I karriereveiledning på ulike arenaer møter vi av og til mennesker som har opplevd krig, flukt, vold i nære relasjoner, alvorlig mobbing eller andre potensielt traumatiserende hendelser. Noen utvikler plager som er så alvorlige at de går ut over dagliglivets fungering, arbeidsevne eller evnen til ny innlæring.
Mange er flyktninger fra ikke-vestlige land som sliter mye med plagsomme og skremmende ettervirkninger etter dramatiske hendelser, men som kanskje aldri har fått tilbud om - eller har gått i - behandling. En del kan også ha fungert bra i flere år inntil traumeplagene blusser opp eller forverres – ofte på grunn av en krevende livssituasjon eller triggende hendelser.
Hva kjennetegner traumeplager?
Hva skal veilederen se etter eller spørre om dersom han/hun får vite eller aner at veisøkeren har problemer som kan være traumerelatert og som vanskeliggjør læring eller arbeid?
Det er viktig å understreke at traumeplager kan ha forskjellig intensitet og omfang. Det er mange faktorer som er av betydning:
Hvor alvorlig var hendelsen(e) en har vært utsatt for? Var det en ulykke eller menneskeskapt? Var det en engangshendelse eller noe som varte over tid? Var den rammede voksen eller barn da det skjedde? Fantes det beskyttelse, støtte eller hjelp i etterkant?
Vanlige traumerelaterte plager er dårlig søvn, mareritt, konsentrasjonsvansker, flashbacks, uro, sinne, «kort lunte», tristhet og depresjon, nummenhet, opplevelse av meningsløshet, tendens til å isolere seg og forsøk på unngåelse av alt som vekker minner om årsaken til plagene.
I en veiledningssituasjon ønsker vi at den vi veileder skal være mest mulig mottakelig for den hjelpen vi gir. Traumeplager kan gjøre det utfordrende for veileder å nå fram.
Toleransevindumodellen
Toleransevindumodellen, som ble utviklet av Daniel Siegel i 1999, er en teoretisk modell som i dag anvendes hyppig for forståelse og hjelp for plager etter traumatiske hendelser. Når vi er innenfor toleransevinduet, kan vi tenke og føle samtidig, håndtere hverdagen, løse problemer og lære nye ting.
Alle opplever vi fra tid til annen å bli brakt ut av fatning; vi blir sinte eller redde og kan samtidig registrere at også kroppen aktiveres. Men vanligvis er ikke reaksjonene sterkere enn at vi selv klarer å «regulere» oss tilbake til vår normaltilstand.
De som har utviklet traumeplager tåler ofte mindre av stress, følelser eller vanskeligheter før de blir kroppslig aktivert. Reaksjonene kan føre vedkommende enten over toleransevinduet (overaktivering) eller under toleransevinduet (underaktivering).
I en tilstand av over- eller underaktivering er ingen av oss særlig godt i stand til å ta inn ny informasjon, huske viktige ting eller gi adekvate svar. Samtidig kan personen ha vansker med å regulere seg tilbake til normaltilstand, det vil si komme inn i toleransevinduet igjen.
Over toleransevinduet
Ved overaktivering (over toleransevinduet) oppleves vanligvis en overveldende stressfølelse, en følelse av uro eller frykt. Hjertet banker fort og hardt og en blir skjelven og varm. Noen kan også kjenne kraftig irritasjon eller sinne.
Plutselig og uten forvarsel kan en overveldes av bilder av det som hendte (flashbacks), eller kroppen oppfatter en situasjon som farlig og reagerer med å gå i flukt- eller kampmodus. Det er vanlig å føle tap av kontroll og en impuls til å flykte eller kjempe.
I krise og stressituasjoner tar den sympatiske delen av det autonome nervesystemet over og kroppen gjør seg klar til å kjempe eller flykte. Da øker blodtrykket og det føres blod til de perifere deler av kroppen (armer og ben).
Dette er kroppens egen overlevelsesstrategi, og hjelper oss til å overleve når vi er i fare. «Alarmknappen» i hjernen skrur seg lett på i fare, men lar seg ikke like lett skru av igjen.
I samtaler kan personen fort oppleves som «krevende» fordi han/hun har sterke reaksjoner på tilsynelatende bagateller. Objektivt sett ufarlige, men plutselige lyder (en dør som smeller, en bil som bremser opp) kan sette i gang sterke fryktreaksjoner hos noen.
Under toleransevinduet
Ved underaktivering (under toleransevinduet) er vanlige tegn slapphet, sløvhet, nummenhet, en følelse av å være bedøvet, tom i hodet, ute av stand til å tenke. Den kroppslige reaksjonen er den motsatte av reaksjonen ved overaktivering.
Ved underaktivering reduseres hjertefrekvensen og det blir mindre blodgjennomstrømning til musklene. Det er som om kroppen går inn i en form for underkastelse, og blir passiv og lite bevegelig. Personen kan oppleve det som om kroppen er «død», og i enkelte tilfeller kan han eller hun miste kontakten med omverdenen.
I samtalen kan en som er underaktivert oppleves som vanskelig å få kontakt med, likegyldig og lite interessert i sin egen fremtid. Det kan oppleves provoserende for veilederen som får liten eller ingen respons på forslag og innspill.
Stabilisering
Den første fasen av traumebehandling kalles stabilisering og handler om å redusere plager og få bedre funksjonsevne. Karriereveiledere er ikke terapeuter, og skal ikke gjøre arbeidet til behandlere i spesialisthelsetjenesten.
Imidlertid er traumeforståelse og stabilisering noe alle hjelpere/veiledere bør kjenne til. Det vil gjøre veiledere tryggere i møte med traumatiserte. Traumatiserte vil på sin side føle seg forstått og møtt og bli mer delaktige i sin egen prosess.
Stabilisering består av tre hoveddeler: hjelp til å forstå sine egne plager bedre, hjelp til bedre fungering i dagliglivet og hjelp til å regulere egne følelser og komme inn i toleransevinduet igjen etter sterke stressreaksjoner.
Veilederen kan oppleve at den som veiledes «faller ut», blir underaktivert underveis i en samtale, og ikke lenger er i toleransevinduet. Det er viktig at veileder ikke bare fortsetter å prate, men prøver å skape kontakt med veisøkeren igjen før en eventuell fortsettelse.
Avhengig av hvor godt en kjenner hverandre kan det gjøres på flere måter: tilby et glass vann, foreslå en kort pause, snakke om dagligdagse ting, kommentere det som skjedde på en vennlig måte.
Det samme gjelder hvis deltakeren kommer over toleransevinduet, blir overaktivert; for eksempel hisser seg opp. For å lykkes, må veileder selv beholde roen og bestrebe seg på å skape kontakt igjen før temaet eventuelt videreføres.
Evnen til å snakke et fremmedspråk svekkes av sykdom og stress. Det betyr at selv om den som får veiledning kan snakke noe norsk, vil det likevel ofte være behov for tolk. Det er også viktig å huske at våre følelser er nærmest knyttet til morsmålet, og det er gjerne her vi har de følelsesmessige nyansene.
Generalisering og alminneliggjøring av plager
Mange, uavhengig av bakgrunn, utvikler en sterk frykt for at alle de plagsomme og uforståelige symptomene kan være tegn på fysisk sykdom, eller enda verre: galskap.
Men kommer man fra et land hvor det er liten eller ingen kunnskap om psykisk helse blant folk, vil plagene i enda større grad forbindes med frykt, stigma og skam. Imidlertid er det viktig å huske at også her er det er store individuelle forskjeller.
Hvis en som kommer til veiledning har symptomer og plager som skaper frykt og usikkerhet, er det avlastende å få vite at også andre kan ha det slik, og at plagene er «normale».
Det er lettere å få høre av veilederen hvilke plager som er vanlige og få mulighet til å bekrefte eller avkrefte, nyansere eller utdype, enn å skulle begynne å sette ord på noe som er uforståelig og skremmende for en selv.
Veilederen må bestrebe seg på å snakke i et konkret og forståelig språk, uten å anvende ord som lett kan oppleves fremmedgjørende eller skremmende. Veilederen må bruke tolk hvis det er behov. En trygg relasjon med veilederen og en opplevelse av at denne er tålmodig, genuint interessert og vil personen vel, er i seg selv stabiliserende.
Informasjonsbrosjyrer om ettervirkninger kan være et godt hjelpemiddel og gi et fint grunnlag for videre samtaler og refleksjon. En del brosjyrer finnes på flere språk og kan leses på egen hånd, eller veileder kan gå gjennom dem sammen med veisøkeren og tolk. Et godt eksempel er Til deg som har opplevd krig.
Henvisning til behandling
Mange ansatte i hjelpeapparatet erfarer at mennesker fra ikke-vestlige land har sterke motforestillinger mot å gå til legen og be om henvisning til behandling for psykiske plager.
En forklaring er at henvisning til spesialisthelsetjeneste/psykolog blir en bekreftelse på nettopp det vedkommende frykter mest: At han/hun er i ferd med å bli gal. Det kan også føles som å miste verdighet eller kontroll å skulle oppsøke hjelp. Som veileder er det derfor viktig å tenke over når og hvordan en formidler et slikt budskap.
Fokus på ressurser
Det vil også være viktig å utforske veisøkers syn på egne plager og tanker om hva som eventuelt kan hjelpe, før man eventuelt foreslår videre hjelp.
Hvordan ville plagene blitt oppfattet i vedkommendes hjemland? Hvem ville ha gitt hjelpen? Og sist men ikke minst: Hvordan har vedkommende klart seg på tross av alle plagene han/hun har?
Dette er et spørsmål som muliggjør fokus på ressurser som veilederen kanskje ikke hadde forventet å finne.
Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for Veilederforum: høgskolelektor Anne Holm-Nordhagen.
Referanser
Nordanger (2014): Nevrobiologi som veiviser for traumearbeid. I Anstorp, Benum (red). Traumebehandling, komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget.
Ogden, Minton, Pain (2006): Trauma and the Body. A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. New York. London: W.W. Norton & Company
Ogden, Fisher (2015): Sensorimotor Psychotherapy. Interventions for Trauma and Attachment. New York. London: W.W. Norton & Company
RVTS Øst (2013): Film 1: Normalhjernen. Film 2: Den traumatiserte hjernen. På rvtsost.no
RVTS Øst: Toleransevindumodellen.
http://psykososialberedskap.no/
Salvesen, Westlund (2015): Mindfulness og medfølelse, en vei til vekst etter traumer. Oslo: Pax Forlag
Støren, Odland, Christie: Manual for stabilisering og ferdighetstrening etter traumatiske hendelser. På rvtsost.no
www.flyktning.net: RVTS Midt, Til deg som har opplevd krig, Brosjyre
www.flyktning.net: RVTS Midt: Til deg som ikke får sove, Brosjyre
www.flyktning.net: RVTS Øst (2017), Aamir og toleransevinduet, e-læring
www.flyktning.net: Gudrun Nordmo, RVTS Øst, Tolk i terapi og psykososialt arbeid
Skriv ut
