Når en veiledningssamtale går mot slutten, tar jeg ofte meg selv i å tenke på om denne samtalen var til nytte for veisøkeren. Dette kjenner jeg mest på de gangene jeg selv føler at jeg bare har lyttet på hva veisøker har på hjertet, uten at jeg selv har vært spesielt aktiv. Det er i disse tilfellene at jeg kjenner det ekstra godt når jeg hører veisøkerne avrunde samtalen med: «Det hjelper bare å prate ut om det, vet du.» «Jeg vet at jeg har pratet mye, men det var så godt å bare få luftet det med deg». En annen variant er: «Så godt det er å bli sett».
Selvfølgelig føler jeg som karriereveileder meg også litt mer bekreftet av å høre det. Mennesker har behov for å bli sett. Mange har også behov for informasjon. Informasjon ligger tilgjengelig på internett, men opplevelsen av å bli sett er ikke så lett tilgjengelig. Tilgangen til ubetinget oppmerksomhet fra et annet menneske vil jeg påstå er en mangelvare i hverdagen. Derfor tenker jeg at det mest verdifulle jeg bidrar med for andre mennesker er å se dem. Da gir det mening for meg som karriereveileder å sørge for at veisøkerne får opplevelsen av at jeg ser dem og at jeg tar dem på alvor.
Betingelser for å skape tillit i relasjonen
For å gi veisøkerne denne opplevelsen etterstreber jeg å anvende psykolog Carl Rogers sine tre grunnbetingelser for å skape tillit i relasjonen. De tre betingelsene er å vise:
- Kongruens (å være ekte og transparent)
- En aksepterende, ikke-dømmende holdning
- Empati
Carl Rogers bidro med et humanistisk-eksistensialistisk perspektiv inn i veiledningen. Han introduserte ikke-direktiv-tilnærming til terapi, som dreier seg om å gi veisøker kontroll over sin egen prosess. Han mente at mennesket selv er ekspert på eget liv, og at hjelpere kan bidra med å støtte og speile mennesket, slik at det ser seg selv klarere. Ved å se seg selv klarere kan mennesket bli mer bevisst sine iboende ressurser og få økt tro på å mestre eget liv. Selv om Rogers var terapeut, har hans perspektiver påvirket mange andre hjelpeprofesjoner, deriblant karriereveiledningsfeltet.
Carl Rogers skriver i sin bok On becoming a person:
"Det er klienten som vet hva som gjør vondt, hvilke retninger å gå, hvilke problemer er avgjørende, hvilke erfaringer har blitt dypt begravet."
Trenger relasjonskompetanse
Ifølge Carl Rogers vil karriereveiledere kunne skape en trygg arena for vekst for veisøkere når de tre nevnte betingelsene er til stede. Dette krever selvsagt både oppmerksomhet, energi og bevissthet fra karriereveiledere. Noen dager er det lett å skape en trygg arena der tillit og vekst kan blomstre. Andre dager er det mer krevende. Uansett er det vi som karriereveiledere som sitter på nøklene til å skape en god relasjon med veisøkerne våre.
Selv om hjelperelasjonen som oppstår mellom veisøker og karriereveileder ikke varer lenge, trenger vi som er karriereveiledere relasjonskompetanse. Relasjonskompetanse er ferdigheter, evner, kunnskaper og holdninger som etablerer, utvikler, reparerer og vedlikeholder relasjoner mellom mennesker. Videre ønskes det av oss at vi også sørger for å skape en god relasjon med veisøkerne våre, ved å for eksempel bruke Carl Rogers sine grunnbetingelser.
Jeg tenker en god relasjon er forutsetningen for at veisøkere skal åpne seg for oss og være villige til å utforske ærlige og nære tema som ofte er relevante i karriereveiledningen. Annet som kan bidra til en god relasjon, kan være å behandle den andre med respekt og verdighet, være pålitelig, lytte aktivt og vise interesse.
Å skape en trygg arena
Den første grunnbetingelsen til Carl Rogers handler om å være kongruent som karriereveileder. Det betyr å være ekte og transparent i møte med veisøker. For at veisøker skal klare å åpne seg opp fullt og helt i møte med deg, trengs det også at du som karriereveileder evner å være deg selv fullt og helt i møte med veisøker. Det handler om å skape en følelse hos veisøker som sier at her er det trygt å være meg.
I livet vårt har vi mennesker som preger og påvirker oss. Særlig de signifikante andre, altså de relasjonene som er nære. Det kan være kjærester, foreldre, søsken eller andre vi har et tett forhold til. Når jeg som karriereveileder møter en veisøker for første gang, har jeg overhodet ikke begrep om hva veisøker har av relasjoner, og i hvilken grad disse påvirker veisøker.
Det å møte en nøytral karriereveileder er derfor av betydning for veisøker, fordi veisøker ikke har en relasjon til karriereveilederen fra før av. Karriereveilederen har dermed muligheten til å skape en helt ny og åpen arena for veisøker. En arena der veisøkers innerste tanker og følelser rundt karrieren sin kan slippes fri og diskuteres. Og der veisøkers tanker og følelser kan kjennes på og utforskes uten betingelser og reservasjoner fra noen.
Denne arenaen kan være det veisøker behøver for å navigere fremover i egen karriere. Om dette er mulig, kommer an på om karriereveilederen utøver rollen sin med bevissthet og er oppmerksom på grunnbetingelsene som må være til stede for å skape et tillitsforhold.
Mennesker trenger noen å speile seg i
Ifølge Carl Rogers trenger mennesket å motta ubetinget positiv aksept, slik at hver enkelt av oss kan være den man faktisk er. Dette er den andre grunnbetingelsen for å skape tillit. De holdningene jeg møter veisøker med kan være utslagsgivende for hvordan veisøkerne viser seg for oss. Det vil si at hvordan jeg som karriereveileder speiler veisøker, påvirker veisøkers syn på seg selv. Som professor i motivasjonspsykologi Roald Nygård poengterer, vil andres måte å møte et menneske på, og hvordan mennesker reagerer på andre menneskers adferd, spille inn på den enkeltes selvforståelse. Karriereveileder har slik sett en enorm makt til å påvirke hvilket bilde veisøker kan få av seg selv.
Den tredje grunnbetingelsen handler om å skape en opplevelse hos veisøker om at veisøkers erfaringer, følelser og perspektiv blir tatt hensyn til. Kommunikasjon, respekt og anerkjennelse er viktige stikkord i denne sammenheng.
Hvordan være et speil
For at veisøkerne skal tørre å være seg selv fullt og helt må de føle seg sett av deg som karriereveileder. De må føle at det de sier er viktig for deg og at du tar hensyn til deres erfaringer, følelser og perspektiv.
Disse veiledningsferdighetene kan bidra til at veisøker føler seg sett av deg:
- Holde øyekontakt
- Bruke anerkjennende ord: «Jeg forstår situasjonen din»
- Rette oppmerksomhet mot kroppsspråk og toneleie
- Speile veisøker: Betyr det at du føler det sånn?
- Oppsummere det veisøker sier, og sjekke at du har forstått riktig
- Parafrasere (gjenta innholdet veisøkerne sier, men med egne ord)
Dette er eksempler på veiledningsferdigheter som er sentrale innen relasjonskompetanse. De virker små og enkle. Brukt sammen er de imidlertid kraftfulle. Du som karriereveileder blir da et speil for veisøker. Når jeg hører en veisøker si: «Jeg føler ting blir klarere i hodet mitt etter å ha snakket med deg» eller «jeg merker at når jeg i samtale med deg og argumenterer for et valg jeg skal ta, så blir det tydeligere for meg hva jeg egentlig mener om valget mitt», så er det fordi jeg har anvendt disse ferdighetene i samtalen.
Å bli sett
Veisøkerne som tar kontakt med oss karriereveiledere er i ulike stadier i sin prosess. Å bli sett kan være ubehagelig for noen. Det er ikke alle som kommer til veiledning som klarer å reflektere og svare på spørsmålene de får. Situasjonen er rett og slett ukjent terreng for dem. Jeg som karriereveileder kan føle ubehaget deres på lang vei. Noen ganger hender det også at det å møte et speil ikke er det veisøker ønsker. De vil bare ha noen kjappe svar på sine konkrete spørsmål. Spørsmål som det ofte ikke er konkrete svar på.
Andre igjen trenger å føle seg sett og hørt på. De trenger noen som speiler dem. Mange av mine ukentlige samtaler dreier seg om å speile og bekrefte veisøker. En veisøker sa: «Du setter ord på det jeg går og føler inni meg, og det er så godt å høre deg si det. At det jeg føler og tenker om karrieren min gir mening for noen utenfor meg selv. Jeg lurer jo av og til på om det jeg tenker stemmer. Du bekrefter meg på en god måte.»
Dette er store ord. Egentlig er det ikke så lite dette bidraget vi karriereveiledere kommer med i veiledningssituasjonen: se, lytte og speile.
Carl Rogers mente selv at prosessen fortsetter hos veisøker også etter at samtalen er over. Veisøker vil ta med seg opplevelsen og drøfte videre med seg selv. En av de fineste tingene jeg hører som karriereveileder, er nok denne lille setningen: «Så godt det er å bli sett».
Kilder
Rogers, Carl (1961) On becoming a person
Nygård, Roald (2007) Aktør eller brikke? Søkelys på menneskets selvforståelse
Skriv ut
