Bokanmeldelse: The Oxford Handbook of Career Development

The Oxford Handbook of Career Development er viet karriereveiledningsfaget og retter fokus mot hva karriereveiledning er, hvor det kommer fra, hva som skjer her nå og hva som peker fremover. Redaktørene er Peter J. Robertson fra Edinburgh Napier University, Tristram Hooley fra University of Derby og Høgskolen i Innlandet og Phil McCash fra University of Warwick. De har satt sammen bidrag fra både ukjente og kjente internasjonale forskere og skribenter innen karriereveiledningsfeltet.

Kontekst, teori og praksis

Antologien er tredelt. Den første delen tar for seg karriereveiledningsfagfeltets kontekst, som kompetansepolitikk, økonomi og utdanning. Den neste delen handler om det teoretiske landskapet i fagfeltet, med fokus på konsepter og forståelser av karriererelaterte opplevelser, fenomener og atferd. Den siste delen dreier det seg om det brede spekteret av hjelpende praksis, og det å gå fra idé til handling for å støtte individer og grupper med karriere – fra en-til-en til gruppeveiledning.

Listen over forfattere i denne antologien er i stor grad kjente navn i fagfeltet, og noen nye navn. Gideon Arulmani, Jenny Bimrose, David Blustein, Maria Duarte, Tristram Hooley, Barrie Irving, Siobhan Neary, Jerome Rossier, Ronald Sultana, Tony Watts og Julia Yates kjenner mange godt, og noen lurer kanskje på hvorfor de samme folkene ofte skriver i disse bøkene. Redaktørene skriver at det har vært et mål å inkludere for eksempel flere kulturelle perspektiver i denne antologien, men det er nok ikke til å stikke under en stol at skribentenes tyngdepunkt er i Storbritannia. Her har redaktørene riktignok hatt som mål å oppsummere og sammenfatte kunnskap per i dag, men jeg tenker at de kan godt få kritikk for å ha vært litt nærsynte når de valgte ut sine kapittelforfattere.  

Karriereutvikling

I antologien er det et overordnet mål at alle kapittelforfatterne skriver om karriere og karriereveiledning på en så inkluderende måte som mulig, for eksempel ved å være omforent om betegnelsen career development, på norsk «karriereutvikling», i stedet for å bruke begreper som karrierevalg og karrierelæring. Begrepet utvikling knytter feltet sammen med en rekke andre disipliner og fagområder, og fenomenet karriereutvikling omslutter alle andre aspekter ved karrierefenomenet, der både valg og læring er en del av utviklingen.

På samme måte omtales karriereveiledning eller aktiviteter som er ment å støtte mennesker i sin karriereutvikling, for career development services eller career development support – karriereutviklingstjenester eller karriereutviklingsstøtte, uten å skille mellom gruppe- eller individaktiviteter, veiledning eller læring. Hvilket mål tjener dette? Redaktørene håper at det å ha en omforent begrepsbruk vil bidra til å vise at selv om karriereveiledningsfeltet er rikt, variert, og muligens med en overflod av teori, så drar alle i samme retning: Det handler om å støtte mennesker og grupper i deres ferd gjennom liv, læring og arbeid.

Jeg har sansen for denne ideen, og tenker som redaktørene at det å være opptatt av hvilke metaforer og ord som brukes for å forklare hva man jobber med i karriereveiledningsfagfeltet er viktig. Bill Laws klassiske dikotomi mellom metaforer for karriere som løp eller reise minner oss stadig på at man kan snakke om vidt forskjellige ting når man snakker om karriere.

I forordet peker Tony Watts på at bokens overordnede begrep, karriereutvikling, er komplekst, og at det befinner seg mellom individer og strukturer ettersom det handler om overganger mellom læring og arbeid på tvers av institusjonelle rammer. Dette er en formulering vi blant annet kjenner fra Roger Kjærgård og Peter Plants antologi fra 2018, der tittelen nettopp var Karriereveiledning for individ og samfunn. Men i tillegg påpeker Watts at det at karrieren er overalt, bidrar til at karriereveiledningsfagfeltet risikerer å marginaliseres; det er allestedsnærværende og står i fare for å tynnes ut. Det at karriereutvikling er et gjennomgående element og tema i menneskers liv gjør det også til en viktig smøring i det sosiale maskineriet.

Dette er et viktig poeng, tenker jeg, og vi ser det også her hjemme i diskusjoner rundt hvem som skal ha ansvar for karriereveiledningstjenestene: Skal de driftes av stat eller fylkeskommune? Hvem skal holde i det i skolen? Skal veilederne være spesialiserte eller skal karriereveiledningen komme som en ekstra rolle? Derfor er det også viktig å aktualisere fagfeltet og kontinuerlig vise at det er relevant og nyttig. En klar ambisjon med denne boken er å styrke fagfeltet ved å vise hvilken bredde og dybde det har, og hvilke samfunnskritiske perspektiver karriereveiledningsfagfeltet innebærer. Jeg tenker at denne boken gir et bilde av hva som er viktige temaer i feltet i dag.

Tematisk teorianalyse

Dette er en rik bok, med mye stoff å fordøye. Perspektiv-rikheten henger sammen med at fagfeltet har nærmest en overflod av teorier og metodeformuleringer. Dette tydeliggjøres i kapittel 9 der    Julia Yates har satt seg fore å rydde litt i denne kompleksiteten, med en tematisk analyse av de karriereteoriene hun har funnet – hvilket er ganske mange; hele 40 forskjellig formulerte teorier.

Yates har sortert ut temaene identitet, miljø/kontekst, karrierelæring og psykologiske karriereressurser som underliggende temaer i karriereveiledningsteorier. Derfor er det også naturlig at det er motsetninger, ettersom teorier og metodiske rammeverk kan sette forståelser av karriere og mål med karriereveiledning opp mot hverandre. Kapittelforfatterne er i denne antologien bedt om å formulere tydelige standpunkt og tilby nye perspektiver for å synliggjøre dette.

I introduksjonskapitlet tilbys vi en ny forståelse av fagfeltets utvikling, som jeg finner interessant. Det legges vekt på hva som skjedde før Frank Parsons og utenfor USA, og fagfelt vi ikke nødvendigvis har diskutert som sentrale for karriereveiledningsfagfeltet tidligere. Eksempler på det er faglige og historiske tråder innen yrkesveiledning, differensialpsykologi, interaksjonistisk sosiologi og kunnskap om og forskning på livsløp og utvikling. 

Meningsfullt arbeid

Med tanke på hvordan karriereveiledningsfeltets faglige tyngdepunkt og sosiale misjon har vært på vandring, opplever jeg at forfatterne i kapittel 2 argumenterer for at karriereveiledningsfagfeltet har vært i bevegelse. Fra å ha en posisjon der yrkesveiledning handlet om å løfte fattige og marginaliserte til et bedre liv med arbeid, inntekt og mening, sier Ellen Gutowski, David Blustein, Maureen Kenny og Whitney Erby at karriere gikk over til å handle om velstående menn i middelklassen – og gjør det fortsatt.

Dette handler blant annet om begrepsbruk og forståelser av karriere som noe som foregår i et velordnet og meritokratisk arbeidsliv, mens det i disse tider med et usikkert og omskiftelig arbeidsliv er viktig at karriereveiledningsfagfeltet pendler tilbake til å fokusere på de som sliter. De argumenterer for at deres teoretiske tråd, the psychology of working theory, kan bidra til dette med sitt fokus på anstendig arbeid og hvordan arbeid gir mening. Arbeid bidrar til positive relasjoner i menneskers liv uten at det nødvendigvis handler om det ladede begrepet karriere, altså kan arbeid oppleves som viktig og bra når det bidrar til en opplevelse av å holde på med meningsfull aktivitet og bidrar til å knytte og holde på relasjoner med individer og fellesskapet. Selv om jeg ikke er helt enig med forfatterne i at vi skal snakke om meningsfullt arbeid og karriere som to forskjellige ting, applauderer jeg fokuset på arbeid som noe meningsskapende og givende i seg selv – uten fokus på suksess og klatring, som formuleres godt og overbevisende i dette kapitlet.

Profesjonalisering av feltet

Med tanke på profesjonalisering, sier John Gough og Siobhan Neary i Kapittel 18 at profesjonalisering innebærer en «regulatory bargain», en regulatorisk byttehandel mellom myndigheter og profesjon der sistnevnte får myndighet til å definere praksis- og kompetansestandarder. Til gjengjeld, er det opp til profesjonen selv å holde styr på dette og regulere profesjonen. Forfatterne sier at karriereveiledningsfagfeltet stort sett ikke har klart å få til en slik byttehandel, på tross av at dette har vært et ønske og en prioritet i mange land. Noen steder er det imidlertid snakk om en delvis profesjonalisering og begrenset faglig selvstyre. Forfatterne argumenterer for at også dette drar i riktig retning, fordi det gir en mulighet til å delta i faglige samtaler og fagutvikling både innenfor og utenfor landegrensene.  Dette er essensielt for fagfeltets utvikling og kunnskapens kvalitet.

Diskusjonen om profesjonalisering er viktig. Spesielt i lys av diskusjoner her hjemme om karriereveiledningstjenestene og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (tidligere Kompetanse Norge) sin sentrale rolle som utvikler og formidler av kvalitetsrammeverk for karriereveiledning, samt den tidligere nevnte diskusjonen om ansvar og spesialisering av karriereveiledningstjenestene. Kanskje kan dette kapitlet gi vann på mølla i vår nasjonale diskusjon. 

Et godt tidsbilde

En antologi som dette er på mange måter et godt tidsbilde med tanke på hva er vi opptatt av her og nå, og hvordan vi forstår fagfeltet fra vårt nåtidige perspektiv. Som Watts er inne på i sin introduksjon, er det i dag mulig å se lenger og mer enn hva man har gjort tidligere. For eksempel ser vi hvordan pendler har svingt frem og tilbake, og gjort temaer som ble uaktuelle aktuelle igjen, men denne gangen med et større tilfang av interdisiplinære perspektiver, forskning og kunnskap.

Slik viser også denne boken at en del diskusjoner står seg og vil fortsette å være aktuelle i fagfeltet: Hva er meningen med det vi gjør, hvem vil vi støtte og hjelpe og på hvilken måte, og hvordan tenker vi rundt egen praksis og kompetanse. 

Referanser:

Kjærgård, R., & Plant, P. (2018). Karriereveiledning : for individ og samfunn. Oslo: Gyldendal.

Law, B. (2009). Changing metaphors for careers-work. The Career-learning Café, (21.07.2018). Retrieved from http://www.hihohiho.com/magazine/features/cafmetaphor.pdf