Reisebrev: Veiledning til sjøs

Windjammer er en reise med skoleskipet Christian Radich for unge mennesker som har utfordringer i utdanning eller jobb. Dette reisebrevet er et forsøk på å forstå hvordan arbeid, fellesskap og mestring i Windjammer-programmet har gitt meg nye perspektiver på veiledning av unge.

Jeg jobber til daglig på sjette året som jobbspesialist i IPS i Trondheim, og er ansatt på Nav Falkenborg, med arbeidssted på Enhet for psykisk helse og rus i Trondheim kommune. Som eventyrer med stor interesse for veiledningskompetanse, og i tillegg stor glede over vann, vind og hav, meldte jeg meg som frivillig på et Windjammertokt fra 20. januar til 17. februar 2026. Og nei, jeg hadde aldri satt mine ben på en seilskute før. 

Hva er Windjammer?

Windjammer er et tilbud til unge i alderen 16–30 år som står i fare for å falle ut av utdanning eller jobb. I 3–4 uker mønstrer ungdommene om bord i fullriggeren Christian Radich, og deltar som medseilere på eget arbeidslag etter systemet fire timer på og åtte timer av. Deltakerne lærer å klatre i rigg, ivareta seil, stå utkikk eller rorvakt, og dessuten gå brann og sikkerhetsvakt i fellesskap med sjømenn om bord. 

Fra individ til fellesskap 

Ombordstigningen er i Las Palmas, med rundt 30 ungdommer, åtte veiledere, to reiseledere, og rundt 15 sjømenn. Vi hilser i flokk på Gardemoen, og vender nesen mot Christian Radich. Den neste måneden skal vi sove, spise, arbeide og bli kjent på 73 meters lengde, 10 meters bredde og, for den modigste, 37 meters høyde. 

Vi fyller skuta med bagasje, soveposer og en noe taus gjeng. Hvordan finner jeg plassen min, hvordan vil jeg fremstå, hva er jeg, hva blir jeg her ute? 

Den første dagen bruker vi på å pakke ut og få tildelt hengekøye og arbeidslag. Vi blir kjent med mannskap, rutine, døgnrytme og hva vi kan forvente på vaktlaget vårt. Vi får tildelt arbeidsklær og fritidsklær, og skjønner så smått at her er det mye å sette seg inn i. Det er regler og formaninger, sikkerhet, hensyn, samarbeid, medisintid, vaskelister, og utallige to do eller not to do! 

Veiledning i praksis – uten samtalerom 

Det stille og det forsiktige viker plass for alt som kommer etter. Det knyttes bånd, det prøves, det vurderes. Det lures, undres og iakttas. Det skjer i de små og i de store ting. Utallige diskusjoner om bytting av køyeplass – selv om det er tydelige instruksjoner på at «tildelt er tildelt». Ferdig snakket! Eller? Vi frivillige holder rammene vi er tildelt, på banjer, usikre på egen rolle til tider, usikre på reglene vi også. Vi tester ut våre egenskaper i det å stå i og med ungdommene. Alt skal læres og prøves. Pakke ut, oppbevare private klær og utstyr, ordne med merkelapper og knyting av hengekøya. 

For å si det forsiktig; det var ikke mye hvile den første uken. Målet for Windjammer er å gi unge en arena hvor de kan føle mestring og motivasjon, og finne ut av hva de drømmer om – fremtid, eller her og nå. Ombord møtes ungdom som står i fare for å falle ut, og som får mulighet til å bli sett, få anerkjennelse, ta del, være en i en flokk, bli utfordret på arbeid, samarbeid og sosial interaksjon. For vi lever tett. Og vi kommer ikke unna verken oss selv eller de andre. Vi øver på konfrontasjon, tillit, samspill, relasjoner, sjømannskap og hardt arbeid. 

–  Jobbspesialisten i meg jubler 

Etter en uke, eller kanskje nærmere to, begynner noe å endre seg. Det er mer ro. Vi er ferdige med å ligge i renna og spy, vi skjønner rutinene, vi begynner å kjenne arbeidsvaktene i kroppen. Ja, det er fortsatt litt tungt. Vi har mye rufsete vær – uvanlig mye dårlig vær, ifølge skipperen. Stiv kuling, med orkan i kastene. Ikke alle kan skryte av det! 

Sakte, men sikkert blir det mer deltakelse i arbeidet, mer oppbakking av hverandre, inkludering, åpenhet, og initiativ. Ungdommen forteller:

«Jeg ser nå at jeg må prøve å få meg nye venner på land, ikke akseptere å være så mye for meg selv. Jeg ser at når jeg blir kjent, tar jeg initiativ, det er en bra greie.»

Tryggheten mellom oss sniker seg på plass. Vi finner hverandre i delte øyeblikk, mellom solnedganger, rasmuser og virvlende skumtopper. Rutinelivet byr på læring og aha-øyeblikk. 

«Det rare er at det er fint, det er faktisk kjempefint! Jeg som hater rutiner hjemme. Her klarer jeg stå opp fordi jeg må, og hvis jeg ikke klarer, så er det noen som sparker meg ut av hengekøya. Det jo litt gøy, for det funker.»

Jobbspesialisten i meg jubler, og jeg ønsker egentlig jeg kunne fulgt opp alle som én etter at vi er i land igjen. 

«Det har gått mye lettere enn jeg trodde! Jeg har jobbet, det har aldri vært lettere. Jeg har fått venner, jeg har fått lyst til å dele, jeg har fått lyst til å hjelpe andre.»

Her er det mye gull å ta av i veiledningsperspektiv for en jobbspesialist som skal bygge jobb og fremtidsdrømmer for ungdom. 

Skrekken og strekken

Det var ikke høydeskrekken som utfordret meg mest – det var veilederstrekken. 

Ombord utfordres vi på rolleavklaring, og strekkes mellom det private, det profesjonelle, det ærlige, det sårbare og det mellommenneskelige i iveren etter å hjelpe og bidra. Det er ikke enkelt å trekke seg tilbake, finne egentid. Vi kjenner på FOMO på godt og vondt. 

Her er jeg veileder sammen med en museumsleder, en bibliotekar, to vernepleiestudenter, en seksjonsoverlege og to pensjonerte (en forhenværende prest/ snekker og en vernepleier). Mer tverrfaglig kan det vel ikke bli. 

I tillegg jobber vi tett med sjømenn som bidrar til et språk fra en annen verden, yrkesstolthet og skrøner fra havet. Jeg strekkes og trekkes, og møter meg selv i døra som Nav-damen, veilederen fra behandlerteamet, Ips-metodikk og dette langt løsere og mer praktisk orienterte. Det er mindre tid til samtale og dialog, der JEG vanligvis spør, og DE svarer. Her er VI, i samme båt, bokstavelige talt. Her blir jeg sett, og konfrontert, jeg er ikke bare veileder. Jeg er medseiler. 

For det skjer noe hele tiden. Inntrykk og uttrykk i frisk bris til tidvis opprørt hav. 

«Hjemme deler jeg ingenting. Verken om meg selv eller godteri. Jeg er mer uttrykksfull her. På godt og vondt. Jeg forteller alle hvordan jeg har det, hva jeg liker og ikke liker. Det er en ny side. Jeg trodde ikke jeg kunne det. Det har jeg aldri gjort før. Jeg er en uttrykksfull person, det visste jeg ikke».   

Betydningen av fellesskapet, det fysiske arbeidet, for noe utenfor oss selv, med purring klokken 03:30, der alle må opp på mønstring, uansett våte sokker eller mangel av motivasjon der og da. Rasmuser velter over dekk, det er likegyldig om man er kald eller varm, mot- eller medvillig. Alle mann på dekk, vi er et vaktlag. Vi er ansvarlige for hverandre og skipet. Windjammere, sjømenn, veiledere med alt vårt. Vi tilpasser oss hverandre og skuten etter beste evne. 

Hva tar jeg med meg videre? 

Betydningen av fellesskap, fysisk arbeid og reelle oppgaver ble en aha-opplevelse. Jeg hadde mindre tid til samtale og kartlegging, og mer tid og rom for å la ungdommer finne ut av seg selv og hverandre i gruppe, med tydelig ledelse og navigering gjennom praktisk arbeid – det som oppstår når man prøver personligheten sin i en flokk. 

Han som finner ut at han er god på å lede, når han tar initiativ, fordi han ble trygg over tid. Hun som fant ut at hun «har et uttrykk», som er under uttesting. Han som får tilbakemelding på at han ofte leder, men ikke alltid er like god på å sjekke ut om det ble satt pris på, lærte om justering. For her kommer tilbakemeldingene spontant av medseilere, eller via lagsmøter hvor vi forteller hverandre hvordan vi oppfatter hverandre, og hva vi gjerne vil se mer av. Tøft, hardt, sårbart og godt, når flokken er etablert. 

På vei hjem 

1553 nautiske mil til sjøs ble det. Fra Las Palmas til Madeira, i godvær og medvind, til Gibraltarstredet og inn i Middelhavet for å komme oss unna uvær, og en kort landlov i Cartagena. Vi ble gode på sjøbein, klær etter vær og å forsere banjergulv som duvet i stadig motvind på vei til siste havn i Malaga.

Fulle av skrøner fra havet, kunnskap, yrkesstolthet og læring. Vi har erfart hvor kjipt det er å være den som mangler på mønstring – det blir det dårlig stemning av. Vi har erfart betydningen av respekten vi får når vi leverer, og vennskap og godvilje som vokser fordi vi blir til en flokk. Vi har blitt formet gjennom timer på nattevakt, dager i uvær, træler i hendene etter uker med trekking av tau og latter som renner når vi blir søkkvåte av en rasmus. Fra tause individualister til en gruppe med noe felles. 

Det setter seg i kroppen – for noen så mye at de søker seg inn på kurs for å bli matroser om bord. Andre har med seg nye historier å fortelle når de kommer hjem: Hva tar jeg med meg? Veiledning handler om mer enn ord; utvikling skjer i handling og i felleskap.