En av de første dagene etter nedstengingen i mars skulle jeg lede et fagmøte for kollegaene mine på Teams. Jeg satt på pc-en min og så ansiktene dukke opp på skjermen ett og ett om gangen. Litt hakkete, og litt kornete.
Så deler jeg skjermen med presentasjonen min, og ansiktene forsvinner. Det eneste jeg hører er min egen stemme. I vakuumet som følger stiger ubehaget i meg. «Blir jeg for mye? For ivrig? Snakker jeg alt for lenge om dette temaet, eller gjør jeg meg ferdig for raskt?»
Karriereinformasjon eller karriereveiledning
Siden den gang har jeg hatt mange digitale veiledninger. Og jeg vet ikke om det har blitt så mye lettere. Til tider synes det er vanskelig å være veileder digitalt. Det blir raskt karriereinformasjon, hvor jeg viser veisøker hvor hen kan finne informasjon og funksjoner på LinkedIn eller på Utdanning.no.
Det er som om jeg ikke finner det samme rommet eller stemningen for å spørre om hvordan det kjennes å være jobbsøker. Hvordan det kjennes å snakke med meg. Kanskje er det min egen sosiale usikkerhet, eller kanskje er det rammene som begrenser hva vi klarer å skape sammen i dette formatet. Praktisk informasjon og hjelp så hen kan jobbe videre med prosessen sin selv.
Men veiledning - sånn som jeg har trent på det, utdannet meg innen og praktisert på kontoret mitt - det blir det ikke alltid.
Det jeg har trent på kan ikke brukes digitalt
Som veileder har jeg blant annet trent på å lytte, ikke bare etter ord, men også kroppsspråk, toneleie og stemmeleie, og hva som ikke sies.
Når jeg selv snakker, har jeg trent på å følge med på hvordan den andre responderer. Hva som skjer med blikket, kroppen, de ørsmå bevegelsene som hjelper meg å forstå om jeg prater om noe som treffer, eller noe som ikke er så interessant likevel.
Og dess bedre jeg har blitt til nettopp dette, lese rommet, lytte bak ordene og tilpasse meg, dess mer hjelpeløs blir jeg når de nøye kvessede verktøyene mine forsvinner. Jeg hører ikke om stemmen har en varm klang i seg eller om den har en ørliten skjelving og kanskje snart vil sprekke.
Begge stemmene høres like ut for meg på digitale flater. Uten verktøyene mine sliter jeg med å følge veisøker, bygge en relasjon og delta i dialog. Det gjør meg usikker. Og jeg blir digitalt klein.
Ny kultur eller ny metodikk?
Jeg har gjort meg noen erfaringer: Det blir bedre med bare lyd. Det merkelige er at når kameraet skrus helt av - og jeg ikke har noe synsinntrykk å lene meg på - kjenner jeg meg tryggere. Jeg kan rette fokuset utover og får til å lytte slik jeg ønsker. Jeg tør å hive meg mer utpå, stiller åpne spørsmål, utfordrer i tillegg til å støtte.
Den enkle forklaringen er at jeg slipper å se meg selv på skjermen, kanskje tas noe av intensiteten ned for oss begge, når vi ikke er rett oppi ansiktet til hverandre. Eller kan det være fordi vi er vant med å snakke i telefonen at vi har en felles forståelse av hvordan vi oppfører oss på telefon, hvordan man gjør det, liksom.
Ville det hjulpet på video om vi får utviklet en felles kultur for hvordan vi gjør det sammen? Små ting som at vi venner oss til å bekrefte hverandre mer med lyd eller i større gester?
Med kurs opplever jeg å ha kommet litt lengre. Jeg har lært at noen kurs ikke egner seg digitalt. Jeg klarer ikke å legge til rette for umiddelbarheten, erfaringsutvekslingen og undringen på samme måte. Og jeg har lært at andre kurs fungerer bedre. Særlig kurs der jeg i større grad har predefinerte læringsmål. Når deltakerne skal lære teori og trene på ferdigheter.
Jeg har erfart at ingen sitter ved siden av hverandre på Zoom eller Teams, det er ingen naturlig småprat i pausene, og ingen som slår følge bort i kantina for å hente en kaffekopp. Når småpraten forsvinner, blir vi lett stive og formelle, og vi må legge inn løsninger for å bli kjent og trygge hverandre på annet vis.
Sist jeg holdt kurs, åpnet vi med at vi alle fortalte hva vi så sist på YouTube. Kanskje er det mer påfyll på metodikk jeg trenger? At vi bevisst må bygge inn et rom, gjøre det på en litt annen måte, for å slippe til det uformelle, personlige og umiddelbare?
Mer erfaring og refleksjon
Nå i september stengte vi ned igjen i Bergen. Byen ble kalt inn til ti dagers dugnad, og jeg sitter på hjemmekontor og holder digitale veiledninger. Jeg tror ikke studentene lider, egentlig... Jeg hører at de sier de setter pris på veiledningene, og jeg merker at de kommer tilbake.
Men det er annerledes på video enn fysisk, i alle fall for meg, og jeg merker at jeg leter etter hva som fungerer og ikke. Leter etter rett måte å gjøre det på når vi møtes digitalt. Jeg ser i hvert fall frem til flere erfaringer og fortsatt refleksjon rundt hvordan det påvirker yrkesutøvelsen min. I mellomtiden forblir jeg ydmyk, modig og klein.
Skriv ut
