I denne artikkelen presenterer vi funn fra en kvalitativ studie om hvordan personer med ulike minoritetsidentiteter i Norge erfarer minoritetsstress. Ti personer deltok i studien, og de representerte ulike minoritetsidentiteter: seksuelle minoriteter, kjønnsminoriteter, etniske minoriteter, urfolk, flyktninger og/eller asylsøkere. Flere av dem hadde doble, eller til og med triple, minoritetsidentiteter, noe som viser betydningen av å studere interseksjonalitet, et rammeverk for å forstå hvordan folks ulike identiteter kan samhandle på unike måter og føre til opplevelser av diskriminering eller privilegier.
Resultatene er hentet fra et oppdrag finansiert av Bufdir, og ble første gang lansert på Oslo Pride i 2024.
Minoritetsstress er en kronisk belastning
Minoritetsstress er den vedvarende belastningen minoriserte personer i sosiale grupper opplever på grunn av sin sosiale posisjon som følge av majoritetens negative holdninger, stereotypier og forutinntatte oppfatninger.
Minoritetsstress er ikke først og fremst knyttet til enkelthendelser av rasisme eller diskriminering, men gjentatte opplevelser av negative hendelser, fordommer, stigmatisering og mikroaggresjoner – eller frykten for dette. Minoritetsstress kan også inkludere internaliserte negative følelser og holdninger om egen minoritetsidentitet. Forskning har vist sammenheng mellom minoritetsstress og psykiske lidelser som angst, depresjon og rusmiddelavhengighet.
Fotostemme-metoden
I studien brukte vi fotostemmemetoden for å få fram erfaringer med minoritetsstress. Metoden innebærer at deltakerne tok bilder, for eksempel med mobiltelefonen, av noe som representerer minoritetsstress for dem, og sendte bildene til oss. Etterpå ble de invitert til å delta i intervju der de beskrev hvilke hendelser, opplevelser og følelser bildene representerte. Dette er en sterk og virkningsfull metode som gir mer definisjonsmakt til deltakerne gjennom å bidra til at de i større grad kan være med på å sette agendaen for hva slags historier de ønsker å formidle, i stedet for at det er forskerens intervjuguide som styrer retningen på samtalen.
Synlige og usynlige minoritetsidentitetsmarkører
Vi har valgt å presentere resultater som viser hvordan minoritetsstress er knyttet til ulike former av synlighet og usynlighet. Deltakerne fortalte at minoritetsmarkører som hudfarge, klær og utseende kan bidra til følelsen av å være såkalt hypersynlig, det vil si å alltid bli lagt merke til og oppleve konstant vurdering eller overvåking på grunn av en minoritetsidentitetsmarkør. Andre fortalte at minoritetsstress også kan skyldes at man er usynlig, eller følelsen av å bli aktivt usynliggjort av majoritetsbefolkningen fordi deres identitet ikke er representert i samfunnet, eller gjennom å aldri bli regnet med fordi ingen tenker på at «sånne som meg finnes», som en lesbisk mamma i utvalget vårt beskrev det.
Å være hypersynlig
Hudfarge og utseende oppleves av flere som klare markører på minorisert status, markører som gjør deg hypersynlig og konstant utsatt for vurderinger. Deltakerne var bevisste på hvordan andre mennesker kunne tolke eller feiltolke dem gjennom å gjøre antakelser om dem som personer basert på hudfargen. Hudfargen er alltid det som blir «sett først», sa den ene deltakeren om hvorfor hun hadde valgt å ta dette bildet av hånda si; «jeg bærer den med meg hver gang jeg går ut».
En annen beskrev hvordan afrikansk utseende gjorde ham konstant utsatt for uønsket oppmerksomhet og fordommer fra majoritetsbefolkningen. Han opplevde at det norske samfunnet ser på alle afrikanere som dumme, kriminelle eller farlige. Fra sin studietid fortalte han at han møtte den stereotype oppfatningen blant nordmenn om at ingen afrikanere har gått på skole.
«Rasisme, det handler ikke om farge. Det handler om at du synes at du er bedre. Som her, norske tenker at de er bedre, at de forstår mer enn andre. Spesielt på skolen. Alle studenter de tenker at "ja, han afrikaneren har ikke studert, det finnes ikke skoler der".»
Transpersoner kan oppleve svært mange negative reaksjoner på egen kropp og utseende, både når kroppen er en synlig identitetsmarkør, og når den ikke er det. En transkvinne som hadde flyttet til Norge, fortalte at hun i hjemlandet tiltrakk seg svært negativ oppmerksomhet fra fremmede blant annet på grunn av håret sitt.
«Because this morning [hun peker på bildet hun hadde tatt], I was beaten so badly, that it was impossible to have long hair like this. At the time, I was wearing blond colour, with some blue ends, and that alone gave me a lot of attention.»
Transpersoner kan også oppleve av kroppen blir sett på som noe veldig spesielt, rart eller spennende – ikke bare av majoritetsbefolkningen generelt, men til og med av helsepersonell. Dette kan komme til uttrykk gjennom påtrengende og uønskede spørsmål, kombinert med en forventing om å dele private detaljer om en selv.
«Den der konstante forventingen om at jeg skal fortelle, ikke bare deler av, liksom, grunnleggende ting om hvem jeg er, men egentlig ting som er ekstremt personlig og privat. I noen tilfeller kan det være veldig smertefullt og traumatisk. Det tror jeg er en forventing som man på en måte ikke har overfor folk som ikke er en del av minoritet»
I møtet med helsepersonell burde det være unødvendig å bli møtt med spørsmål om hvordan en kropp fungerer ettersom de bør ha denne kunnskapen fra før, eller den bør være tilgjengelig i journal. Likevel forteller en transmann i studien at han er nødt til å forklare også til helsepersonell fordi ingen vet eller tenker over hvordan kroppen hans fungerer. Byrden ved å forklare og opplyse andre faller altså på den minoriserte selv.
Ansatte i andre yrker kan ikke forventes å ha så detaljerte kunnskaper om kropp og helse som helsepersonell, men deltakerne i studien reflekterte over hvordan alle arbeidsplasser kan forbedres for både ansatte og innbyggere som benytter seg av tjenester. Helt sentralt for muligheten til endring på arbeidsplassen er bevisstgjøring av fenomen som marginalisering og minorisering. Den ene deltakeren anser at majoriteten ikke diskriminerer med vilje:
«Because I think most people are very well meaning and they're not bad people, but they're just not aware of the ways in which they do marginalise people. I think they would actually be very happy to discriminate less.»
Han foreslår at for å bidra til bevisstgjøring bør likestillings-, mangfolds- og inkluderingsarrangementer på arbeidsplasser være obligatoriske.
Å være usynlig eller å bli usynliggjort
Deltakerne beskrev ulike former for usynlighet, deriblant manglende representasjon. Blant dem som hadde erfart dette, var seksuelle minoriteter og urfolk – to tilsynelatende ulike identiteter. Likevel har fraværet av representasjon i eksempelvis TV-serier, bøker og sosiale medier en felles underliggende årsak på tvers av minoriserte grupper, nemlig majoritetssamfunnets begrensede oppmerksomhet og bevissthet rundt minoritetsperspektiver, noe som igjen kan være resultat av historiske strukturer preget av majoritetens privilegier og tilsvarende marginalisering av personer som er minorisert.
Norsk språk bidro til stress for deltakerne, for eksempel på jobb. Når du fremstår for dine kolleger som en med gode norskferdigheter, blir det usynlig at du kjemper for å forstå eller gjøre deg forstått – noe som kan påvirke muligheten din til å gjøre en god jobb. Én deltaker forteller hvordan han i jobbmøter ikke får sagt det han ønsker og har lyst til å si:
«If I'm sitting in a work meeting and I feel I want to say something, and I am fluent in Norwegian, whatever that means, but you know I can't necessarily say things with the greatest fluency or nuances, especially if I'm maybe tired that day or maybe feeling slightly emotional. And I feel something dodgy is going on in the setting that renders my language skills vulnerable, and it means that I can't necessarily express myself.»
Å unngå å snakke norsk i en slik situasjon henger sammen med en annen språkrelatert stressfaktor: å forsøke å snakke norsk når det åpenbart ikke er ens morsmål. En av deltakerne sendte oss et bilde av et møterom som for henne utgjør et stressmoment når samtalene der foregår på norsk. Hun forteller at hun snakket norsk på jobb så mye som mulig, selv om hun ikke forstår alt og må gjette seg fram til betydninger, noe som fører til at hun går glipp av informasjon eller misforstår.
«Based on situations, I tried to guess some as usual; as the percentage of assumptions increased, I started to miss [misunderstand] many conversations, and meeting rooms began to be a place of stress. It started to get messy [stressed] because I had the wrong body language, which I recently learned of. Even when I know that the person in front of me is talking in Norwegian, my thinking goes in English, and then I need to catch up in some words, eventually missing main conversations.»
For å bidra til mer gjensidig deltakelse kan det være nyttig å sjekke forståelsen forsiktig der det er relevant, for eksempel ved å stille oppklarende spørsmål eller bekrefte at informasjonen er forstått korrekt. Hvis det er viktig informasjon som må formidles, kan man tilby korte oppsummeringer på engelsk. Det er også viktig å huske at minoriserte personer kan trenge mer tid på å formulere et svar på norsk.
En lesbisk mamma fortalte om hvordan hun blir usynliggjort i møtet med offentlige etater gjennom at for eksempel lærere eller helsepersonell gir uttrykk for at de ikke har tenkt på at hun, som forelder i et likekjønnet forhold, i det hele tatt finnes. Hun tok dette bildet for å illustrere hvordan helsepersonell ikke skjønner hvem hun er, ettersom barna hennes har to mødre i stedet for én mor og én far. Hun blir ikke anerkjent som mamma blant annet fordi det er samboeren hennes som har født barna.
«Det var spesielt en gang, vi var på legevakta, og vi fortalte begge om symptomene til sønnen vår, som var veldig syk da. Da måtte legen avbryte meg og si "hvem er mammaen?", fordi han ble forvirra, fordi vi snakka begge to. Det var veldig ubehagelig, for jeg tror ikke de ville ha gjort det hvis det kom en mor og en far. Da kan begge foreldrene snakke. Det har vært sånne situasjoner flere ganger, der jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Hvis ikke jeg drar alene da, og de antar at jeg er den ekte mammaen»
En samisk deltaker fortalte at hun ble påvirket av at folk rundt henne – både lokalsamfunnet, venner og familie – ikke oppfattet henne som samisk fordi identiteten ikke var synlig. Når hun valgte å aktivt synliggjøre sin minoritetsbakgrunn gjennom for eksempel klær og å bidra i tradisjonelle samiske aktiviteter, kunne hun bli møtt med negative reaksjoner som latterliggjøring eller hets. Dersom hun prøvde å møte latterliggjøringen med forklaringer eller opplysning, ble hun oppfattet som hårsår.
«For eksempel det her med at folk sier at "du blir så lett krenka". Og den kommentaren har jo gått i flere tiår. Hvordan skal jeg få til å snu den kommentaren i befolkninga? At de skal slutte å si det til oss? At vi blir så lett krenka når vi står opp og sier ifra om ting.»
Sitatet peker på at det er vanskelig å snu negative holdninger om en identitetstilhørighet som har eksistert så lenge. Hun knytter usynliggjøring av samer til effektene av fornorskningspolitikken som i over 100 år har systematisk motarbeidet urfolks og nasjonale minoriteters språk og kultur.
«Jeg prøver jo å være aktiv på sosiale media, og da innser jeg jo at når man nevner Sami people, som vi bruker om oss selv i engelsk internasjonal forstand, så er det litt sånn "hæ, hva er det her for slags folk?" Ingen har hørt om oss, liksom. Ja, da skjønner du hva Norge har [gjort]. Altså, Norge har jo ikke vært så åpne om det. Bare ikke snakket om det. Bare ikke nevnt oss.»
For andre minoriserte grupper har tilsvarende strukturelle barrierer ført til marginalisering, og til at majoritetsbefolkningen ikke anerkjenner minoriserte personers posisjon, og dermed bidratt til usynliggjøring, som manglende anerkjennelse av likekjønnede partnerforhold helt til 1993, og manglende beskyttelse mot diskriminering for skeive i arbeidslivet helt til 2013. Dette bidro til å opprettholde ulikhet og usynliggjøring av minoriserte grupper gjennom å nekte dem de samme rettighetene og beskyttelsene som majoritetsbefolkningen har hatt. Nyere forskning viser heldigvis at det å innføre lover som gir like rettigheter, kan redusere minoritetsstress. Slike funn er viktige ettersom ansvaret for å beskytte seg selv mot minoritetsstress ikke bør ligge på individet alene, men bør være et felles samfunnsansvar.
Avslutning
Ved å innhente erfaringer fra flere ulike minoritetsperspektiver har vi i denne studien kunnet vise hvordan minoritetsstress på ulike måter er knyttet til opplevelser av synlighet, usynlighet og hypersynlighet. Studien viser at offentlige tjenesteytere fører til minoritetsstress, både på grunn av hypersynlighet, usynlighet og usynliggjøring. Mange yrkesgrupper, inkludert karriereveiledere, bør derfor ta ansvar for å systematisk øke bevissthet om og praktisk kompetanse på hvordan de møter mennesker med ulike behov.
Diskriminering, ekskludering og marginalisering er forankret i strukturelle maktforhold hvor majoritetens privilegier opprettholder minoriserte personers sårbarhet. Det er behov for økt bevissthet og strukturelle endringer for å redusere minoriserte personers belastning av minoritetsstress. Med den økte polariseringen vi ser internasjonalt nå, må denne typen likestillingsspørsmål monitoreres kontinuerlig, og identifiserte problemer må følges opp proaktivt.
Litteratur
Ciovina, R. V. (2025). Minoritetsstress i karriereveiledning – Å navigere utfordringer og skape nye veier. Veilederforum.no. https://veilederforum.no/artikler/andre/minoritetsstress-i-karriereveiledning-navigere-utfordringer-og-skape-nye-veier (accessed 07.03.2025)
das Nair, R. & Sand, K. (2024). Erfaringer med minoritetsstress. Rapportnummer: 2024:00465. https://cms.bufdir.no//siteassets/rapporter/erfaringer_med_minoritetsstress.pdf og https://www.sintef.no/prosjekter/2022/erfaringer-med-minoritetsstress/)
das Nair, R. & Butler, C. (2012). Intersectionality, Sexuality, & Psychological Therapies: Exploring lesbian, gay, and bisexual diversity. London: Wiley Blackwell/BPS-Blackwell imprint. DOI:10.1002/9781119967613
Meyer, I. H. (2003). Prejudice, social stress, and mental health in lesbian, gay, and bisexual populations: Conceptual issues and research evidence. Psychological Bulletin, 129 (5), 674–697.
Skriv ut
