Gjesteblogger: Å ha med seg selv på veien

Siste kvelden av ferien lå jeg på sofaen og ble klar over at akkurat dette - å bare ligge der på sofaen - hadde ikke jeg gjort på veldig lenge. Selv om jeg kjente på takknemlighet for masser av tid med venner og familie og nydelige naturopplevelser, kjentes det som om ferien hadde vært så hektisk. Og nå hadde den etterlatt meg nærmest hengende litt etter meg selv. Som om jeg trengte tid til å “catche up” med meg.

Jeg kom til å tenke på en setning læreren til datteren min delte med oss på besøksdag for første klasse i fjor: “Å ha med seg selv på veien”. Jeg merket meg den setningen, for jeg syntes det var så fint sagt. Ja, jeg ble faktisk både rørt og trygg av at læreren til seksåringen min var opptatt av at hun skulle “ha med seg selv på veien” gjennom årene med skolegang.

Og her lå jeg nå og lurte på om jeg kanskje kunne ha lagt igjen meg selv på en campingplass i Lofoten.  

Å kjenne etter 

Siden setningen rørte meg på den måten, har jeg grublet en del på hva jeg tror hun kan ha lagt i det, og hva jeg selv la i det som gav meg den følelsen av gjenkjennelse. 

Jeg har kommet frem til at det må ha noe å gjøre med å kjenne etter, å oppleve fremfor å gjøre. Plass til, og interesse for opplevelsen. Å la ungene erfare hvordan de opplever ulike aktiviteter, å la de styre etter hvilke opplevelser som kjennes meningsfulle for dem, fremfor å fortelle dem hva som er bra og hva som er dårlig. Heller dvele ved opplevelsen en stund, vie den interesse. Hva gjør meg glad, hva gjør meg sint, hvilke tanker og refleksjoner gjør jeg meg i ulike situasjoner? 

Objektiv og subjektiv sannhet 

Så hvordan relaterer dette seg til karriere? Og til veiledning? Og, til meg som karriereveileder? Jo, via valg. Og via sannheter om hva som er det rette valget. Søren Kierkegaard tegner opp to ulike veier til sannheten i verket hans Afsluttende Uvidenskabelig Efterskrift (1846). De to veiene er representert ved den objektive og den subjektive sannhet. Kanskje kan den første oppsummeres i spørsmålet “hva er et godt valg?”, og den andre “hva er et godt valg for meg?”

I følge Kierkegaard er nødt til å velge. Vi kan ikke følge to veier på en gang, vi kan ikke leve litt i den objektive sannhet og litt i den subjektive. Jeg tror det ville vært vanskelig å jobbe som karriereveileder i dag uten å skuffe Kierkegaard litt.

Selv forsøker jeg nok å få til litt av begge deler i veiledningstimene hos meg. Både når jeg kartlegger kompetanse og når jeg bruker verktøy legger jeg jo til grunn en slags objektiv sannhet. Noe å måle opp mot, og en struktur og et mål for hvor vi skal, som finnes utenfor meg og veisøker.

Plass til subjektiv sannhet 

Men det slo meg der jeg lå på sofaen at er det noe jeg kan og vil bruke veiledningsrommet til enda mer i høst, så er det å gi rom til å lete etter den subjektive sannheten. Tilby et sted der vi ikke bare snakker om “det rette valget”, men “det rette valget for meg”.

Det krever mer enn bare å ha kartlagt ferdighetene og interessene sine. Mer enn en slags ferdig oppskrift på “hvem er jeg” koblet med kunnskap om arbeidslivet. Det krever evnen til å kontinuerlig kjenne etter hvem dette “jeg’et” er som skal ta det rette valget for seg selv. Hvordan er det å være dette “jeg’et”?

Jeg tror dette er en kapasitet som vokser i takt med at vi bruker den, og svinner hen når den blir oversett. Ved å etterspørre den i møte med veisøkere, kan jeg hjelpe å dyrke frem den kapasiteten. Gjennom å ikke spørre etter hva veisøker kan eller hva valgalternativene består i, men heller hvordan det er å være veisøker. Og hvordan er det akkurat nå, mens man står i et valg. Hvordan ser, kjennes og føles det valget?

Og hvordan oppleves det å se for seg å velge det ene og å gi avkall på det andre?  

Å ha med seg selv på veien. Å kjenne etter, og å oppleve fremfor å gjøre. Eller kanskje er det så enkelt som å gi seg selv tid til å undersøke og kjenne litt ekstra etter den klumpen i magen man blir liggende med på sofaen kvelden før første dag etter ferien.