Når verden rundt oss blir uforutsigbar, må vi finne stabilitet et annet sted. Ikke i stillingstitler, ikke i roller, ikke i landet vi bor i, men i erfaringer, verdier og mening. Identitet er ikke bare hva vi gjør, men hva vi bærer med oss. I møte med endring blir mennesket selv sitt viktigste holdepunkt.
I 2012 flyttet jeg fra Nederland til Norge med familien min. Mannen min hadde fått jobb i en norsk kommune, og jeg skulle bygge opp karrieren min på nytt i Norge. Selv om flyttingen var frivillig, ble jeg slått av hvor dypt store endringer kan påvirke psykisk. Ofte er det nettopp ting man ikke tenker over, som viser seg å ha stor betydning.
Jeg husker spesielt dagene rundt selve flyttingen. Vi kjørte med bilen til Bjugn, mens flyttebilen kom to dager senere. I mellomtiden bodde vi i et tomt hus. Jeg glemmer aldri følelsen av fortapthet jeg hadde i disse dagene. Da flyttebilen endelig kom med møbler, klær og leker, kunne vi skape et «hjem» igjen på et nytt sted. For første gang i voksenlivet ble jeg klar over hvor stor betydning en gammel sofa og et spisebord med spor etter tidligere liv kan ha. Det ga oss en følelse av trygghet og stabilitet, og fungerte som et anker i en stor endring.
Når stabilitet ikke kan tas for gitt
Jeg tilhører generasjonen som vokste opp rett etter andre verdenskrig, og barndommen min var preget av mine foreldres fortellinger om livet under krigen. Erfaringen med å leve i en verden som plutselig endret regler, rammer og forutsigbarhet, satte dype spor i hele deres generasjon. Samtidig var perioden etter krigen preget av et felles håp og en sterk forventning. Denne optimismen bidro til gjenoppbygging av samfunnet.
Kanskje er det nettopp derfor jeg er særlig opptatt av hvordan mennesker forholder seg til dynamikken i karriereknappen Endring og stabilitet. Hvordan kan vi stå i usikkerhet og tap uten å miste følelsen av fotfeste? Hvordan kan vi finne stabilitet i endringer, og hvem kan hjelpe oss? Perspektiver på knappen Endring og stabilitet hjelper meg i arbeidet med å veilede mennesker som står i store omstillinger.
I arbeidet mitt som karriereveileder har jeg møtt mange som bærer spor av krig, flukt og andre traumer. Spørsmålet er hvordan vi kan hjelpe veisøkere å finne tilbake til indre stabilitet, når alt ytre er preget av usikkerhet. Jeg husker at jeg en gang fikk en e-post fra programrådgiver i integreringsenheten i en kommune. Hun skrev:
Damen du hadde karriereveiledning med, oppsummerte samtalen slik: «Hun ga meg håp!»
Karriereveiledning hadde igangsatt en tankeprosess, og det er nettopp der vi kan bidra. Vi kan stille gode spørsmål og hjelpe mennesker med å definere sin egen styrke midt i det som er vanskelig. Et spørsmål jeg bruker, inspirert av løsningsorientert terapi, er: Hvilken styrke i deg kan hjelpe deg med å ta neste steg, eller oppnå det du ønsker?
Endring som tap eller mulighet
Da jeg arbeidet i en stor telekombedrift rundt 1990, opplevde jeg på nært hold hvordan bransjen sto i sluttfasen av en omfattende omstilling fra mekanisk til digital teknologi. Samtidig hadde virksomheten blitt privatisert, og ansatte gikk fra å arbeide i en offentlig etat til å bli en del av et konkurranseutsatt marked. Dette endret både holdninger, forventninger og relasjoner.
Som karriereveileder i denne perioden møtte jeg mange av disse prosessene på nært hold. Jeg så hvordan de samme endringene kunne oppleves vidt forskjellig av ulike fagpersoner innen teknikk. Noen opplevde det som tap, mens andre opplevde det som en ny mulighet.
Læring som en kontinuerlig prosess
Teknologiske skifter og økonomiske svingninger gjør at yrker forsvinner, endres eller oppstår. Det er dagens virkelighet. Stabilitet handler ikke om fravær av endring. Tvert imot står vi midt i den! Spørsmålet er hvordan vi kan finne stabilitet i evnen til å bære og håndtere endring. Teknikere som klarte omstillingen, var nettopp de som evnet å navigere både overgangen til ny teknologi og skiftet til en markedsstyrt virksomhet.
Jeg så at dette ikke først og fremst handlet om vilje, men om mot til å lære og stå i usikkerhet. Utfordringen var å finne en ny balanse der utviklingen kunne innpasses i fortellingen om hvem teknikerne var som yrkesutøvere. Omstillingen innebar ikke bare nye arbeidsoppgaver, men også en ny definering av egen kompetanse og yrkesidentitet. Et tydelig eksempel er overgangen fra «Jeg mestrer før jeg møter kunden» til «Jeg lærer underveis». Læring ble dermed ikke noe som ligger i forkant av arbeidet, men en kontinuerlig prosess og et uttrykk for motstandskraft og faglig stabilitet.
Å finne håp og mening
Den amerikanske psykologen Carl Rogers beskriver trygghet, aksept og respekt som grunnleggende betingelser for at mennesker skal kunne utvikle seg. For meg har dette blitt selve fundamentet i veiledningsrommet. Uten dette blir det vanskelig å snakke om endring i det hele tatt. Likevel opplever jeg når jeg møter mennesker i store endringer, at trygghet alene ikke alltid gir svar på hvordan veisøkeren skal gå videre. Spørsmålet blir ikke bare hvordan et menneske blir møtt, men hva som gir livet retning når mye har gått tapt.
Et verktøy jeg ofte bruker i møte med mennesker som har mistet jobben sin, også de som selv har sagt opp, er endringskurven. Kurven har sitt utspring i sorgmodellen til den amerikanske psykiateren Elisabeth Kübler-Ross. Hun beskriver sorg og tap som en prosess med ulike følelsesmessige faser, blant annet fornektelse, sinne, depresjon og aksept. Den opprinnelige modellen ble ikke presentert som en fast, lineær kurve, men som en beskrivelse av ulike reaksjoner som kan opptre i varierende rekkefølge og intensitet. Når mennesker mister arbeid eller identitet, går de ofte gjennom en lignende prosess.
I veiledningsarbeid bruker jeg en forenklet versjon av endringskurven. Jeg lar veisøkerne selv sette ord på reaksjonene når vi tegner kurven sammen. Slik blir modellen ikke en fasit, men et språk for individuelle erfaringer. Å sette ord på det vanskelige kan gi en opplevelse av stabilitet gjennom forståelse av egne reaksjoner.
Mening, håp og ansvar
Viktor Frankl setter søkelys på en annen dimensjon av stabilitet, nemlig menneskets evne til å finne håp og mening selv under de mest ekstreme livsbetingelser. Frankl var en østerriksk psykiater og nevrolog som utviklet logoterapien, en retning som vektlegger menneskets søken etter mening. Med bakgrunn i egne erfaringer fra konsentrasjonsleirene fremhever han hvordan søken etter mening er menneskets grunnleggende drivkraft. Når mennesker mister fotfestet i livet, kan denne meningen fungere som en indre akse, noe som gir retning også når omgivelsene er preget av uforutsigbarhet. Håp oppstår nettopp i denne retningen, som en forventning om at livet fortsatt kan leves med verdi og betydning.
Hos Frankl er håp tett knyttet til ansvar. Håp handler ikke om å forvente en enkel løsning, men om å erfare at livet fortsatt rommer muligheter for verdi og betydning. Selv i situasjoner preget av tap og lidelse fant Frankl stabilitet gjennom å gi mening til det han erfarte, og gjennom å rette blikket mot det han fortsatt kunne bidra med. Mening er, ifølge ham, ikke noe vi mottar passivt. Mening må oppdages og skapes gjennom forholdet til arbeid, relasjoner og måten vi møter motgang på. Det at et menneske som har opplevd dype overgrep, kan formulere erfaringer som senere blir en veiviser for andre, har gjort sterkt inntrykk på meg.
Håp som bro mellom endring og stabilitet
Å bygge opp et nytt liv i Norge var for meg både meningsfullt og krevende, men også preget av en vedvarende og sammensatt belastning. Parallelt med at jeg måtte lære språket og etablere meg på nytt yrkesmessig, ble familien rammet av alvorlig sykdom, økonomisk usikkerhet og flere tap i nær familie på kort tid.
Håp betydde i denne perioden ikke klarhet eller trygghet, men en vilje til å fortsette å ta det neste lille steget, også i perioder preget av forvirring, fortvilelse og indre uro. I ettertid ser jeg at håp fungerte som en bro mellom endring og stabilitet: ikke ved å oppheve det vanskelige, men ved å gi retning og gjøre bevegelse mulig. Det var dette som gjorde at jeg kunne holde ut og gradvis bygge opp en ny sammenheng, uten å miste meg selv helt.
Endring som grunnleggende betingelse
Når jeg ser tilbake på min egen livshistorie, mine foreldres erfaringer, arbeidslivets omstillinger og møtene med mennesker i veiledning, blir én innsikt stadig tydeligere for meg: Endring er ikke noe som skjer unntaksvis i livet, det er en grunnleggende betingelse. Stabilitet handler derfor ikke om å holde fast i det kjente, men om å utvikle indre forankringer som gjør det mulig å møte det ukjente med åpenhet og mot.
For meg har læring, mening og håp blitt slike forankringer. De har hjulpet meg å forstå både egne erfaringer og andres prosesser i møte med tap, usikkerhet og nye begynnelser. I karriereveiledning opplever jeg gang på gang hvordan mennesker, når de får tid, trygghet og tillit, kan finne tilbake til en indre kontinuitet, en opplevelse av hvem de er, også når ytre rammer endrer seg.
Forfatteren har brukt KI som støtte i arbeidet med research og språkvask av teksten.
Litteratur
Frankl, V.E. (1978). De zin van het bestaan. 2020 (20. utg.) Uitgevermaatschappij Ad. Donker B.V. (Opprinnelig utgitt som: Ein Psykolog erlebt das Konzentrasjonslager, 1946) (Oversatt til norsk: Livet må ha mening, 2018)
Kübler-Ross, E. (1972). Lessen voor levenden. 2011 (32. utg.) Ambo|Anthos Uitgevers. (Opprinnelig utgitt som: On death and dying, 1969)
Rogers, C.R. (2012). Mens worden (5. utg.) Erven J. Bijleveld (Opprinnelig utgitt som: Becoming a person (1961,1981)
Sugiyama, K., Ladge, J. J. & Dokko, G. (2023). Stable anchors and dynamic evolution: A paradox theory of career identity maintenance and change. Academy of Management Review, 48(3), 450–474. doi.org
Skriv ut
