Development, 77 (2)
Skriv ut
