Arbeidslivets rammebetingelser og maktforholdet mellom individ og samfunn, er sentrale aspekter innen utdanning og arbeid, som også påvirkes av utviklingen i samfunnet ellers.
Jeg mener det er viktig å stille spørsmål ved om den utviklingen som skjer, samsvarer med de verdier som individ og samfunn faktisk ønsker.
«Et samfunn er et sted der mennesker kan leve gode liv», sa Aristoteles for omtrent 2500 år siden. I et annet sitat fra Aristotles heter det at «where your talents cross with the need of the world, lies your vocation».
Disse to sitatene sier noe om at man på Aristoteles sin tid (i hvert fall Aristoteles selv), var opptatt av at arbeid, eller det mennesker fylte dagene og livene sine med, skulle være meningsfullt for den enkelte, samtidig som det skulle være nyttig for samfunnet som fellesskap.
Arbeid er fortsatt et gode
Dagens samfunn er nok svært forskjellig fra det greske samfunnet for 2500 år siden, men ideen om hvilke kriterier som skal ligge til grunn for hva som er et godt liv og et godt samfunn, har kanskje ikke forandret seg så mye.
I Stortingsmelding nr. 9 (2006-2007) heter det at «vårt mål er å gi alle mennesker i landet mulighet til å utvikle sine evner» og at «grunnlag for verdiskapning er høy arbeidsinnsats i samfunnet som helhet».
Opplæringsloven påpeker at «elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».
Disse beskrivelsene er jo ganske sammenfallende med de to sitatene fra Aristoteles.
Både Aristoteles og norske offentlige dokumenter legger til grunn en forståelse av arbeid som et gode både for individ og samfunn. Men klarer vi å utvikle et utdanning- og arbeidsliv der mennesker trives og opplever mening, samtidig som man ivaretar samfunnets målsettinger om verdiskapning?
Et slik spørsmål er etter mitt syn sentralt i diskusjonen om karriereveiledningens verdigrunnlag og hvilke kriterier som legges til grunn når vi skal vurdere hva som er god kvalitet på tjenestene.
Hva er verdier?
I Store norske leksikon, forklarer Mathias Sagdahl verdier som kvaliteten ved noe, eller viktigheten av noe. Vi kan dele verdier i noe som har instrumentell verdi, eller noe som har egenverdi.
Instrumentell verdi betyr at noe har verdi fordi det er et middel for å skaffe seg andre verdier – for eksempel penger. Egenverdi er at noe har verdi i seg selv.
Et nærliggende eksempel er mennesket. Den tyske filosofen Immanuel Kant hevdet at mennesket er et formål i seg selv, og må ikke reduseres til et middel for andre formål - det vil si at det har egenverdi.
Med utgangspunkt i disse to tilnærminger til verdibegrepet, ligger det etter mitt syn et potensielt spenningsforhold mellom individets behov og samfunnets behov. På hvilken måte kommer dette til uttrykk i karriereveiledningsfeltet?
Det materialistiske menneskesynet
Tidlig på 1900-tallet var det et stort behov for arbeidskraft i USA. Frank Parsons, ofte kalt karriereveiledningens far, utviklet på denne tiden en av de aller første modellene for karriereveiledning.
Parsons’ modell tok utgangspunkt i å forene den enkeltes talenter og å fylle arbeidslivets behov. I denne perioden var det materialistiske menneskesynet dominerende. Det var viktig å gjøre rasjonelle valg for både individet og fellesskapet, for å skape vekst og utvikling i samfunnet. Karriereveiledningen sin viktigste rolle var derfor å kartlegge individets interesser og egenskaper, og forene disse med arbeidslivets behov.
Fra 1950 og utover skjedde det gradvis en endring i måten å tenke om karriereveiledning. Synet på mennesket i forhold til læring og utvikling endrer seg, og individet blir i større grad betraktet som et subjekt. Det er ikke lenger tilstrekkelig at karriereveiledning skaffer mennesket jobb og inntekt – man skal også ivareta menneskets indre behov som motivasjon og opplevelse av mening.
I moderne tid har en slik tilnærming innen veiledning gitt oss bidrag som konstruktivisme, narrativ tilnærming og filosofisk veiledning. Denne type metodiske arbeidsmåter legger vekt på individets subjektive ønsker og behov som grunnlag for veiledning, i langt sterkere grad enn det som var tilfelle tidlig på 1900-tallet.
Samtidig med at metoder innen karriereveiledning har forandret seg, har samfunnet for øvrig også gjennomgått store endringer. Dette påvirker karriereveiledningen og dens rammer og verdigrunnlag.
Det gode liv
Mange vil hevde at mennesket i vår del av verden aldri har hatt det bedre. Det er få som sulter og svært mange har alt de trenger og mer til. Likevel mener andre at det er grunn til å stille spørsmål ved om dagens moderne samfunn faktisk bidrar til at mennesker kan leve «gode liv», slik som Aristoteles mente var viktig. For hva er egentlig et godt liv?
Til tross for at vi i vårt samfunn i dag har materiell velferd og ytre velstand som dekker langt flere enn menneskets grunnleggende behov, opplever mange at en slik velstand ikke gir oss opplevelsen av å ha det bra. Tvert imot viser forskning at mange opplever meningsløshet og mangel på tilfredshet.
Filosofen Finn T. Hansen er en av dem som er bekymret for denne utviklingen. Han mener vi er styrt av verdier som ikke dekker menneskets eksistensielle behov. Han skiller mellom menneskelige aktiviteter som har verdi i seg selv, fordi de gir en opplevelse av mening, og aktiviteter som er nyttige for å skaffe oss andre goder eller verdier. Han sier at vi i dag gjør mindre og mindre av de aktivitetene som «bare» gir oss gode opplevelser.
Mennesket som objekt?
Den engelske sosiologen Anthony Giddens påpeker noe av det samme når han sier at våre moderne samfunn har utviklet en strukturell tvang. Denne kommer til uttrykk både som en begrensning i hvilke handlingsvalg individet faktisk har, men også i form av sterke føringer fra samfunnets struktur om hvilke valg vi skal ta.
Samfunnet er bygget opp av ekspertsystemer som påvirker vår virkelighetsoppfatning om hvordan ting må være. En slik utvikling samsvarer dårlig med verdier som personlig frihet, der individet først og fremst betraktes som et subjekt i sitt eget liv, som kan ta «frie og uavhengige valg» om hvordan man ønsker å leve.
Filosofen Einar Øverenget sier at mennesker står i fare for å bli brikker snarere enn aktør i eget liv. En slik situasjon er ikke god for et menneske å være i. Det bidrar heller ikke til å skape det Aristoteles beskrev som et godt samfunn – nemlig et sted der mennesker kan leve gode liv.
I skolesammenheng finnes det nyere forskning som påpeker liknende utfordringer. I Bergens Tidene publiserte Line Hilt, Hanne Riese og Gunn Søreide den 22.8.18 en artikkel om hvilke forventninger elever i den norske skolen vil møte i fremtiden. De henviser til en undersøke gjennomført for å belyse hvilke utdanningspolitiske ideer som ligger til grunn for en utdanningsreform i tilknytning til satsing på livsmestring og folkehelse.
Denne undersøkelsen viser at aspekter som effektivitet, sysselsettingsevne, gjennomføringsevne og selvregulering var de mest fremtredende ideene i reformen. Slike målsettinger bygger etter mitt syn på verdier som bidrar til å betrakte mennesket som objekt snarere enn subjekt, og legger føringer på samfunnsutviklingen som for individet kan oppleves som tvang og begrensning snarere enn frihet og personlig utvikling.
Konsekvenser for karriereveiledningen
Denne type utviklingstrekk skaper etter mitt syn en åpenbar spenning mellom individet og det moderne samfunnet.
Man kan selvfølgelig mene at slike ulemper i samfunnsutviklingen er en akseptabel pris å betale for andre goder som den samme samfunnsutviklingen gir oss. Men det er valg den enkelte selv skal ta på bevisst, kunnskapsbasert og reflektert grunnlag – noe som får konsekvenser for hvilke perspektiver som bør trekkes inn i karriereveiledning i det moderne samfunnet.
Etter mitt syn får denne typen problemstillinger liten plass i diskusjoner om karriereveiledning. Disse diskusjonene kan for eksempel omhandle tema som ulike måter å leve på, ulike syn på fremtiden, ulike måter å ta valg på og bevisstgjøring på hva som påvirker våre valg.
Slike temaer er godt egnet til refleksjon knyttet til hvilket verdigrunnlag den enkelte ønsker skal være sentrale i sitt liv, og hvordan man ønsker å forholde seg til samfunnets rammebetingelser når man skal planlegge sin egen karriere.
Det moderne samfunnet er komplekst og i stadig endring. Dette bør gjenspeiles i innhold og metodisk tilnærming til karriereveiledning.
I denne artikkelen argumenterer jeg for en veiledningspraksis som inkluderer aspekter som stiller spørsmål om eksistensielle sider av tilværelsen, slik at den enkelte blir bedre rustet til å reflektere over egne verdier. Filosofisk veiledning er et eksempel på en tilnærming og veiledningspraksis som vektlegger denne type spørsmål.
Litteratur:
Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2006). Arbeid, velferd og inkludering (St.meld. nr. 9 (2006/2007)) Oslo: Departementet.
Hansen, F.T. (2010). At stå i det åbne: dannesle gennem filosofisk undren og nærvær. København: Hans Reitzel
Hilt, L. T., Riese, H., Søreide, G. E. (2018). Fremtidens idealelev er et overmenneske. Hentet fra: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/KvAROo/fremtidens-idealelev-er-et-overmenneske
Moore, K. (2009). Work-Life Balance During a Recession: A Conspiracy of Optimism. The Journal for Quality and Participation, 32(2), 11-14.
NOU 2016:7. Norge i omstilling - karriereveiledning for individ og samfunn
Opplæringslova (1999). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61
Sagdahl, M. (2018). Verdi. I Store norske leksikon.
Øverenget, E. (2007). Livets Øyeblikk: Aschehoug.
Øverenget, E. (2013). Helstøpt. Oslo: Aschehoug.
I masteroppgaven finner du flere henvisninger til litteratur om temaet verdier i karriereveiledning.
Skriv ut
